- Norsk språk er blitt en ulempe

Mæhlum, som arbeider ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet i Trondheim, hevdet at det i noen sammenhenger kan oppfattes som mindreverdig, ja, nærmest som en skavank å bruke norsk i Norge. Hun mente da spesielt domenene næringsliv og akademia. Det fins ulike typer incitamenter som har ført til en devaluering av norsk språk, og dermed en oppvurdering av aktiviteter som foregår på ikke-norsk, dvs. i de fleste tilfeller engelsk.

– Det er i akademia og i næringslivet i Norge vi har karaktertrekk som vi forbinder med et diglossisk samfunn, mente hun. (Ordboka forteller at diglossi er en tilstand med to språk som har forskjellige bruksområder.) Vi har et høyspråk som er i bruk i offisielle, autoritative og prestisjefulle sammenhenger, et språk som i seg selv gir status, faglig tyngde og anseelse – les engelsk. Så har vi et lavspråk som brukes i uformelle og dagligdagse kontekster.

Engelsk fortrenger andre språk

Den posisjon engelsk har oppnådd i Norge – og i mange andre land – har nærmest utradert fransk og tysk som vitenskapsspråk til fordel for engelsk. Noen er engstelig for at norsk ikke lenger fungerer som et fullverdig og samfunnsbærende språk. Det er også bekymringsfullt at mange prøver å tenke, erkjenne og formidle på et språk som vi ikke behersker særlig godt. Mæhlum siterte en engelsk kollega: ”German professors sound like babies when they speak English?” Hun mente BSE (Bad Simple English) er et stort problem innen akademia og næringsliv.

Hvilke mottrekk kan tas i bruk?

Professoren trekker opp to strategier innen de to samfunnsområdene områdene hun har tatt for seg. Den ene er holdningen, som uttrykkes ved ”engelsk er kommet for å bli”, eller ”det er umulig å gjøre noe med situasjonen for utvikingen går jo i den retning”. I en slik situasjon er det etter manges mening, for å bruke Mæhlums bilde, viktig ikke å bli stående igjen på perrongen. Det er proaktivt å hoppe på toget før det går. En spør ikke om når eller hvor toget går, og definitivt ikke om det i det hele tatt går noe tog.

Den andre grunnholdningen er å foreta seg noe. Innen det akademiske feltet er i dag det viktigste tiltaket for å dempe effekten av at over åtti prosent av norske doktoravhandlinger blir skrevet på engelsk, at avhandlingene skal være påhengt et norsk sammendrag. Etter hennes mening bør heller den som skriver en avhandling, spørre seg selv om det er en fordel at kanskje det viktigste arbeidet vedkommende utfører i sitt liv, skal foregå på et språk der han eller hun har høyst middelmådig kompetanse?

Hvilke krefter står vi faktisk overfor?

– De kreftene vi snakke om, dreier seg om hvilke attributter vi knytter til ulike språk, her engelsk. Vi må se på hvilke goder bruk av engelsk fører med seg. Det kan være sosialt, kulturelt, økonomisk og ikke minst symbolsk, sa Mæhlum.

Sett ut fra ideologi kan en knytte dette til imperialisme – det at en statsdannelse er å stand til å dominere andre samfunn økonomisk, politisk, kulturelt og vitenskapelig. Innbakt i dette komplekset ligger en lingvistisk imperialisme. Hun siterte professor Gilbert Ansres arbeid fra 1979: ” Det fenomenet at bevisstheten og livet til brukerne av et visst språk er så dominert av et annet språk når det dreier seg om de mer avanserte områder av livet – slike som bl.a. utdanning, filosofi og litteratur…Den lingvistiske imperialismen klarer på en subtil måte å fordreie både bevisstheten, holdningene og aspirasjonene til selv de mest ærverdige og bevisste samfunn og slik forhindre dem fra å erkjenne og sette pris på potensialet i sitt eget språk.”

Globalisering

– I dag er det som går under navnet globalisering, den mest prominente form for imperialisme, sa professoren. Hun mente globalisering i sitt vesen dreier seg om makt og dominans. Det at vi har en USA-dominert markedslogikk, gjør at nettopp engelsk/angloamerikansk har oppnådd et hegemoni i det globale språkhierarki.

– Globalisering dreier seg ikke bare om økonomi, den influerer på de aller fleste områder av vår tilværelse – holdninger, livsstil, interesser, spisevaner og utseende. Den framstår som en naturgitt realitet, og dermed som noe vi ikke har mulighet til å gjøre noe med. Engelskens posisjon som globalt språk er en integrert del av globaliseringen.

Engelsk gir prestisje

Mot et slikt bakteppe – hvilke fordeler er det økonomisk, sosialt og kulturelt å bruke engelsk framfor norsk?

– Engelsk står for makt og prestisje og det er døråpner til sosial og økonomisk framgang. Og vi har en mytisk forestilling om det evige framskritt. Denne overbevisningen er noen av de grunnleggende betingelsene for engelskens ekspanderende kraft. Det er utviklet en logikk som hevder at det er en sammenheng – eller identitet – mellom framskritt, modernitet, globalisering og bruk av engelsk, sa Mæhlum.

Sett mot en slik bakgrunn vil bruk av norsk som nasjonalspråk bli forbundet med diametralt motsatte verdier, ja, som et hinder for å realisere ”framskrittet”. Bruk av norsk signaliserer bakstreverskhet, tradisjonalisme og utidig nasjonalisme.

Mæhlum mente at for eksempel studenter markerer gruppetilhørighet ved å bruke engelsk, de har tilegnet seg fagfeltets eget ”stammespråk”. Hun siterte en uttalelse fra en som bruker engelsk i arbeidssammenheng: ”Jeg tror engelsk generelt sett er forbundet med noe status. Som i min bedrift, når jeg forteller at jeg gjør alt på engelsk, virker det som om jeg har en viktigere jobb.”

Mæhlum konkluderte med at bruk av engelsk som en slik symbolsk markørfunksjon er mer framtredende enn de reelle kommunikative behovene. Ja, det er en overhengende risiko at fordi mange tror at engelsk dekker reelle og absolutte kommunikasjonsbehov, blir det på et visst tidspunkt sant – det blir en selvoppfyllende profeti.