Min pedagogikk

 Jeg liker å studere. Jeg tar mange grunnfag. Jeg finansierer min studietilværelse med studielån. Til slutt sier Lånekassen nei til mer penger. De mener jeg må begynne å betale tilbake pengene. De mener jeg bør søke arbeid.

Jeg er en lydig gutt. Det har jeg alltid vært. Jeg har hørt på andre. Jeg spør hva jeg skal søke. De lurer på hvilken utdannelse jeg har skaffet meg ved hjelp av studielånet. Jeg forteller at jeg har studert mange grunnfag. Da sier de at jeg bør søke jobb som lærer. I skolen trenger de noen som kan litt av alt.

Jeg søker mange jobber. Til slutt får jeg napp. Jeg får jobb på en barneskole. Jeg skal være lærer i 5. klasse. Jeg gleder meg til å begynne og jobbe. Jeg mener jeg har mye kunnskap å gi den oppvoksende slekt.

Jeg møter opp på skolen noen dager før elevene kommer. Jeg vil ligge i forkant. Jeg vil se hvilke planer og bøker skolen bruker. Jeg vil også se hvilken kaffeordning skolen praktiser. Det er viktig for meg.

Jeg møter noen kollegaer der. De er ute i samme ærend. De skal visst også se hvilke lærerplaner skolen skal bruke dette skoleåret. Jeg hilser på en eldre erfaren lærer. Jeg forteller at jeg er ny. Han lurer på hvilken klasse jeg skal ha. Jeg forteller at jeg skal ha 5a. Stakkas deg, sier han, de er bråkete. Hvordan løser jeg det, spør jeg.

Det gjelder å være streng. En må slutte å forstå ungene. Det har blitt gjort for lenge.

Ja vel, sier jeg. Jeg skal tenke over saken.

Mens jeg tenker over saken møter jeg en dame. Er du også lærer, spør jeg. Nei, sier hun. Jeg er spesialpedagog. Jeg presenter meg og sier jeg er ny og skal ha 5a. Hun rister på hodet. Det er en vanskelig klasse, sier hun. Det er mange spesialpedagogiske og sosialpedagogiske utfordringer der. Det viktig at du melder problemene opp. Jeg lurer på hvordan jeg gjør det. Du skriver problemet på oppmeldingskjemaet. Blir elevene bedre av det, spør jeg.

Hun hører ikke hva jeg sier. Damen har det travelt og hun har ikke tid til å høre hva jeg sier.

Jeg møter klassen på første skoledag. Det er en livat klasse. Mange går med lue inne og avbryter meg når jeg snakker . Jeg forteller at jeg har tenkt å være streng og ikke forstå dere. Jeg legger til at jeg kommer også til å melde opp alle problemene.

Jeg prøver i flere uker å være streng. Jeg ropte "stille" og tramper i gulvet. Jeg bestemmer meg også for ikke å forstå dem. Det hjelper ikke. Klassen er like bråkte og avbryter meg mange ganger.

Jeg begynner å melde opp elvene som bråker. Jeg skriver hva de har gjort på et skjema og putter det i posthylla til spesialpedagogen. Hun sier jeg er flink og at hun skal ta det opp på møtene hun er på når hun har tid. Hun legger til at det er mange saker og derfor tar det en stund før de blir behandlet.

Jeg lurer hva jeg skulle gjøre. Jeg er rådløs. Kanskje skulle jeg slutte som lærer og begynne å studere igjen. Lånekassen vil nok sette foten ned, så jeg kan nok ikke gjøre det.

Jeg bestemmer meg for å fortsette. Jeg trenger pengene.

Jeg gir opp å være streng og jeg gir opp å melde opp.

Jeg bestemmer meg for å bruke humor. Jeg tenker at humor skaper et lag. Vi begynner å le sammen. Jeg forteller tabber fra mitt liv. De er mange av. Det spleiser oss sammen. Elevene forteller også om sine tabber. Vi ler mye sammen. Jeg begynner også å lytte til dem. Jeg begynner å forstå dem. Da blir det lettere å lage gode undervisningstimer.

Jeg oppdager at klassen ikke bare er bråkete. De har humor og de er hjelpsomme. De hjelpere meg å finne nøklene mine. Det setter jeg pris på.

Jeg kommer til å tenke på at jeg for første gang er jeg ulydig. Jeg har ikke hørt på den gamle læreren eller spesialpedagogen. Det er kanskje på tide- jeg har funnet min pedagogikk og den fungerer.