Mot renessanse for Olav Aukrust

Ørneflukt og ormegard. 
Ein biografi om Olav Aukrust
Av Jan Inge Sørbø
296 sider
Det Norske Samlaget

Jan Inge Sørbøs ferske biografi bør derfor ha forutsetninger for å skape en renessanse i lesningen av denne dikteren. Biografen, litteraturprofessor i Volda, betror oss i forordet at han ”har lese Olav Aukrust sidan han gjekk på gymnas i Stavanger først på 1970-talet. Det var storslått og dragande, men landskapet var framandt”.

Sørbø er også mannen bak en biografi om Hans Skjervheim (2002), og han har også arbeidet mye med Arnold Eidslott og Ronald Fangen, Alfred Hauge og Søren Kierkegaard. Sørbø er også skjønnlitterær forfatter, med flere diktsamlinger og romaner på samvittigheten. Ikke siden Leif Mæhle på 1960-tallet har det vært gjort så et så omfattende arbeid om Olav Aukrust.

En god del presumptivt oppegående mennesker forbinder Aukrust-navnet med brorsønnen Kjell, bildende kunstner og humorist. Det er å håpe at Sørbøs grundige og velskrevne biografi kan rydde veien for en fornyet interesse for dikteren bak kjente pensumdikt som ”Einsleg” og ”Fjell-Norig”, ”Aktion på Tande” og ”Emne”.

Olav Aukrust rakk å utgi to diktsamlinger i sitt 46-årige liv. ”Himmelvarden” fra 1916 blir regnet som en av de store debutbøkene i norsk lyrikk. Både i omfang og temavalg, språk og rytme er det en bemerkelsesverdig bok. ”Himmelvarden” gjekk rett i kanon”, som Sørebø formulerer det, og ”blir ståande som eit hovudverk i norsk lyrikk”. Det er sterke ord dette, men Sørbø overbeviser iallfall denne leseren at det er dekning for en slik karakteristikk.

”Hamar i Hellom” fra 1926 var den andre diktsamlingen Aukrust rakk å utgi. Den skiller seg på flere vis fra debutsamlingen, ikke minst tematisk. ”Himmelvarden” var preget av de mange visjonsdiktene, inspirert av dikterens visjonære opplevelser året i forveien. ”Hamar i Hellom” er av en annen karakter. Her søker dikteren å beskrive det bygdenorske, ofte med burleske og humoristiske dikt, farget av hjembygdsmiljøet i Lom. Men her er også mer alvorsstemte dikt, som de tidligere nevnte ”Einsleg” og ”Emne”. Etter Aukrusts tidlige bortgang utkom samlingene ”Solrenning” og ”Norske Terningar”.

I biografien har Sørbø gjort flittig bruk av Aukrusts brev og taler, og han gir oss via disse kildene innblikk i Aukrusts eiendommelige og vanskelige personlighet. Dragningen mot et søsterpar – den ene ble hans ektefelle og den andre hans åndelig fortrolige, hans ”fylgje” – gir brevene skarp innsikt i. Sørbø gir også en fyldig dokumentasjon av Aukrusts lærergjerning, både i folkeskolen og folkehøyskolesystemet. Aukrusts affinitet til Rudolf Steiner og antroposofien kom trolig etter hvert til å overskygge påvirkningen fra Nikolai Frederik Severin Grundtvig / Christopher Bruun og folkehøyskoleideene. Men i sin siste diktning ble Aukrust mer vendt mot sin ungdoms Søren Kierkegaard, skriver Sørbø.