”De som ikke snakker, får ikke venner”

Det omsorgsfulle barnet
Bjørn Arnesen, Arnt Ollestad og Arne Tveit
160 sider
Midt-Norsk kompetansesenter for atferd 2005.

Som voksne vil vi trolig ha vansker med å svare kort og konsist på det viktige spørsmålet ”hvordan får man venner?” Barn tar spørsmålet på strak arm, viser intervjuene med fem-, seks- og sjuåringer som er referert i boka ”Det omsorgsfulle barnet”. Men de har ulike løsninger.En femårig gutt svarer: ”Man må snakke veldig mye. De som ikke snakker, får ikke venner”. Det spørs om ikke enkelte voksne vil kjenne seg igjen der…

Som veiledere og rådgivere ved Midt-Norsk kompetansesenter for atferd i Trondheim, jobber forfatterne av boka ”Det omsorgsfulle barnet” til daglig med barn og unge som viser atferdsproblemer i barnehage og skole.

Gjennom sine møter med ungdommer som har store samspills- og relasjonsvansker, har de erfart at disse ofte er opptatt av sine barndomserfaringer. De beskriver ofte en barndom preget av utstøtelse, ensomhet og isolasjon.

Dette bidro til at de tre kollegene for noen år tilbake startet et arbeid med både praktisk og teoretisk fokus på utvikling av sosial kompetanse og sosiale ferdigheter. En del av dette arbeidet var en intervjustudie av barn i alderen 5-7 år, hvor oppmerksomheten ble rettet mot to sentrale forhold: En forståelse av barns omsorgsevne og selvstendige rolle som omsorgspersoner, og kompleksiteten og utfordringene som knytter seg til etablering av barn vennskapsrelasjoner.

I boka er det nettopp disse to forholdene som behandles. Det å ensidig bli tatt omsorg for, uten selv å kunne gi, kan være problematisk. Det vet man fra voksne og eldre som blir sterkt omsorgstrengende og opplever passivisering, avhengighet og umyndiggjøring. Men det samme gjelder barn, påpeker forfatterne, og argumenterer for at myndiggjøring av barn er en vel så nødvendig og sentral oppgave for den profesjonelle barneomsorg som det er i pleie og omsorg for voksne.

Forfatterne har en ambisjon om å synliggjøre og plassere barnet i en aktiv rolle i forhold til det å være omsorgsgiver. Det er nemlig mange gode grunner til å anerkjenne barnets omsorgsferdigheter og omsorgsvillighet, mener de. Blant annet rettes oppmerksomheten mot god og ønsket prososial atferd, barnets stimuleres effektivt når det gjelder utvikling av følelsesmessige og empatiske ferdigheter, og barnets mulighet til medvirkning og innflytelse vil kunne tilta.

Og forfatterne følger opp argumentasjonen med en eksemplarisk gjennomgang av ”Hvordan stimulere og støtte barns omsorgsutøvelse”. Interessant, tankevekkende og nyttig, er min konklusjon.

Minst like interessant er neste hovedkapittel; ”Å få venner og ha venner”. Her blir blant annet mange av svarene som barna ga i undersøkelsen gjengitt, og en rekke av dem er ”ekspertuttalelser” som det er vel verdt å lytte til. Underveis stiller forfatterne spørsmål som ”Kan barn få venner ved ”trening” i sosiale ferdigheter?”, et avsnitt som blir ekstra interessant, siden forfatterne i innledningen har uttrykt skepsis til ulike treningsprogrammer for utvikling av sosial kompetanse. Kapittelet avsluttes for øvrig med 13 gode råd til hvordan de voksne kan bidra på dette området.

I et tidlig kapittel i boka drøfter for øvrig forfatterne samtalen med barn som verktøy, og gir også her en rekke konkrete råd og eksempler på hvordan dette kan gjøres. Boka har med andre ord en helt opplagt nytteverdi, i tillegg til det svært interessante stoffet den diskuterer. Dessuten har forfatterne et annet perspektiv, som de presenterer slik i forordet: ”Vi (…) er menn og fedre og vi beskriver et emne som er sterkt knyttet til kvinne- og morsrollen.

Når vi som menn tar opp dette emnet er det med en stor grad av ydmykhet for kvinners betydning og rolle som primære omsorgsgivere. Like fullt er vi av den oppfatning at vi som menn kan ha et annet perspektiv enn kvinner på samspillet mellom barn og mellom voksne og barn”. Dette perspektivet er etter min mening nok en god grunn til å lese boka.

Begrep som sosial kompetanse, barns vennskap og omsorg har lenge vært sentrale for dem som arbeider med barn og unge. Men alle svarene er ikke funnet, alle utfordringene er ikke løst. Denne boka – en av de mest interessante fagbøkene jeg har lest på lenge – tror jeg kan bidra til at vi løser noen flere av utfordringene.