Nei til barnehageoppropet!

• Marit Molund Koss er seniorrådgiver og logoped ved Bredtvet kompetansesenter.

På Bredtvet kompetansesenter har vi mage års erfaringer med gjennomføring av kurs for foreldre til barn med språkvansker. Dessverre hører vi ofte foreldre fortelle om manglende forståelse hos helsestasjon, PPT og barnehagepersonale når de har uttrykket sin bekymring for sitt barns språkutvikling. Foreldre stiller spørsmål om fagfolkene ikke vet hva de skal gjøre med barn som har forsinket eller avvikende språkutvikling.

Barnehageoppropet sier nei til kartlegging av alle barnehagebarn og har allerede fått tusenvis av underskrifter. Underskriverne mener at kartlegging av alle barn beveger det voksne blikket fra begeistring over alt barn mestrer, til bekymring over problemer som kanskje ikke engang er reelle. De mener at de barna som virkelig strever med sin språkutvikling, oppdages raskt av dyktige førskolelærere.

Vi stiller da spørsmålet: Finnes det kvalifiserte førskolelærere i alle landets barnehager? Har de nok erfaring og faglig bakgrunn for å kunne oppdage barn som strever med sin språkutvikling? Og er de mange nok slik at alle barnehagebarn blir "sett"? Og ikke minst, blir det en likeverdig vurdering av hvert barn, som gir dem som fanges opp de samme mulighetene for oppfølging og deling av ressurser? Kan vi så være sikre på at alle barn som har vansker blir fanget opp?

Hos barn med språkvansker oppdager de fleste foreldre at det er noe med barnets språk allerede ved toårsalder. Men dessverre er det fremdeles mange foreldre som ikke blir tatt på alvor når de melder sin bekymring for sitt barns språkutvikling på helsestasjon, i barnehagen eller på PPT. Mange får beskjed om at språket sikkert vi rette seg, eller at det ikke er nødvendig å gjøre noe før senere.

Det bør bli slutt på "vente og se"- holdningen, og det må sikres at intensjonen i Stortingsmelding 16 om tidlig innsats gjennomføres. Foreldre må slippe å bekymre seg og de må møtes med forståelse av fagfolkene i hjelpesystemet.

Forskning viser 5-7 % av alle barn vil ha språkvansker. De første tendenser i form av forsinket eller avvikende språkutvikling kan merkes allerede i førskolealder. Både småbarnsalderen og de første skoleårene er svært avgjørende for læring og utvikling.

Førstelektor ved Høgskolen i Vestfold, Ingeborg Tveter Thoresen, sier i sitt innspill i Utdanning nr7/9.april 2010, at hun ser kartlegging, dokumentasjon og rapportering som et ledd i et kontrollregime i samfunnet. Hun mener at rapporteringen er ment for at politikerne skal kunne se hvilket utbytte de har av investeringene. Hun sier også at oppmerksomhet og tid flyttes fra arbeid med barn til rapportering, fra arbeid med levende mennesker til papirarbeid.

Vi er ikke enige i dette og mener at å gjennomføre systematiske observasjoner etter et skjema ikke automatisk vil føre til at førskolepersonalet flytter sin oppmerksomhet fra barnet til papiret. Systematisk observasjon og registrering fører ikke til et kontrollregime, men gir muligheter for kompetanseheving i forhold til å oppdage de barna som strever på ulike områder så tidlig som mulig. Thoresen hevder også at "De som har med barna å gjøre, merker fort hvilke barn som har problemer. Det er disse barna som bør kartlegges og som bør få del i ekstra oppfølgingsressurser."

Vi er enige i at det er nettopp barn med vansker som bør få ekstra oppfølgingsressurser. Men vår erfaring sier at mange barn ikke blir oppdaget tidlig nok, til tross for at de har store språkvansker (som da ikke blir oppdaget før langt senere i livet). Vi deler mange foreldres erfaringer med at barna med språkvansker oppdages for sent i barnehagen. Hva kommer dette av? Er det mangel på førskolepedagoger med kompetanse på språk og språkutvikling, eller er det mangel på kompetanse i forhold til å oppdage barna som sliter med språk og språkutvikling. Eller er det mangel på tid til å gjennomføre observasjoner og screeninger?

For mangel på kartleggingsverktøy er det ikke. De senere år er det utviklet flere gode kartleggingsverktøy for å registrere barnas språklige utvikling (for eksempel TRAS – tidlig registrering av språk). Det er viktig å være klar over at TRAS ikke er en test, men et screeningsverktøy hvor barnets utvikling registreres systematisk i et oversiktlig skjema. Barnet skal ikke testes, men observeres i daglige situasjoner i barnehagen. Kartleggingen skal utføres av kvalifisert personell og gjennomføres som en registrering av de observasjonene førskolepedagogen gjør. Dette gjør at de barna som er i faresonen for å utvikle språkvansker kan oppdages tidlig.

Mimi Bjerketrand, leder i Utdanningsforbundet, oppfordrer i sitt innlegg i Utdanning nr7/9.april 2010, til å støtte opp om førskolelærerprofesjonen, og la den fortsatt få ta ansvar ved å bruke sitt blikk, sin kompetanse og sin erfaring til å avdekke de utviklingstrekk som det er nødvendig å undersøke nærmere for enkeltbarn. Og selvfølgelig kan man være enig i dette, men det er faktisk stor mangel på kvalifisert personale i mange av landets barnehager fremdeles. Hva slags kvalitet får vi på blikkene og hvilken kompetanse får vi da i forhold til muligheten for tidlig å fange opp barn med språkvansker og andre vansker som kan føre til?

Å sette fokus på språklige aktiviteter i barnehagen inkluderer etter vår mening også andre tema enn de typiske språklige. Språk, samhandling og kommunikasjon kan i like stor grad ha sin plass i etikk og kulturelle opplevelser. Kreative førskolepedagoger i samarbeid med foreldre, og i samspill med barn, vil kunne utnytte mulighetene i barnehagehverdagen for et hav av aktiviteter hvor utviklingen av barnas språk flettes naturlig inn i disse.