Barnesamtaler

Av Emilie Kinge
227 sider
Gyldendal Akademisk

Mange barn strever med tanker og forestillinger knyttet til begivenheter i familien, barnehagen, skolen eller samfunnet. Noen reagerer med redsel, frykt og utrygghet, og disse kan kompensere sine følelser med å utvikle en atferd som oppfattes som krevende og problematisk. De opponerer, protesterer og bryter grenser, og får merkelappen ”atferdsvanskelige”.

Felles for disse barna er at de trenger voksne som ser dem og er gode samtalepartnere, og som kan hjelpe dem til å uttrykke og forstå seg selv bedre, skriver Emilie Kinge i si nye bok ”Barnesamtaler”.

Emilie Kinge er førskolelærer og spesialpedagog De siste årene har hun jobbet i pedagogisk-psykologisk-tjeneste. Tidligere har hun skrevet boka ”Empati hos voksne i møte med barn med spesielle behov”. Kinge er opptatt av de barna som sliter med følelser og reaksjoner, og ”som så ofte påkaller seg vår oppgitthet og indignasjon, vår kritikk og våre irettesettelser”.

Hun mener at dersom disse barna blir invitert til gode møteplasser og samværs- og samtalestunder, så vil det ikke bare gjøre barna godt, men også de voksne. Boka handler om det Kinge omtaler som ”barnesamtaler”, men som er noe annet enn den type barnesamtale/elevsamtale som mange bruker i barnehage og skole for å trekke barnet med i planlegging og utforming av barnehage- og skoledagen. Disse samtalene styres gjerne av den voksne, og følger ofte en oppsatt samtaleguide.

Kinges barnesamtaler er av en annen art, og har en annen hensikt. Dette handler om samvær eller samtale som er empatisk og anerkjennende og som har til hensikt å hjelpe barn til å tenke, reflektere og uttrykke egne følelser og behov for å øke selvinnsikt og forståelse gjennom en undrende, utforskende tilnærming.

Disse samtalene skiller seg fra andre samtaler ved at de skjer regelmessig over tid, at det er likeverdighet i samtalesituasjonen, og at barnet i stor grad får styre det som skjer i samtalen.

I boka beskriver Kinge både verdigrunnlaget for slike samtaler, og hvordan de kan gjennomføres. Forfatteren har i flere tilfeller opplevd motforestillinger fra ansatte i barnehager og skoler mot å beskjeftige seg med barns følelsesliv gjennom slike samtaler, av frykt for at de skal komme til å krysse noen grenser og blande pedagogikk og terapi.

Kinge drøfter skillelinjene og lander på at dette handler om å jobbe pedagogisk og spesialpedagogisk på en måte som kan ha terapeutisk effekt, men som ikke er terapi i tradisjonell forstand.

Hun drøfter også grundig hvordan man kan tilrettelegge for det anerkjennende samværet og/eller den  anerkjennende samtalen. Basert på egne erfaringer er hun helt konkret på både praktisk tilrettelegging, forberedelser, kontaktetablering og gjennomføring av samtalene.

Emilie Kinge skriver til slutt i boka at hun er ”overveldet og oppmuntret” av erfaringene hun har gjort så langt, og at samtalene på dette verdigrunnlaget ikke bare ser ut til å virke på kort sikt, men gir en bedring av livskvalitet også på lengre sikt.

”Det å møte barn i forhold til deres opplevelser, følelser og behov synes å styrke barns selvfølelse, øke deres verdiopplevelse og øke bevisstheten om egne vansker, slik at de utvikler et språk og kan uttrykke seg i større grad med ord der de tidligere uttrykte seg gjennom handling”, sier hun. Slike erfaringer burde få flere til å prøve denne formen for barnesamtaler, og boka er en velskrevet og god start.