Menneskerettighetene – det demokratiske godets beste fiende?

Men er det så smart å blande sammen privat moral og offentlig politikk, slik Norge allerede har tradisjon for å gjøre med u-hjelpen, en annen velment håndsrekning til verdens fattige?

Verdens fattige appellerer til vår samvittighet og barmhjertighet. Deres elendighet konfronterer oss med den privatmoralske plikten til å hjelpe på den måten og i det omfang vi finner hensiktsmessig. Men for at verdens fattige skal ha en rett til det vi forbinder med økonomisk velferd, må deres fattigdom være vestens skyld og ansvar.

Da vil vi i de rike land kunne få en rettsmoralsk plikt til å hjelpe, en plikt det kan stilles statlig makt bak.

Idéhistorisk finnes det to tankeretninger med et syn på verdensøkonomien, som kan begrunne at verdens fattige ikke bare bør stå med lua i hånda og be om almisser. Katolisismen og marxismen. I arbeidet med FNs menneskerettighetserklæring etter den andre verdenskrigen var delegatene fra Sovjetunionen og delegatene fra de katolske latinamerikanske landene de sterkeste pådriverne for at de sosiale og økonomiske rettighetene skulle likestilles med de politisk-sivile. Retten til brød skulle være like viktig som retten til frihet.

Paven og Marx

I dokumentet Evangelii Gaudium, Gledens evangelium, som er «regjeringserklæringen» til den nye paven, Frans, beskrives den globale kapitalismen som et system som ekskluderer og skaper ulikhet. Paven avviser teoriene om at økonomisk vekst i et fritt marked også vil skape velstandsøkninger for de aller fattigste.

I det Kommunistiske Manifest lanserte Marx sin elendighetstese om kapitalismen. Kapitalismen reduserte det store flertallet av befolkningen til lønnsslaver, som byttet sin evne til produktivt arbeid mot minstelønner de knapt kunne leve av.

I de europeiske statene ble det mot slutten av attenhundretallet stadig vanskeligere å finne empirisk belegg for tesen om at kapitalismen var et null sum spill, der kapitalistene fikk det bedre på bekostning av arbeiderne. Derfor ble horisonten utvidet til koloniene og resten av verden. Lederen for de russiske bolsjevikene, Lenin, overførte elendighetsteorien til forholdet mellom rike og fattige nasjoner. Den vestlige arbeiderklassen med høye lønninger og god levestandard var et arbeideraristokrati kjøpt av koloniale superprofitter. Derfor fikk arbeiderklassen i vesten felles interesser med det nasjonale borgerskapet i å opprettholde kolonialismen og imperialismen. Og de lidende, fornedrete og fattige massene fantes i koloniene.

Alliansen av kristne og tredje-verden sosialister

Den andre verdenskrigen utløste en avkoloniseringsbølge, som gjorde at også Afrika sør for Sahara i løpet av 60 – tallet ble anerkjent som selvstendige politiske stater. Men den politiske selvstendigheten førte ikke til økonomisk utvikling og vekst, snarere tvert imot.

Da eksperimentet med nasjonal selvbestemmelse førte til at de fleste land havnet i en verre økonomisk situasjon enn før frigjøringen, dannes det i vesten en humanistisk allianse av kristne og tredje-verden- sosialister. De delte den katolsk – marxist-leninistiske årsaksforklaringen på Afrikas fattigdom og mangel på utvikling. Elendigheten var et resultat av kolonialisme og «nykolonialisme», som riktignok hadde gitt koloniene politisk selvstendighet, men landene ble fortsatt utbyttet og plyndret på grunn av strukturene i den globale verdensøkonomien. Fordi de fattiges elendighet var et resultat av vår rikdom, var det også vårt ansvar å kompensere for den skaden vi hadde forårsaket. Vårt ansvar ga de utbyttete og ekskluderte et rettsmoralsk krav på erstatning, noe som kunne begrunne utviklingshjelp finansiert av skattepenger i de rike land.

