Hinderløp mot stjernene
Estetisk oppdragelse og undervisning handler om å gi den enkelte støtte og hjelp til å forløse sine iboende kreative muligheter, og forfatterne kommer flere ganger tilbake til hvor viktig lærerens veiledningsfunksjon er, skriver bokomtaleren.
Å løpe mot stjernene. Om estetisk dannelse, kreativitet og skapende prosesser.
Av Elisabeth Juell og Trygve-Johan Norskog:
167 sider
Fagbokforlaget 2006
”Å løpe mot stjernene” er den flotte tittelen på ei bok om estetisk dannelse, kreativitet og skapende prosesser, skrevet av Elisabeth Juell og Trygve-Johan Norskog. Førstnevnte kunsthåndverker og høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo, sistenevnte pedagogisk-psykologisk rådgiver med hovedfag i pedagogikk.
Innholdet er både spennende og utfordrende, men dessverre gjør bokas form at lesningen får et visst preg av hinderløp.
Boka er rettet mot lærere (på alle trinn?), og i forordet skriver forfatterne at hensikten med boka er ”å synliggjøre hvordan den enkelte kan forløse sine kreative og skapende evner”. Dette vil de gjøre ved å ”fremheve betydningen av en estetisk pedagogisk praksis gjennom å belyse hvordan estetikken kan riste oss opp av vanetenkning og likegyldighet”.
Estetisk oppdragelse og undervisning handler om å gi den enkelte støtte og hjelp til å forløse sine iboende kreative muligheter, og forfatterne kommer flere ganger tilbake til hvor viktig lærerens veiledningsfunksjon er. De hevder samtidig at den estetiske dimensjonen burde ha en langt viktigere rolle i skolen enn hva som kommer fram i læreplanene.
I tillegg til egne tanker, refererer forfatterne til en rekke teoretikere, tenkere og skapende mennesker gjennom kapitteltitler som ”Et vindpust i sjelen – estetisk dannelse”, ”Mimesis – frihet under kunstens vinger”, ”Å danse på line – veien til skapende arbeid” og ”Jeg fant, jeg fant – mot til å skape – gleden ved å gjøre”.
De skriver om lekens skapende kraft, om kunst som en sanselig opplevelse, om ”kunstens motbilder til markedets forbilder” (god tittel!), og de peker underveis på at det hersker en viss usikkerhet blant både lærere, elever og kunstformidlere om hva møtet med kunsten skal handle om. Hva skal elevene få ut av et møte med kunsten? Hva ønsker barna? Og hva ønsker læreren? De spør også hva kreativitet egentlig er, og drøfter den skapende prosessen fra ulike vinkler.
Etter hvert av hovedkapitlene finner man et sett ”oppgaver”, som kanskje antyder at dette er en bok også rettet mot lærerutdanningen?
Juell og Norskog har mye på hjertet, og de reiser mange gode problemstillinger. Dette er i seg selv god nok grunn til å lese boka. Men som helhet oppleves dessverre boka som nokså fragmentarisk og rotete. En av årsakene er at det periodevis går litt inflasjon i henvisninger, sitater og referanser, med en oppstykket tekst som resultat.
Et eksempel er starten på kapittel 2, der vi først får halvannen sides innføring i Friedrich Schiller tanker om det skapende menneske, deretter noen tanker fra forfatterne, et lite sitat fra Peter Senge, et sitat fra Loris Malaguzzi, for så å gå over til en slags innføring i Howard Gardners teori om de mange intelligenser. Dette blir for mye og for usammenhengende på noen få sider.
Som en helhetlig innføring i det spennende temaet estetisk dannelse er dette derfor ingen god bok. Men om man går til boka for å få nye tanker kastet inn, for å få gode og vesentlige spørsmål reist, og for å få smakebiter på litteratur og referanser som kan studeres nøyere på egen hånd, så kan den anbefales.
Omtalt av John Roald Pettersen