Festskrift til Raundalen
Et liv for barn. Festskrift til Magne
Raundalen
Psykologen Magne Raundalen ble 60 år like
før jul. I den anledning er festskriftet "Et liv for barn.
Utfordringer, omsorg og hjelpetiltak" gitt ut, redigert av
psykologene Kjell Raaheim og Atle Dyregrov sammen med Gustav
Lorentzen, som er norsk goodwillambassadør for UNICEF. De to
sistnevnte har i boka gitt en karakteristikk av Raundalen. Her
fortelles det om det store engasjement Raundalen har utvist
både profesjonelt og som medmenneske. Han er en fabelaktig
kliniker og nytenker som har evne til å sette sine ideer ut i
livet. Som lærer er Raundalen engasjerende og han har holdt
utallige foredrag for foreldre og andre grupper, både i Norge
og i mange andre land. Han utviser "en vekterfunksjon" ved at han
er en klegg på politikere og embetsverk når det gjelder
barns sak. Jubilanten beskrives også som et arbeidsjern -
"mannen som aldri sover".
Hovedpersonen selv forteller hvordan hans
interesse for å arbeide med barn ble vakt. Her gir han
også til kjenne hva slags hjelp barn ikke trenger, for vanlige
barn må ikke overbeskyttes. "Det er ikke bak høye
beskyttelsesmurer vi skaper lykkelige og livskraftige barn. Det er
'midt i trafikken' vi lærer dem til å leve og
overleve."
De fleste artiklene i den tredelte boka er skrevet av kjente
fagfolk. Første bolk er om 'Barn i oppvekst', og her er det
mer generelt om barns oppvekst i hjem og skole og om barns forhold
til media. I professor Edvard Befrings artikkel om skolen som
læringsarena hevder forfatteren at dagens skole er inne i ei
håpløs blindgate, der reformene bare har gått ut
på å gjøre mer av det samme som før. Han mener
at hovedutfordringen er å "bringe skoleutviklingen inn på
et nytt spor, der hovedfokuset settes på å sikre et
lærings- og utviklingsprogram for å støtte,
stimulere og hjelpe den enkelte i å lykkes i bestrebelsene for
å realisere sitt livsprosjekt." Og her mener Befring at
nedkorting av den obligatoriske skolegangen vil være et skritt
i riktig retning. Utdanning må heller ses i et livslangt
perspektiv. I de tunge strukturer som fins i dagens
utdanningssystem, vil blant annet lærerkollektivet være
en faktor som skaper motstand mot endring. Det synes nesten som om
vår nye utdanningsminister Kristin Clemet og Befring har
"snakket sammen".
I avdelingen "Barn i krise" har barneombud
Trond Waage et interessant synspunkt i sin artikkel. I bolken "Rus
som avkopling, rus som tilkopling" gir han en oversikt over
utviklingen i ungdommens bruk av rusmidler, deriblant tobakk. Han
påpeker at "flere av de naturlige utfordringene som
ungdomstiden innebærer, kan løses med stadig mer
inngripende midler". Kroppens form kan betvinges ved kirurgi eller
ekstrem slanking, og opplevelsene kan endres ved å
tilføre kroppen rusmidler. Kommersialiseringen
påfører mange ungdommer et enormt motepress. Parallelt
med denne utviklingen oppfattes stadig flere områder som
helseproblemer, og det er ekspertene i helsevesenet som skal hjelpe
de unge med problemene, Og når ungdommer bruker helsevesenets
metoder, er det derfor nærliggende for dem å tenke at
vansker kan løses hvis man tilfører kroppen egnede
stoffer.
Raundalen har gjort en banebrytende innsats
for barn som er i eller kommer fra krigsområder. Her går
en av artiklene inn i en av dagens mest brennbare politiske
stridigheter, nemlig konflikten mellom Israel og palestinerne. Den
er basert på en studie av palestinske barn, og er skrevet av
sosialantropologen Moslih Kanaaneh og psykologene Marit Netland og
Dag Nordanger. De refererer til en relativt ny
intervjuundersøkelse av 22 palestinske ungdommer som var
undersøkt som barn ti år tidligere. Raundalen var med i
forskningsteamet. Resultatene er kanskje ikke overraskende. Alle
ungdommene hadde sett alvorlig skadde mennesker, sett mennesker bli
slått og sparket og sett lik av drepte mennesker. To tredeler
eller flere hadde søsken som hadde vært i fengsel og
hadde opplevd hjemmet bli stormet av israelske soldater. Flere enn
halvparten hadde mistet nære slektninger og opplevd at hele
eller deler av hjemmet var blitt ødelagt. Flere hadde fedre
som hadde vært i fengsel eller var blitt torturert, noen av
dem flere enn tolv ganger! Forfatterne har forsøkt å
finne ut hva slike opplevelser har gjort med disse ungdommene, og
hvordan de kan hjelpes for å bearbeide de traumatiske
opplevelsene mange av dem har hatt. Kanskje får en slik
artikkel oss til å skjønne enda bedre hvorfor ungdommene
i dyp frustrasjon og fornedrelse kaster stein på israelske
soldater.
Vi har her bare gitt små glimt av bokas
innhold. Målgruppen for boka er psykologer, pedagoger,
sosiologer, sosionomer, lærere på alle trinn og helse- og
bistandspersonell. I alt er her mye god lærdom å
hente.