Nyutgivelse av storverk

Ulstein, født 1920 i Ulstein i Møre og Romsdal, var også med under ett av raidene mot Reine i Lofoten. Etter krigen arbeidet Ulstein blant annet som journalist. Mest kjent er han for sitt omfattende arbeid med å dokumentere hva om skjedde under krigen, og det gjennom flere store standardverk. Han har vært medforfatter til historien om Kompani Linge (1948). Andre av hans grundige beretninger fra krigens dager er to bind om ”Englandsfarten” (1965), og tre bind om ”Svensketrafikken” (1974-77).

Verket om etterretningstjenesten kom første gang ut i årene fra 1989 til 1992 (Cappelen). Den mer påkostede nyutgivelsen står Orion forlag bak. Under nylanseringen holdt den 88 år gamle forfatteren et imponerende foredrag på over en time om bøkenes tema – og det uten manuskript. Han skisserte utviklingen i etterretningsarbeidet, som kom i gang like etter krigsutbruddet. Det ble etter hvert omfattende og landsdekkende. Hele fem tusen personer var på en eller annen måte involvert. Og det hevdes at etterretningsagentene var motstandsbevegelsens største bidrag til seieren i 1945.

Det begynte i det små
– I startfasen var det var særlig i Oslo og Bergen man startet opp med denne hemmelige virksomheten. Man brukte i begynnelsen kurerer for å formidle informasjon, for man hadde ikke radiosendere, men allerede sommeren 1940 kom de første apparatene fra England. De første senderne som var i drift, ble nesten uten unntak avslørt. Nordmennene var i førstningen ikke klar over at de hadde å gjøre med en profesjonell motstander – tyskerne hadde god kunnskap om hvordan man skulle avlytte radiosendere. De nye "ulovlige" norske aktivitetene kunne lett gi folkesnakk, og derfor var det viktig for dem som gikk inn i illegal virksomhet, å holde tett, fortalte Ulstein.

Han redegjorde for organiseringen av den hemmelige organisasjonen XU. (Ifølge "Norsk Krigsleksikon 1940.45" står sannsynligvis bokstavene for "X for Ukjent".) Initiativtakeren var den norske ingeniøren Arvid Storsveen som foreslo for Den norske legasjonen i Stockholm at man skulle etablere en hemmelig organisasjon i Norge. I første omgang var det realfagstudenter ved Universitetet i Oslo som ble rekruttert. I 1942 var det etablert XU-grupper over hele landet. I Nord-Norge rapporterte XU-agentene direkte til Stockholm.

I Sør-Norge rapporterte informantene til XU-sentralen i Oslo, og den igjen formidlet opplysningene til Stockholm. Herfra ble så informasjonen videresendt til London. XU kom til å virke lenge etter at andre grupper var avslørt av tyskerne. Medlemmene hadde nesten lært av tyskerne hvordan de skulle beskytte seg. Interessant er de at den operative ledelsen av XU lå hos britene.

Radioagentene
Den norske marinekapteinen Gabriel Smith kom til London i 1941, og han kom med ideen om å opprette en rekke radiostasjoner langs hele kysten. Målet var at de skulle rapportere til England om skipstrafikken. Ved å senke de tyske skipene som kom med forsyninger til "Nordfronten", ville det sinke tyskernes offensiv mot russerne i nord. Malmtrafikken fra Sverige over Narvik og til Tyskland var også viktig å få stanset. Fra Nord-Troms og østover var det imidlertid nordmenn og russere som samarbeidet om etterretningen.

Radioagentene langs kysten hadde også en viktig oppgave å rapportere om tyske krigsskip langs kysten, spesielt var slagskipet "Tirpitz" spesielt overvåket. Man måtte for enhver pris hindre at dette skipet kom seg ut i Norskehavet, for her ville det kunne være katastrofalt for konvoifarten – og "Tirpitz" fikk i november 1944 sitt endelikt like sør for Tromsøya.
Mellom den norske XU-ledelsen var det rivalisering, og Ulstein har skaffet seg god oversikt over intrigemakeriet den gangen.

Enigma
Tyskerne hadde en kodemaskin, Enigma (gresk for gåte), som tyskerne brukte for å sende hemmelige meldinger. Bare de som hadde slike maskiner, kunne lese kodete meldinger. Et meget viktig mål for de allierte var å knekke koden tyskerne brukte. Allerede i 1941 var en på sporet etter at noen kodehjul var erobret fra en kapret tysk ubåt. Det store gjennombruddet kom da man under Svolvær-raidet i 1941 fant en slik kodemaskin på den tyske tråleren "Krebs". I den største hemmelighet ble de skarpeste hjerner i England satt på oppgaven med å knekke koden, og de klarte det. Og dermed lå all radiokommunikasjon åpen for de allierte.

Vi mente å ha lest at i siste halvdel av krigen holdt man i gang radioagentenes farefulle virksomhet langs kysten, selv om man visste om tyskernes bevegelser fra tolkede Enigma-meldinger. Grunnen var at man ikke skulle gi tyskerne noen grunn til å tro at Enigma-koden var brutt, de skulle tro at informasjonen til England kom fra radioagentene. Og Ulstein kunne bekrefte dette:
– Dette er svært interessant, og jeg er langt på vei enig i det Utdanning sier. Man brukte aldri Enigma som kilde når de allierte videreformidlet informasjon som var hentet fra det kommunikasjonssystemet. Det var andre navn en brukte om kilden, for ikke å avsløre den virkelige opprinnelsen. Det var bare en svært liten gruppe i den britiske operasjonsstaben som kjente til at koden var knekket. Det var først på 1980-tallet at britene frigjorde informasjonen om krigens hemmelighetskremmeri omkring Enigma, fortalte Ulstein.

Det vi her har skrevet om, er ifølge en historielærer i videregående skole Utdanning har kontaktet, helt fraværende i dagens historiepensum.