Med sterke historier i sekken

Kontaktlærer Petter Mohn velger sine ord med omhu for å være sikker på at alle elevene forstår hva han sier.

– Abdalla, kan du si den samme setningen i komparativ?

– Denne oppgaven er kjempevanskelig, svarer Abdalla.

Svaret skaper en viss munterhet i klasserommet. Samtidig sier svaret noe om hvilke utfordringer både elevene og læreren i klasse 2GB på Sofienberg skole står overfor hver eneste dag, hver eneste time. «Utfordringer» er for øvrig nok et ord som er litt vanskelig å forstå.

– En «utfordring» er noe du har lyst å få til, noe som er vanskelig, men ikke umulig, forsøker læreren å forklare.

For elevene er hvert ord og hver setning en stor utfordring, og læreren må velge sine ord med omhu. Abstrakte begreper er vanskeligere enn ord som beskriver konkrete ting.

Mangler grunnskole

Elevene i klasserommet er mellom 16 og 20 år, og de har det til felles at de ikke har fullført grunnskolen, verken i hjemlandet eller i Norge. Over hele landet er det rundt 900 ungdommer som benytter seg av lignende tilbud.

Det er tolv elever i klasserommet. Halvparten har hodene dekket av sjal. En gutt har rastahår og caps, mens tre av guttene ser ut som de kommer fra Midtøsten eller Asia.

Mange har kommet hit som flyktninger, ofte helt alene. Andre har kommet via familiegjenforening. De kommer fra Somalia, Tanzania, Irak, Tyrkia, Afghanistan, Sierra Leone. Alle har sin egen sterke historie i ryggsekken.

Rømte alene

Med lav stemme forteller Jan Ali Jaqobi om flukten ut av Afghanistan.

– Jeg gikk alene på føttene over fjellet. Jeg gjemte meg i fjellet i flere uker. Så gjemte jeg meg under en gammel lastebil. Veiene var dårlige. Jeg dro til Pakistan, Iran, Tyrkia og Hellas. I Hellas var jeg i flyktningleir. Så dro jeg til Frankrike, Tyskland, Danmark og til slutt Norge.

Etter ett år som enslig mindreårig asylsøker på asylmottak i Nord-Norge kom Jan Ali til Oslo. På spørsmål om hvorfor han bestemte seg for å forlate Afghanistan, nøler han litt før han svarer. Han snakker med korte, enkle setninger på et gebrokkent, men godt forståelig norsk.

– Jeg var 14 år gammel. Min bror var i militæret. En dag kom han hjem. Og så kom Taliban og tok han. De dro fram kniven. Og drepte han sånn, sier Jan Ali mens han peker mot strupen.

Han bodde i Hazara-provinsen og tilhører det forfulgte Hazarafolket. Faren døde like før Jan Ali ble født. Moren døde ikke lenge etter at hennes eldste sønn ble myrdet foran øynene hennes.

– Det er litt vanskelig å fortelle hvordan moren min døde, sier Jan Ali.

Jan Ali har bodd tre år i Norge nå. Før han kom hit, hadde han aldri gått på skole. Han kunne ikke lese og skrive, heller ikke på morsmålet dari.

– Jeg kunne lese noen få ord på dari, da jeg bodde i Afghanistan. Men jeg kunne ikke skrive. Jeg gikk ikke på skole mens jeg var på flukt i Pakistan og Iran. Det var heller ingen skole i flyktningleiren i Hellas.

– Hvordan kommuniserte du med folk mens du var på flukt?

– Jeg snakket ikke så mye, men jeg lærte meg noen få ord på engelsk. Og så brukte jeg tegn og kroppsspråk, sier Jan Ali.

• Salum Isam Sulemain (t.v) fra Tanzania drømmer om å bli bilmekaniker.
• Jan Ali Jaqobi (midten) savner Afghanistan og drømmer om å reise tilbake for å kjempe for sitt folk.
• Furaha Bamwenda (t.h) fra Kongo ønsker å bli lege, fordi hun liker å hjelpe andre.
  Foto: Nina Bull Jørgensen

Elev for første gang

For to år siden gikk Ali for første gang i sitt liv gjennom porten til en skole. Han var fylt 18 år og satte seg for første gang ved en pult i et klasserom.

– Første skoledag på Sofienberg var jeg litt redd. Det var så mange nye mennesker, og jeg hadde aldri vært på en skole før, sier Jan Ali med et forsiktig smil.

