Den kloke formidler

Den gode lærer. I liv og diktning
Av Inge Eidsvåg
302 sider
Cappelen

Det forundrer meg at ikke norsk- og pedagogikklærerne ved alle landets lærerutdanningsinstitusjoner har sett det før: at eksemplarisk litteraturlesing har stor nytteverdi. Med det mener jeg å si at det burde være obligatorisk pensum og felles opplegg mellom to fagfelt å ha et knippe skjønnlitterære tekster som beskriver læreren.

Å lese en god tekst med kunstnerisk kvalitet gir som regel mer enn selv den beste lærebok. Den skaper opplevelse, åpner rom for refleksjon, fester seg dypere i erindringen, ja, kort sagt, et læremiddel av beste tapning.

Naturligvis kjenner den fullbefarne norsklærer de klassiske lærerportrettene i norsk litteratur: Bjørnsom med ”Gamle Heltberg”, Kielland med ”Gift”, Bjørneboe med ”Jonas” og Saabye Christensen med ”Beatles” for å nevne noen.

I Inge Eidsvågs kloke bok av året, ”Den gode lærer. I liv og diktning” er de naturligvis med, alle sammen. Og tallrike eksempler ellers også.  Her er Holberg, her er Vesaas, men ikke bare mønsterlærerne i litteraturen, her er Tove Ditlevsen, Roy Jacobsen og Olav Duun og Dag Solstad med vrangbildet av læreren som ikke fungerer. I sum en opplisting og eksemplifisering som både er spennende og inspirerende.

Men Inge Eidsvågs bok er noen langt mer enn en ren eksempelsamling og oppramsingsliste. Den er et pedagogisk testamente med en markant personlig stemme, preget av beundring, raushet, kunnskap og klokskap. La gå at den kan ha en springende struktur – forfatteren har så mye på hjertet – men den bæres av en fundamental tro på at utenom mor og far er den gode lærer den aller viktigste verdiskaperen for det enkelte individ.

Forfatteren har delt boka inn i fem hovedavsnitt, ett om verdens eldste yrke – et historisk streif, ett om fire mønsterlærere gjennom fire århundrer, ett om læreren i skjønnlitteraturen, ett om forkynnelse og undervisning og sist, men ikke minst ti bud for lærere, det siste kanskje en vel så viktig budrekke og tankevekker som læringsplakaten utgitt av det offisielle skole-Norge.

Vi kjenner godt Inge Eidsvågs stemme som kåsør og foredragsholder. Og en del av stoffet og emnene i boka har han nok båret fram muntlig i mange sammenhenger tidligere. Likevel har formen bærekraft når talen er kommet på papir. Dette ser vi tydeligst i de ti budene til læreren. Her er nettopp mulighetene til å stanse opp, reflektere og arbeide videre med stoffet bedre ivaretatt enn i femminutters radiokåseri eller et lengre foredrag.

Der boka tematisk sprer seg, på godt og vondt, er i kapitlene med møter med konkrete lærere som han har møtt på si vei. Ruvende er portrettet av mentor og forbilde, folkehøyskolemannen og Nansenskolepedagogen Halvard Forfang. Her er det ikke lagt skjul på beundring eller betydning. Så omfattende er hans hyllest til sin forgjenger på Nansenskolen at teksten nærmer seg fortellingen om en helgen – hagiografien.

Beundringen for person og verdier slår også ut i samtalen med lærer Unni Helland ved Fjell skole i Drammen. I og for seg greit, men sjangervalg – en samtale i intervjuform- kler ikke resten av stoffet i boka.

Som pedagog og formidler forener Inge Eidsvåg alle kvaliteter vi setter høyt: humanisme, respekt, menneskeverd og kunnskap. Jeg tror på mange måter kan hans lærerideal bli en sammensmelting av Johannes Vig fra Martin A. Hansens ”Løgneren”, ”Gamle Heltberg” og Bård Skolemester hos Bjørnsom og lærer Jochumsen i Jens Bjørneboes ”Jonas”.