Motivasjon

Vi kan dele motivasjon inn i ytre og indre motivasjon. Det som kjennetegner indre motivasjon er høy grad av selvbestemmelse, dvs. at man er med og skaper sine egne arbeidsrammer. For at en person skal være i sin motivasjonelle sone, kreves det at hun utfører meningsfulle oppgaver som i stor grad er preget av autonomi. Med meningsfull menes at man er bevisst i forhold til læringsmål, altså at man vet hvorfor man utfører en aktivitet og ser nytten av den. Ytre motivasjon er gevinstorientert og forårsaket av eksterne faktorer som lønn, karakterer, ros og anerkjennelse. Brophy (1999) bruker formuleringen ”den motivasjonelle sonen for den nærmeste utviklingen” for å beskrive at arbeidsaktiviteter må tilpasses intellektuelt og motivasjonelt slik at den oppfattes som meningsfull. Det å gjøre noe meningsfullt er som regel det som driver interessen videre.  

Det som hovedsakelig skiller disse formene for motivasjon er årsakslokaliseringen. Hva er grunnen til å utføre en handling? Er det interne eller eksterne faktorer som spiller inn? Dette er viktige spørsmål med henblikk på å lykkes med å motivere mennesker til å utføre handlinger som igjen kan føre til økt læring og videreutvikling. De samme prinsippene gjelder uavhengig av om det er skole- eller yrkesrelatert. Sannheten ligger ofte i et kompromiss mellom det å være indremotivert og ytremotivert. Det er jo heller ikke like lett å måle nøyaktig den personlige vektleggingen mellom ytre og indre faktorer. Selvrealisering er et begrep Maslow bruker for å beskrive indre motivasjon, noe som betyr at mennesket ønsker å realisere sitt personlige potensial og utvikle seg selv. Deci og Ryan (1991) har en selvbestemmelsesteori hvor de hevder at indre motivasjon handler om et dyptfølt behov hos mennesker for å framstå som kompetent og selvbestemt overfor sine omgivelser. En handling som er villet er en indre motivert handling.

Fire grunnleggende kriterier må være oppfylt for å fremme motivasjon og læring. Arbeidsoppgaven som skal utføres må være utfordrende, men ikke så utfordrende at den knapt lar seg løse. Vygotskys proksimale utviklingssone kan være passende å nevne i en slik sammenheng. Mennesker skal ha noe å strekke seg etter innenfor sin nåværende kapasitetssone slik at de opplever mestring og dermed lysten til å lære mer. Organisering er også viktig for å få mennesker til å yte maksimalt i en arbeidssituasjon. Det må ligge en struktur hvor det i tillegg er muligheter for kreativitet innenfor disse strukturelle rammene. Lederen av en arbeidsoperasjon, om det er elever eller ansatte, må utvise en viss grad av tålmodighet og vise forståelse for at læring er en prosess og ikke bare handler om resultat. Til sist er autentisitet viktig for å befinne seg i positiv motivasjonsmodus, i og med at mennesker ønske å uttrette noe som er virkelig eller som kan ha en parallell i det virkelige liv.

De fleste vil nok være både ytre- og indremotivert i varierende grad. Det kan avhenge av situasjonen og arbeidsoppgaven. Man kan være ytrestyrt i forhold til noen delmål, men være indre motivert angående det endelige resultatet. I en gitt situasjon kan man være styrt av et behov for anerkjennelse fra de sosiale omgivelsene, et behov for å vise overfor seg selv at man mestrer eller for å vise overfor andre at man presterer på et høyere nivå. I følge Maslows behovshierarki, så vil behov for sosial anerkjennelse og selvrealisering være på toppen av behovspyramiden. Noen mennesker vil stort sett være opptatt av å få gode karakterer eller motta lønnen sin, og mindre motivert av kontekstuell og sosial anerkjennelse. Spørsmålet vil jo da være om man kan yte maksimalt og få et optimalt resultat ved å være ytrestyrt? I lærings- og arbeidsoppgaver vil det ofte være en kombinasjon av å få anerkjennelse av omgivelsene, føle økt selvverd og faktisk motta lønn for prestasjonene i form av gode karakterer eller lønn. Man er som regel motivert av både interne og eksterne faktorer.

R.M. Ryan hevder i følge selvbestemmelsesteorien at det viktigste for indre motivasjon er autonomiaspektet. Innerst inne ønsker vi at vi selv skal styre handlingene våre og at vi har en stor grad av valgfrihet og kontroll over det vi gjør. Denne måten å betrakte læring på hører inn under det humanistiske perspektivet på motivasjon, i motsetning til det sosiokulturelle perspektivet hvor det i høyere grad er fokus på identitet og fellesskap, dvs læring for å opprettholde sin identitet og dyktiggjøring ved å se hva andre i fellesskapet foretar seg.

Avslutningsvis kan det være interessant å knytte motivasjon opp mot hvilket syn man har på sin egen eksistens og plass i verden. Motivasjon handler ofte om å finne drivkraft i seg selv eller utenfor seg selv. Dersom man ser nærmere på eksistensfilosofers terminologi, så bruker de termer som ”Den Andre”, ”Blikket” og ”væren-i-verden”. Mennesket blir seg sin eksistens bevisst ved å bli oppfattet av andre og dette konstituerer en intersubjektiv objektivitet, som betyr at vår eksistens bekreftes ved å alltid allerede være i en definisjonsrelasjon til andre individer. Ved å være i en konstant relasjonell-eksistensiell modus, vil mennesker motiveres ut fra hvordan de ønsker at ”Den Andre” skal erkjenne dem. Derfor kan indre motivasjon være forårsaket av selvrealisering og ønsket om å optimalisere sitt eksistenspotensiale. Denne viljen til å tydeliggjøre seg selv i andres blikk, kan også ha sin opprinnelse i en iboende vilje til å prestere for å bli verdsatt av andre. Vi er dermed subjekter som alltid befinner oss i en motivasjonssituasjon hvor vi motiveres ut fra vår indre eksistensielle vilje, og ytre motivasjonsfaktorer som ros og anerkjennelse for å bekrefte vår relasjonelle subjektive eksistens overfor andre mennesker.