– I den første timen på norsk forsto jeg ingenting. Å lære seg alfabetet var veldig vanskelig i begynnelsen, men det går bedre nå. Det er bra å gå på skole og lære å snakke og skrive, sier Jan Ali.

Jan Ali er nå 20 år gammel sier at han har det fint i Norge.

– Jeg vet at skolen er viktig, og jeg føler meg trygg her. Men av og til er det vanskelig å følge med i timen, fordi jeg tenker så mye. Jeg tenker på broren min og moren min. Noen ganger klarer jeg ikke å sove om natten.

– Hender det noen ganger at du våkner om morgenen og tenker at du ikke klarer å gå på skolen?

– Ikke noen ganger. Mange ganger, sier Jan Ali.

Han har ingen mor eller far som kan rive av han dyna når han våkner om morgenen og ikke vil på skolen. Han har heller ingen hjemme som kan hjelpe han med lekser eller muntre han opp når motivasjonen er på bånn.

Et første møte med  sørlandsidyll og norske fjell og fjorder.
Foto: Nina Bull Jørgensen

Elsker Norge og skolen

I samme klasse som Jan Ali går Furaha Bamwenda fra Kongo. Hun er også 20 år gammel og har flyktet fra krig og konflikt. Hun har også traumatiske opplevelser i bagasjen, og hun snakker gebrokkent norsk. Men der stopper likhetene mellom de to.

– Jeg gikk åtte år på skole i Kongo. Da snakket jeg fransk. Og så flyktet vi til Uganda, til en flyktningleir som hadde skole. Der gikk jeg i to år og lærte meg engelsk, forteller Furaha.

Furaha hadde flere års skolegang før hun kom til Norge, og hun kunne allerede det latinske alfabetet. Hun kom ikke alene, men sammen med tante, onkel og to fettere. De fikk asyl i Norge fordi ­tanten var syk og trengte en spesiell behandling. Alle lever fremdeles, og de støtter hverandre i hver­dagen som best de kan.

– Onkelen min går også på norskkurs, og vi hjelper hverandre. Og mine fettere på 12 og 13 har lært seg flytende norsk allerede. De syns bare det er gøy å snakke norsk, sier hun.

Furaha ser lyst på fremtiden, selv om fortiden fortsatt tynger henne. Hun forteller at hun så sine tre beste venninner bli brutalt drept på skolen i Kongo. De tilhørte «feil stamme» og var forfulgt av opprørsgrupper.

– Jeg kan aldri reise tilbake til Kongo. Aldri. Jeg vil ikke. Her i Norge har jeg det bra. Folk er snille. Lærerne er snille og flinke. Jeg står opp hver morgen og gleder meg til å gå på skolen.

«Voksenopplæring» for ungdommer

Jan Ali og Furaha er to av 170 minoritetsspråklige ungdommer som går på det som kalles «Grunnskoleopplæring for voksne» på Sofienberg videregående skole i Oslo. De får undervisning tilsvarende ungdomsskolen, slik at de kan få et vitnemål som gir rett og mulighet til å begynne på videregående skole. 

I Norge har alle voksne en lovfestet rett til grunnskoleopplæring og deretter videregående opplæring, dersom en ikke har fullført dette tidligere. Denne retten gjelder uansett nasjonalitet, og det er ikke formulert krav til bestått norskprøve for å begynne på grunnskoleopplæringen.

Kamil Øzerk, professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo mener det er spesielt viktig å fokusere på de nyankomne i denne aldersgruppen.

– Mens norske ungdommer allerede har etablert sine sosiale nettverk, føler disse ungdommene seg ofte alene og har store kulturelle utfordringer i tillegg til de språklige utfordringene.

Øzerk mener det er svært viktig at de nyankomne innvandrerungdommene får gå på samme skole som vanlige norske ungdommer på samme alder.

– Det gir en god sosialiseringsmulighet. Selv om de er på en egen avdeling, er de tett på andre elever som allerede går på videregående. Det virker inspirerende og bidrar til at elevene blir bedre mentalt forberedt på å selv ta skrittet over i videregående, sier Øzerk, som anbefaler at flere kommuner i landet etablerer det samme tilbudet.