I bistandsdebatten ble riktignok en slik rettsmoralsk begrunnelse for statlig politikk sauset inn i privatmoralske appeller om nestekjærlighet og solidaritet, noe som kanskje var en forutsetning for den store oppslutningen om bistandsprosjektet.

Hvorfor u-hjelp hindrer utvikling

I boka The Great Escape – Health, Wealth, and the Origins of Inequality (Princeton University Press 2013) redegjør Princeton professor Angus Deaton i detalj for hvordan vestlig utviklingshjelp til fattig land bare gjør ting verre. Det handler ikke om at fattige land mangler penger. Det de mangler er en solid sosial kontrakt mellom regjering og de regjerte, mellom stat og folk. Utenlandsk u-hjelp undergraver denne kontrakten ytterligere. Det finnes et dusin stater i Afrika hvor nesten alle offentlige utgifter kommer fra utenlandsk hjelp. Jo mer du gjør statene avhengig av u-hjelp, jo mindre insentiv får de til å inndrive skattepenger som skal finansiere tjenester for befolkningen. Statene får dermed ikke bygd opp for eksempel en primærhelsetjeneste, som finansieres og drives av egen befolkning. Afrikanske ledere tar heller en telefon til Verdensbanken og sine vestlige giverland, enn å høre på sine egne innbyggere.

Regjeringens behov for å skattlegge er også kritisk viktig for den makten befolkningen kan utøve. Behovet for skattlegging gir et pådriv for demokrati, slik det gjorde i Vest-Europa i tida for de borgerlige revolusjonene, som startet med den engelske revolusjon i 1688. Da var kongens behov for å skattlegge kritisk viktig for den makt befolkningen, eller de få prosent av folket som Parlamentet representerte, kunne utøve. I England var parlamentet så sterkt at det kunne tvinge den nye kongen til å underskrive en konstitusjon der han band seg til regelen om "no taxation without representation".

De liberale politiske institusjonene som revolusjonene innførte var en forutsetning for at vesten dro fra resten av verden i sosioøkonomisk utvikling, fordi det førte til lovgivning som sikret privat eiendom, sparing, investeringer og innovasjoner og oppløsning av monopoler. Men de politiske institusjonene reagerte også på presset fra en sosial underklasse, som gjorde det mulig å mobilisere brede politiske allianser for sosiale reformer, en utvikling som senere førte til den moderne velferdsstaten.

Den humanistiske alliansen, som fra 70- tallet greide å skape en bred politisk konsensus om den feilslåtte u-hjelpen, ser nå ut til å greie å skape en partipolitisk enighet om det nødvendige og riktige i å innlemme velferdsmenneskerettigheter i Grunnloven.

Reglene for endring av Grunnloven foreskriver at det alltid må være et stortingsvalg mellom forslag og vedtak, slik at velgerne får anledning til å uttale seg. Men den tverrpolitiske enigheten om å innlemme også velferdsmenneskerettigheter i Grunnloven, har gjort det nesten umulig for velgerne å skjønne hva som står på spill. Forslaget om grunnlovsendringer var en ikke-sak i valgkampen. Dermed kan politikeren vedta grunnlovsendringene i neste periode, men uten at folket har tatt stilling til sakens kjerne.

Menneskerettighetene

Stortingets presidentskap oppnevnte i 2009 Menneskerettighetsutvalget for å utarbeide forslag om å ta menneskerettigheter inn i Grunnloven. Siktemålet var at endringene skulle vedtas før 200-årsjubileet for Grunnloven 17. mai. Utvalget foreslo ikke bare en sterkere grunnlovsfestning av de tradisjonelle politiske og sivile rettighetene, men også av velferdsrettigheter slik som retten til en tilfredsstillende levestandard.

Utgangspunktet for Menneskerettighetsutvalgets arbeid var FNs menneskerettighetserklæring fra 1948. Erklæringen var blant annet et svar på det nasjonalsosialistiske barbariet, som ikke anerkjente noe annet moralrettslig grunnlag for statens politikk enn den til enhver tid positive rett. Da nazistene hadde fjernet jødenes politisk-sivile rettigheter fra lovboka, eksiterte det heller ingen juridiske skranker, som kunne forhindre forfølgelser og overgrep.

