Lærerikt om praksis med de minste

Anne Tove Fennefoss og Kirsten E. Jansen:
Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger
Fagbokforlaget 2008
115 sider

Andelen barn under tre år har økt sterkt i barnehagene de siste årene. Dette er en gruppe barn som lever og uttrykker seg på en annen og mer kroppslig måte enn større barn, slår forfatterne Anne Tove Fennefoss og Kirsten E. Jansen fast i innledningen til boka ”Småbarnspedagogikk og praksisfortellinger”. De mener det er behov for mer kunnskap om de minste, og bidrar selv gjennom et forsknings- og utviklingsarbeid som startet i 2002 og skal gå fram til 2010. Forfatterne underviser begge i småbarnspedagogikk i førskolelærerutdanningen ved Universitetet i Agder.

Hovedinnholdet i boka er fortellinger fra det daglige livet med små barn i barnehagen, praksisfortellinger, som forfatterne tolker og analyserer. Begrepet praksisfortellinger ble introdusert for barnehagefeltet av Louise Birkeland gjennom boka ”Pedagogiske erobringer” for ti år siden, og er blitt et viktig bidrag til å forstå og reflektere over egen praksis i barnehagen.

I første kapittel diskuteres begrepet, og hvilken verdi og muligheter praksisfortellingene har. I tillegg settes det sammenheng med et annet viktig begrep i moderne barnehagepedagogikk; pedagogisk dokumentasjon. I det påfølgende kapitlet redegjør forfatterne for bokens teoretiske fundament, der ”barnet som subjekt” og ”barnet som kropp” er sentrale stikkord. Å betrakte barnet som subjekt er en etisk holdning som blant annet innebærer en likeverdig posisjon mellom barn og voksne, skriver Fennefoss og Jansen. En slik posisjon gir barnet mulighet for aktiv deltakelse og hindrer at det blir en passiv mottaker i barnehagens hverdagsliv.

Størstedelen av boka er viet kapitlet ”Kunnskapsutvikling gjennom praksisfortellinger”, der forfatterne presenterer en rekke praksisfortellinger basert på videoobservasjoner i småbarnsgrupper. Her har de organisert materialet i tema som ”De yngste barnas kultur og stil”, ”Måltidet”, ”Relasjonen mellom barn og voksne”, ”Etisk oppdragelse”, ”Barns medvirkning” og ”Barnehagen som demokratisk arena”.

For hvert tema presenterer de en praksisfortelling som de deretter analyserer og følger opp med spørsmål til kritisk refleksjon. Og forfatterne har uten tvil sine ord i behold når de kaller kapitlet ”kunnskapsutvikling”, for dette er lærerikt! Fortellingen om Kari og hunden (side 50) er klassisk, der to voksne møter samme situasjon med Kari på to og et halvt år på helt ulik måte, og mange vil kjenne seg igjen her. Hvorfor opptrer de slik? Hva kunne de ha gjort annerledes? Og hvordan opplever Kari dette?

Tenkningen er ikke ny, men det blir aldri for mye av denne typen refleksjoner rundt det daglig arbeidet med barna. Og praksisfortellingene kan være nøkkelen til at man får satt i gang de viktige tankene og samtalene.

Muligens kan det ligge en fare i at enkelte fortellinger kan ”overtolkes” eller legges for mye inn i, men dette er underordnet det viktigste; nemlig at her får man en rekke gode, realistiske eksempler fra det daglige livet i barnehagen, som setter tanker i sving. Kombinert med samtaler og kollegiale refleksjoner ligger alt til rette for å utvikle forståelse og ny kunnskap – og dermed en bedre pedagogisk praksis.

Fagbøker som får den praktiserende pedagogen til å tenke over hvordan han eller hun opptrer i det daglige arbeidet blir det aldri for mange av. Dette er en slik bok, og derfor anbefales den varmt.