Obligatorisk 2. fremmedspråk

Skolens innhold må gjenspeile elevgrunnlaget. Hvis det politiske flertallet ønsker en skole for alle, må de lage et innhold som harmonerer, og ikke begynne i motsatt ende, med å tre et innhold nedover hodet på elevene, som ikke alle har forutsetninger eller motivasjon for å mestre.

Innføringen av et obligatorisk 2. fremmedspråk er en del av kunnskapsreformen og er blitt mye diskutert den siste tiden. To ting forundrer meg:

1. Å innføre et 2. fremmedspråk synes for enkelte å være snakk om å ”bare gjøre det”.
2. Debatten om 2. fremmedspråk dreier seg bare om grunnskolens ungdomstrinn. Videregående skole er ikke nevnt.

I dag kan elever som ønsker det ta 2. fremmedspråk som valgfag i ungdomsskolen. Studieretningsfagene i videregående skole er både allmenn- og yrkesfaglige. På allmennfaglig studieretning er det mulig med fordypning i språk.

Satsing på språkfag er viktig, men tilbudet er der allerede. Hva slags poeng er det i å tvinge alle til å ta et fremmedspråk nr. 2?

Det er ulike årsaker til at det ikke er ”bare” å innføre 2. fremmedspråk, for eksempel teorisvake elever eller elever som mangler motivasjon for teorifag generelt, manglende ressurser og kompetanse for tilrettelegging av undervisning osv.

Elevmassen er sammensatt og utfordringene med å gi alle noe meningsfullt i skolehverdagen er store. Det er et faktum i dag at mange sliter med norsk- og engelskfaget. Må de tilegne seg enda et fremmedspråk eller er det viktigere at de behersker basisfagene for å komme gjennom utdanningsløpet uten å i altfor stor grad bli stemplet som skoletapere?

Etter endt grunnskole starter de samme elevene et nytt løp i videregående opplæring. Vil det være enklere å få gjennomført to obligatoriske fremmedspråk på dette nivået? Blir problemstillingen annerledes i videregående skole?

Den offentlige skolen er under sterkt press med hensyn til krav om gode faglige resultater, konkurranse fra det private, og stadige undersøkelser som karakteriserer skolen som ”dårlig”.

Å innføre et 2. obligatorisk fremmedspråk kan oppfattes som ett av flere signaler om kursendring for å imøtekomme noe av kritikken?

Hvis politikerne ønsker å bevare” enhetsskolen” må de tore å gjøre noen valg. Dessverre er det slik jeg ser det, ikke noe naturlig samsvar mellom ”en skole for alle” og skjerpete krav til teoretisering.”

Vedtaket om å fjerne innføring av obligatorisk 2. fremmedspråk i grunnskolen signaliserer den nye regjeringen vil prioritere annerledes Noen har tatt signalene om at ytterligere teoretisering ikke er veien å gå hvis enhets- eller fellesskapsskolen skal bestå.

Kunnskapsministeren vil i stedet for obligatorisk 2. fremmedspråk ha fordypning i engelsk. Han sier ikke mer om hva som ligger i begrepet fordypning. Hvis det innebærer engelsk på et høyere nivå, tror jeg heller ikke dette er noen medisin for teoritrøtte eller teorisvake elever.

Dette er ikke noe forsvarsskrift for at skolen skal senke det faglige nivået generelt, men at det skal finnes valgmuligheter som kan tilfredsstille alle typer elever. Praktiske fag må ikke nedvurderes.

I videregående skole er det et problem at elever dropper ut underveis. Årsakene er ulike, men mer teorifag er neppe veien å gå for å få en del av dem tilbake til skolebenken

Det er her politikerne må kjenne sin besøkelsestid. Politikerne må ha en ideologisk forankring som de tør å stå for, også i ”ulvetider” Politikerne må lytte til elevenes og lærernes virkelighet før de logrer for kritikerne av dagens skole og på den måten gjør det umulig for en del elever å gjennomføre et utdanningsløp som de samme politikerne har sagt at de har en rettighet til.