Et barns egne tanker om død og sorg

50 fjerdeklassinger var samlet for å markere utgivelsen av ”Tenkeboka – Det blå hjertet”. Her skildrer Susanne sitt savn, sin sårhet, og sitt sinne. Boka har fått navnet sitt fra et blått glasshjerte hun og mamma kjøpte på et loppemarked i Danmark sommeren før hun døde.

”Mamma pleide å stele håre mitt. Hene veket meg når jeg skule til skkolen”, skriver Susanne. Over en hel side står det: ”Va skal jeg jøre uten deg jelpes jeg savner deg!”

Av og til er hun sint: ”Drit kreft. Vis ikke kreft hade fines hade ikke mamma vert dø”. Skriveboka er uredigert. Den er trykket akkurat slik Susanne laget den.

Til stede for å markere bokutgivelsen i går var også Susannes pappa og søster, rektor, lærere, helsesøster, psykiatrisk sykepleier og en representant fra forlaget. Det ble holdt mange taler og Susanne fikk gaver. Selv overrakte debutforfatteren en stor hvit boks med et tegnet blått hjerte på til rektor. I boksen ligger et klassesett med boka til bruk på skolens bibliotek.

Vanskelig avgjørelse
– Tenkeboka inneholder Susannes innerste tanker, så det å skulle utgi den var ingen enkel avgjørelse å ta. Særlig vurderte vi mulig oppmerksomhet fra media, sier Susannes pappa.

Grunnen til at han likevel valgte å si ja, er at familien håper boka kan hjelpe andre barn i samme situasjon. Han framhever også hjelpen familien har fått fra Susannes skole og fra psykiatrisk sykepleier, Randi Helene Vassbakk Ajer, som har lang erfaring med sorgarbeid.

Susanne er en av tre søsken. Hun har en storesøster i ungdomsskolen og en storesøster til i videregående skole. De to eldste har ikke fått like god oppfølging fra skolens side.
– I ungdomsskolen har vi mindre kontakt med lærerne våre og det er mer vekt på fag. Derfor har jeg ikke snakket mye om det som hendte på skolen, forteller Susannes 15 år gamle søster.

Rett etter at moren døde, hadde hun lite lyst til å snakke med medelever, lærere eller helsesøster. Hun ville helst at mest mulig skulle være som før. Nå er det halvannet år siden moren døde, men hun synes av og til at savnet kan føles enda tyngre nå. Hun har tilbud om å snakke med lærer eller helsesøster, men det blir ikke til at hun gjør det. I stedet kunne hun tenkt seg at de voksne tok initiativet, men hun vil også ha mulighet til å takke nei.

Sett av tid
Susanne forteller til Utdanning at hun av og til snakker med læreren sin om moren. Noen ganger også med andre elever. Dessuten går hun fast til helsesøster.

Randi Helene Vassbakk Ajer har vært en viktig fagperson for hele familien. Susannes pappa tok selv kontakt etter å ha hørt om henne på sykehuset. Både Ajer og Susannes pappa mener pedagoger har behov for mer kunnskap om barn som sørger.
– Lesing, skriving og matte er selvsagt viktig, men barn må også læres å takle vanskelige livssituasjoner, sier Susannes pappa.

To dager før moren døde, sa Ajer til Susanne at mange ikke tør prate om vanskelige ting, men at det er mulig å skrive og tegne sine følelser. Den kvelden tok Susanne fram skriveboka og begynte. Senere skrev og tegnet hun når hun følte for det, uten føringer fra voksne.

– Det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan barn sørger. Susanne er ett barn, men mange vil kjenne seg igjen i hennes tanker. For barn er det viktig at noen har tenkt og følt det samme, sier Ajer, som understreker at Tenkeboka må leses sammen med voksne.

”Det ærligste og vakreste dokumentet jeg noen gang har sett og lest om sorg” skriver Aftenpostens Simon Flem Devold i forordet. Det er det lett å være enig med ham i.