H. C. Andersen - talent, lidelse og ærgjerrighet 

H. C. Andersen. En biografi.
Av Jackie Wullschlager.
504 sider
Hans Reitzels forlag
 
Hvem var H. C. Andersen, det danske geniet som har beriket all verdens lesende mennesker, barn som voksne, med eventyr som "Den grimme elling", "Snedronningen", "Den standhaftige tinnsoldat"? Hvem var denne dansken fra 1800-tallets første 70 år som etterlot seg "Keiserens nye klær", "Prinsessen på erten" og "Den lille havfrue"? Hvordan kan diktningen hans karakteriseres?
 
Hvilken innflytelse utsatte han seg for og ikke minst: Hvem var han som person? Hvilke vilkår vokste han opp under, hvilke talenter og karaktertrekk kjennetegnet ham? Kort sagt: Hvorfor ble han en internasjonalt berømt dikter som ble anerkjent av så forskjellige forfattere som Dickens, Wilde, Strindberg, Auden og Thomas Mann. Den siste omtalte "Den standhaftige tinnsoldat" som "i bund og grund historien om mit liv"?
 
Det er denne internasjonalt berømte danske dikteren som litteraturkritikeren og kulturskribenten Jackie Wullschlager i Financial Times nå har skrevet en 500 siders biografi om med den enkle tittelen "H. C. Andersen. En biografi". Avhandlingen kom på engelsk i 2000. Den ble mottatt med begeistring over hele verden, skrevet som den er med en formidlingskunst som er både saklig og livlig.
 
Nå foreligger den i dansk oversettelse. (Anmelderen bygger sin artikkel på den danske oversettelsen. Vi gjør oppmerksom på at boka kommer på norsk i september i år, utgitt av Damm forlag, oversatt av Kirsti Øvergaard.
Red.)
 
Fascinerende biografi
Wullschlagers biografi er en bok som fascinerer fra første til siste side. Den er en sorgmunter, gripende beretning om et menneske som er "annerledes" i mange henseende. Bygd som den blant annet er på dikterens brev, dagbøker og selvbiografier, gir den en nærgående og skånselløs omtale av Andersens indre psykiske liv, også av hans seksualliv og mangelen på et slikt liv.
 
Men Wullschlager begrenser seg så visst ikke til "intimsfæren", for hun forsøker hele veien å forstå Andersens liv og hans diktning gjennom analyser av flere kontekster. Hun studerer Andersens ambisjoner og diktning ut fra en bred politisk, sosial og historisk-kulturell sammenheng som ikke bare omfatter det danske samfunnet på 1800-tallet, men hele den europeiske politisk-kulturelle utviklingen.
 
Om og om igjen betoner Wullschlager at den danske eliten lenge samlet all sin energi om de kulturelle ytelser mens flere andre samfunn, også det norske, var kommet til et stadium hvor den politiske kampen la beslag på elitens oppmerksomhet og krefter. "Skuespillforfattere, skuespillere, dansere, sangere var dens tids helte, hvad de foretog sig, var morgenavisernes samtaleemne."
 
Fra første til siste side beskriver også Wullschlager de nettverk som Andersen var en del av gjennom de vennskapsforhold som han dyrket med de mektige og innflytelsesrike i det danske samfunnet, og gjennom den direkte kontakten som han skaffet seg med andre store diktere som for eksempel B. S. Ingemann og Charles Dickens, og ikke minst via det lærer-elev forholdet som han stilte seg i, til for eksempel Walter Scott, B. S. Ingemann og Adam Oehlenschläger.
 
For selv om Andersen var et meget nervøst menneske, og selv om han i relativt ung alder skaffet seg en ledsager og hjelper til sine reiser, så ble han etter hvert et meget bereist menneske, ja en av Europas mest bereiste menn. Det er ingen bortgjemt heimføding Wullschlagers bok forteller oss om.
 
En barnas talsmann
Som dikter og eventyrforteller var H. C. Andersen radikal og stor fordi han gikk imot sin tids konvensjoner. Han ble barnets talsmann fordi han gjorde barnet stort og betydningsfullt. Hans eventyr var de første skjønnlitterære verk for barn og noen av de tidligste bøkene som ble skrevet for barn i det hele tatt.
 
Andersen var den første som tok opp eventyret som litterær sjanger, og han gjorde det med en muntlig form som nettopp var barnets form. Han geni viste seg i den individuelle hverdagsspråklige stilen, i den lette ironien i hans sosiale satire, i en overdådig mengde av detaljer og i en fantastisk forestillingsevne. Han var også nyskapende fordi han vraket sin tids forventninger om at fortellinger og bøker for barn skulle belære og formidle god moral.
 
Men i tillegg til dette, som for så vidt er velkjente karakteristikker av H. C. Andersens diktning, kommer en egenskap som inntar en sentral posisjon i Wullschlagers studie: Så godt som alle Andersens bøker, og slett ikke bare eventyrene, kan leses som selvportretter. Hva enten han skrev om den grimme ellingen eller om prinsessen på erten, så handlet hans diktning om H. C. Andersen. Det er han som er den triumferende grimme ellingen, den trofaste lille havfruen, den standhaftige tinnsoldaten eller den fortapte vesle piken med svovelstikkene.
 
