Humanistisk Ledarskap

Humanistiskt Ledarskap.
Av John Steinberg             
En praktisk handbok.
128 sider
Liber

Steinberg har helt fra studietiden vært opptatt av humanistisk psykologi og humanistisk pedagogikk. Disse retningene kom som motvekt mot den atferdsterapeutiske psykologien, som hadde si glanstid i årene etter krigen. Senere hen satte Abraham Maslow i sentrum menneskenes behov på ulike nivåer. Og her finner vi noe av grunnlaget for den humanistiske pedagogikken. Etter femten år som konsulent bestemte Steinberg seg for å prøve ut sin lederteori i svensk skole, og det er erfaringene fra denne jobben han nå formidler. Han mener den svenske læreplanen for en stor del støtter en humanistisk filosofi.

Steinberg mener at nå er det humanistenes tur til å innta lederposisjonene i skolen, etter at økonomene lenge har rådd grunnen. I den nye tid er mennesket i sentrum – det forventes at individet tar større ansvar. Til like med situasjonen i klasserommet der læreren har åtti prosent av oppmerksomheten rettet mot tjue prosent av elevene, vil rektor ofte bruke åtti prosent av tida på lærere som er involvert i konflikter eller som ikke ellers har det bra. Rektoren mener at man må bytte om disse to andelene av tidsbruk. Åtti prosent av rektors tid må anvendes til ”menneskearbeid” og tjue prosent til administrasjon, ikke omvendt – som mer vanlig er. Åtti prosent av tida må vies framtidig arbeid, og tjue prosent til det som er tilbakelagt.

Det betyr at arbeidet med rapporter om det som har vært, ikke må vies mye tid. Han har lest tilstrekkelig til ikke å la seg imponere av alle mulige teorier og rapporter som prakkes på ambisiøse ledere. Bedre er det å ha en overbevisning at det fins en løsning på de problemer en opplever. Man må ikke søke en rektorstilling for å bli sjef, men for å ville noe i jobben. En rektor bør utnytte sin styrke i rollen som leder. Hun/han må skaffe seg en livsfilosofi og en framtidsvisjon, må våge og feile.

Slik analyserer Steinberg område etter område av en rektors arbeid. Han etterlyser ledere som ikke bare kan regne, men som kan løfte, inspirere, oppmuntre, utfordre og som kan samarbeide med andre. En rektor må også tilkjenne sin tro på at medarbeiderne kan greie sine oppgaver, at de tar ansvar. Det vokser medarbeiderne på.

Rektor bør lage en ”varedeklarasjon”. Steinberg slo opp på kontordøra si hva han anså som sine oppgaver, og det under overskrifter som ’personalpolitikk’, ’skolens pedagogiske kjennetegn’ og ’rektors oppgaver’. Under denne siste kan vi lese: ”Å se og oppmuntre hver medarbeider og elev. Å være en god veileder, Å bidra til å skape en stemning som tillater kreativ problemløsning.” Disse visjonene for ledelse diskuteres med personalet en gang om året.

En rektors oppgave er å hjelpe til å gjøre lærerens oppgave enklere – KISS-prinsippet = Keep It Short and Simple”. I disse baner bør rektor tenke hver gang det fra oven kommer oppgaver som skolen skal utføre, for eksempel ved bare å prioritere deler av oppdraget. Steinberg understreker betydningen av å markere/feire når det skjer noe spesielt positivt på skolen. Han lister også opp ei lang liste over fallgruver for rektorer, vi nevner en viktig: Kritiser ikke medarbeidere i påhør av andre. Han understreker også betydningen av å samarbeide med fagforeningen(e).

Selv om det svenske skolesystemet med sine mange privatskoler er annerledes enn det norske, vil Steinbergs bok gi norske ledere noe å tenke på, noe å speile sin egen lederfilosofi mot. Ikke minst vil den kunne gi ideer til å komme ut av stivnet atferd. Belønningen vil være et mer fornøyd personale, og i sum en bedre skoleledelse.