Fordi en slik rettspositivisme kunne legitimere de verste statsforbrytelser, bygde FNs menneskerettighetserklæring på den europeiske naturrettstradisjonen, som gir individene rettigheter i kraft av at de er personer, uavhengig av og forut for statens positive lovgivning. Naturrettstradisjonen går helt tilbake til Aristoteles og antikken, men ble aktualisert i moderne tid i forbindelse med de borgerlige politiske revolusjonene mot kirke, adel og enevelde.

Den engelske opplysningsfilosofen John Locke begrunnet det faktum at vi hadde naturlige rettigheter til liv, frihet og eiendom både teologisk og filosofisk. Vi har naturlige rettigheter fordi vi er Guds skapninger. Men også fordi fornuften forteller oss at de naturlige rettighetene er det som gjør et liberalt samfunn mulig, altså et samfunn der vi kan handle fritt uten å undertrykke hverandres frihet.

Både de politisk- sivile rettighetene fra de tidlige borgerlige revolusjonene og de seinere sosioøkonomiske rettighetene til velferd, som ble kjempet fram gjennom klassekamp og sosiale reformer, ble knyttet til statsborgerskapet og fikk den dypeste begrunnelsen i folkesuverenitetsprinsippet: All tvangsmakt, som er nødvendig for å sikre både frihetsrettighetene og velferdsrettighetene, utgår fra lover borgeren har gitt seg selv.

Samfunnskontrakten undergraves

FNs menneskerettighetserklæring gjør velferdsborgerrettighetene til menneskerettigheter. Velferdsmenneskerettighetene er derfor politiske målsettinger, i kledd et rettighetsspråk, som, hvis de innføres i nasjonal lovgivning, kan bidra til å undergrave den samfunnskontrakten som den liberale velferdsstaten springer ut av.

En import av velferdsmenneskerettighetene i norsk lov vil gi rettigheter til alle som tilfeldigvis oppholder seg i riket, for eksempel papirløse immigranter. Disse vil kunne stille rettighetskrav om velferd (om skole, utdanning, helse, stønader) uten å få rettet et tilsvarende pliktkrav mot seg (om skatt og arbeid). Mennesker i nød må selvfølgelig hjelpes på ulike måter, slik at deres menneskeverd ivaretas. Men dette må skje på andre måter enn ved å gi dem rettigheter som undergraver samfunnskontrakten og benekter folkesuverenitetsprinsippet.

Konsekvensene

Velferdsborgerrettighetene springer ut av folkeviljen, da den tvinger alle til å støtte opp under medborgeres velferd, som en gjengjeld for at staten sikrer vår rett «til liv, frihet og streben etter lykke», slik det uttrykkes i den amerikanske uavhengighetserklæringen. En innføring av velferdsmenneskerettigheter i norsk lov kan undergrave denne samfunnskontrakten, fordi det innføres en vilkårlig asymmetri i forholdet mellom rettigheter og plikter. Denne asymmetrien vil bryte med det liberale grunnlaget for velferdsstaten, fordi staten bruker borgerne som rene midler for å tilfredsstille andre personers behov. I tillegg åpner spørsmålet om hvem utenfor samfunnskontrakten velferdsrettighetene skal gis til for politisk svarteperspill og vilkårlig forskjellsbehandling.

Samtidig vil flere av dem som Norge på denne måten forplikter seg til å gi fulle velferdsrettigheter, komme fra land der norsk bistand bidrar til å undergrave en samfunnskontrakt mellom regjering og folk, som er det eneste som kan bringe landene ut av nød og fattigdom. Langs to spor står dermed en politikk ledet av de gode intensjonene i FNs menneskerettighetserklæring i fare for å omgjøre den norske staten til et internasjonalt bistandskontor.