Hvem var han så?
Han var et ulykkelig og ensomt menneske. Vakker var han ikke, derimot grim, og blant annet derfor kjente han seg ikke elsket. Han var hypokondersk, sensibel, bekymret, nervøs og fryktsom. Som nervøst reisende var han alltid redd for at han skulle brenne inne, for at han skulle bli levende begravet eller for at han skulle bli myrdet av medpassasjerer.
 
Som barn var han annerledes enn gutter flest og fikk ingen jevnaldrende venner. Som voksen hungret han alltid etter fellesskap og kjærlighet, og han hungret på sin måte også etter seksuelt samliv, men uten å lykkes fordi han ikke våget. Wullschlager legger - i motsetning til tidligere forskning - stor vekt på Andersens biseksuelle anlegg, og betoner også at rå seksuell lyst vek for hans behov for kameratskap og forståelse.
 
Han ble fascinert av Paris' bordeller i sine seine år, men han valgte den verbale fram den seksuelle kontakten med gledespikene. "Han betalte Madame fem franc og måtte vælge mellom fire piger; han valgte den yngste der var 18 år, og så hende tage tøjet af for ham; han stirrede på hende, men han prøvde ikke på andet end at tale med hende. Det var det mest aktive træk, han gjorde mod at have sex med kvinder og det fængslede ham."
 
Begavelse i fantasiens verden
H. C. Andersen nådde naturligvis den videst mulige berømmelsen fordi han var et meget begavet menneske. Gjennom hele Wullschlagers bok vises det til dikterens brede, intelligente panne. Logikken i språkene var ikke hans lidenskap. Han kom aldri til å beherske latinen, og han lærte seg heller aldri å stave ordentlig. Han overlot stavingen og tegnsettingen til korrekturleserne.
 
Hans engelsk var muntlig som skriftlig ubehjelpelig. Han var i det hele tatt ingen logiker og rasjonalist. Men han var stor og begavet i fantasiens verden. Han var visuell, og han var et multitalent som utfoldet seg ikke bare som dikter, men også som sanger og tegner. Han var et stort barn som beveget seg med selvglede og barnlighet i fantasiens verden.
 
Selvopptatt og ærgjerrig
Stor som dikter ble han også fordi han var i besittelse av et veldig behov for selvutlevering og selvframstilling. Hans hovedinteresse i livet var han selv. Han kretset hele tiden om sin egen tilstand, og en av hans største fornøyelser var å fortelle sin egen livshistorie. Han begynte å føre dagbok da han var 20 år gammel, og han skrev sine første erindringer da han bare var 27 år gammel. Seinere utga han en ny selvbiografi hvert tiår av sitt voksne liv.
 
Men dermed er det også antydet at Andersens selvframstillingsbehov gikk sammen med en usedvanlig sterk ærgjerrighet. Om og om igjen omtaler Wullschlager hans ambisjoner med ord som "De brændende ambitioner" og "Umættelige ambitioner".
 
Selv erklærte han: "Lidt efter lidt lysner mit Navn dog op, det er ogsaa det eneste jeg lever for." Omgivelsene unnlot ikke å kritisere eller latterliggjøre ham for hans selvopptatthet og hans ambisjoner.
 
Georg Brandes skrev for eksempel at Andersen nesten aldri sysselsatte seg med noe større enn seg selv, og Annie Wood påsto at han var et barn som levde etter barndommens idealer: "særdeles sensitiv, fuldkommen egoistisk, uskyldsrent forfængelig, midtpunkt i sit eget liv, egen interesse, bekymring og betydning, fuldstændig ubevidst om, at der fantes en anden norm, en ydre verden, han tok det for givet at han kom i første rekke overalt..."
 
Andersen var ikke blind for det kritikkverdige i ærgjerrigheten, men han valgte likevel å betrakte den som en positiv egenskap: "Jeg griber æfter Æren, som den Gjærrige efter Guldets Klang, begge Dele er visstnok tomt, men en Ting maa man være begeistret for i denne Verden, ellers falder man sammen og raadner!"
 
Det var altså ærgjerrigheten som dikter som holdt ham oppe og som gjorde det mulig for ham å leve med følelsen av ikke å være elsket, med ensomheten, nervøsiteten og de innbilte sykdommene. Med sitt talent forvandlet han tomheten og smerten til kunst. I spenningen mellom de indre lidelsene, tilliten til eget talent og den sterke forfengeligheten fikk han heldigvis mot til å markedsføre seg selv med alle tenkelige midler.
 
Jackie Wullschlagers studie vil kanskje av enkelte litteraturvitere karakteriseres som "gammeldags". Den nøyer seg ikke med å studere dikterens tekster, og den trenger ikke inn i hans diktning ved hjelp av klart formulerte teoretiske perspektiver. Jeg for min del får bare si at jeg har ikke savnet teorien et øyeblikk. Derimot har Wullschlagers bok gitt meg trang til å fornye kjennskapen til H. C. Andersens tekster.