Fornorskningens frontsoldater

Skoleverket og de tre stammers møte
Av Eivind Bråstad Jensen
233 sider
Eureka forlag

De var handelsmenn, redaktører, offiserer, prester og ikke minst lærere. Oppdraget var klart, en hensynsløs fornorskning av samer og kvener. Dette er ikke nytt, men omfanget og dybden i den norske sosialdarwinismen var større og dypere enn vi har vært klar over.

Den tidligere utdanningsdirektøren i Troms, Eivind Bråstad Jensen, er en solid skribent på sitt fagområde. Gjennom et aktivt skoleliv har han drevet grunnforskning rundt den omfattende fornorskningen av samer og kvener som startet i andre halvdel av det 19. århundre. Alt i sin hovedoppgave i pedagogikk om Solhov ungdomsskole i Lyngen (1973) dokumenterte han hvordan institusjonen ble et effektivt fornorskningsredskap.

Denne gang går han grundig til verks. Boka ”Skoleverket og de tre stammers møte” forteller hvordan ulike aktivister deltok i myndighetenes åndelige kampanjer mot urfolket samene og innvandrede finner, kvenene. Målet var edelt, å drive opplysningsvirksomhet, men bak dette hadde statsmakten en skjult, men etter hvert nokså åpenbar agenda: Å tukte samene, som var "svagt udviklede baade i aandelig og legemlig henseende" (professor Amund Helland).

Det var den rene raseteori som dreiv de viktigste aktørene, grundig overbevist som de var om nordmenns overlegenhet. Dertil dette: "Finner og kvæner ... gjør et overmaade usympatisk indtryk ved sit uskjønne og fremmedartede utseende."

Norge sto overfor ville, forskremte raser, den ene med mongoloide trekk, "uden livskraft og uden fremtid ... ofte plumpe og uskjønne med bred næse og fremstaaende mund, og stemmen hes, som de havde forskreget sig." Det var misforstått humanitet å understøtte den samiske nasjonalitet, utsa statsminister Johannes Steen fra Stortingets talerstol.

Fornorskningstroppene måtte umiddelbart settes i bevegelse, utryddelsen måtte være ubønnhørlig. Nøkternt sett sto de verste haukene lite tilbake for de senere nazistene, anført av en ilter politisjef ved navn Jonas Lie. Samene ble av mange ansett som Nordens mongoler, mens kvenene var en hardfør rase som forsto lite annet enn knyttnevens språk.

Dikteren Jonas Lie fant ut at "Finnerne (samene) ikke vare saa gode som andre ærlige Folk", og Olav Duun skriver i romanen "Juvikfolke" om "finntøyke". Forfatteren kunne godt ha plukket opp Hamsuns forestillinger om samene fra "Markens grøde" (1918), enda Hamsun samlet sett i sine verk gir et nyansert og til tider beundrende bilde av disse ustoppelige jordens folk.

Med framveksten av arbeiderbevegelsen var det noen samer som øynet forståelse for samer og kveners sak. Men Arbeiderpartiets første stortingsrepresentant, karlsøypresten Alfred Eriksen, brukte avisa Nordlys som et effektivt redskap i fornorskningen. Han var en tid redaktør i avisa. Da samen Isak Saba ble hans kollega på Stortinget i 1906, var det en isfront mellom de to.

Her bør Bråstad Jensen vite at i Adam Egede-Nissens selvbiografi "Et liv i strid" er ikke Saba nevnt med ett ord! Usynliggjøring tilhører herskerteknikkene. Egede-Nissen representerte Finnmark på Stortinget. Samiske lærere som Saba og Anders Larsen, han dreiv den samiske avisa "Sagai muittalægje" som et opplysningsprosjekt fra 1904 til 1911, motsatte seg fornorskningen på det sterkeste. Lærere som kunne tenkes å støtte dem, var satt under press.

Den mektige helgøykongen Chr. Figenschou kalte i 1899 lærerne ”elendige krypdyr”, "forgudede mastodonter" og "usynlige bakterier". Han ville ha nådeløse lærere i fornorskningens tjeneste. Da Stortinget i 1907 etter anmodning fra professor J.A. Friis drøftet opprettelsen av et professorat i samisk ved Universitetet i Oslo, ble dette krast avvist av Alfred Eriksen; samene var likevel fortapt.

Bråstad Jensen viser med denne boka hvor omfattende og dypt fornorskningen gikk. Tross opposisjon fra samer, som for eksempel Per Fokstad, enkelte prester og språkforskeren og senere rektor Hans Vogt i 1932, anvendte myndighetene sin psykiske makt og fysiske kraft for å fullføre det nasjonale prosjekt. Norge var en ung og usikker nasjon, og minoritetene var takknemlige "elementer" å bruke som demonstrasjonsobjekt.

I likhet med det forfatteren gjør i en artikkel i Årbok for skolehistorie for 2004, berører han i denne boka utviklingen i Tysfjord der også svenske samer slo seg ned. Her hadde jeg ventet at han kom inn på den rollen som presten og den senere fylkesmannen i Finnmark, Kolbjørn Varmann, spilte.

Rett nok var han ingen klar fornorskningsmotstander som ung prest og lærer i kommunen, men i god pensjonsalder tok han bladet fra munnen og forsvarte tysfjordsamenes heltemodige innsats under den 2. verdenskrig.

Bråstad Jensen fortjener ros for å berøre de såkalte markasamenes posisjon i Sør-Troms. Her skjuler det seg sannsynligvis udetonerte "bomber". Det er åpenbart langt igjen før samisk og kvensk kultur får den plass de fortjener i norsk skole. Men bidrag som Bråstad Jensens bok er steg i riktig retning.

Litt smårusk må påtales, den omtalte fylkesjoikeren Inger Juuso heter Inga og er landsdelsmusiker. Nordahl Rolfsens leseverk om folkeskolen er mye brukt, og det fortjener mer oppmerksomhet enn som så hva gjelder verkets nokså nær fraværende omtale av samer og kvener. I vår tid er det positive trekk å finne i skolen som bryter med fortidas likegyldighet som Rolfsens lesebøker er eksempel på.