Man Ismael Adnan, Salum Lsam Suleiman og Terhas Ferzigi sier de trives på Sofienberg skole og at de ser lyst på fremtiden i sitt nyt hjemland. Abdifarah Adnan Mead (bakfra) får hjelp av læreren til å forstå hjemmeleksene.
Foto: Nina Bull Jørgensen

Familiegjenforening

Majoriteten av de nyankomne ungdommene har kommet til Norge gjennom familiegjenforening. En stor andel er også flyktninger. Og blant flyktningene er en stor andel enslige mindreårige. Det er kommunes plikt og ansvar å tilby disse ungdommene grunnskoleopplæring. Ordningen blir finansiert til dels gjennom statstilskudd og til dels gjennom andre tilskuddsordninger avhengig blant annet av deltakernes oppholdsstatus eller om de er enslige mindreårige.

– Det viktigste er at det faktisk fins ulike tilbud over hele landet. Og jeg har besøkt flere steder med gode tilbud, for eksempel et kompetansesenter i Søgne kommune, med engasjerte lærere og flotte fasiliteter. Selv om senteret ikke er lokalisert i nærheten av en videregående skole, er det ingen tvil om at de  unge får en god start i det nye landet, sier Kamil Øzerk.

Likevel fins det rom for forbedring, mener han.

– Lærere bør styrke sin metodekompetanse. Det er viktig å ha en verktøykasse som hjelper deg å treffe alle ungdommene. Noen elever kommer fra Polen, noen fra Afghanistan. Noen har opplevd krig, andre ikke. Noen har mange år med god skolegang bak seg, andre ikke. Og elevene kommer fra land med svært ulike pedagogiske tradisjoner.

Øzerk underviser selv i flerkulturell pedagogikk for lærere. Hvert år deltar rundt tretti lærere fra hele landet på hans kurs. Kurset er hovedsakelig nettbasert, men krever oppmøte på universitetet én gang i måneden i to dager.

– Lærerne på disse kursene viser stort engasjement, og det er oppløftende å høre at nesten alle elevene i aldersgruppen 16–20 år tar imot tilbudet om å gå på videregående etter å ha fullført grunnskoleutdanningen, sier pedagogikkprofessoren.

I samme bås

Sofienberg skole tilbyr altså ett av mange ulike undervisningsopplegg til de unge minoritetsspråklige som nylig har kommet til landet. De unge får en mulighet til å tette igjen hull i grunnskoleutdanningen. Kontaktlærer Petter Mohn, som også er rådgiver og sosiallærer, er enig med professor Øzerk i at tilbudet kan videreutvikles og forbedres.

– Vi har mange elever med behov for stor individuell tilrettelegging, men vi har ikke nok kapasitet. Det er det vi merker mest på kroppen.

Rådgiveren på Sofienberg forteller at det er store sprik i nivåene til elevene. Det er stor forskjell på de som har gått noen år på skole i hjemlandet og de som aldri har gått på skole. Jan Ali og Furahah er eksempler på det.

– Vi kan ikke bare sette alle elevene i en bås og kalle dem «flyktninger» eller «innvandrerungdom». Hver og en har sin spesielle bakgrunn, og elever i samme klasse kan ha svært ulike forutsetninger for å klare seg bra på skolen.

Noen av elevene har med seg papirer og offentlige dokumenter som viser hvor og hvor lenge de har gått på skole i hjemlandet eller andre land de har bodd i. I andre tilfeller må skolen stole på det eleven selv sier om sin egen skolegang, uten at skolen og rådgiveren kan være sikker på hva slags skolegang det er snakk om.

– Selv når elevene sier de har gått på skole før, kan det vise seg at den utdanningen de har fått i hjemlandet, har vært av dårlig kvalitet, sier Mohn.

Elevene i klasse 2GB bryner seg på spørsmål om Norges hovedstad, Norges høyeste fjell, norsk natur og innvandring.
Foto: Nina Bull Jørgensen

Utålmodige

Petter Mohn og de andre lærerne på Sofienberg gjennomfører kartleggingsprøver og intervjuer med nye elever for å finne ut hvilket nivå de ligger på; for å finne ut om de trenger ett, to eller tre år før de er klare for videregående skole.

– Det hender likevel at vi plasserer dem feil. Det prøver vi å fange opp, slik at de kan rykke opp eller ned et trinn uten for mye byråkrati.

Selv om han ønsker å være fleksibel og imøtekommende, må Mohn ofte gå inn i harde diskusjoner med enkeltelever. Det er mange som er utålmodige og har vanskelig for å forstå hva de selv trenger av skolegang for å komme seg videre.

– Noen kommer hit og sier «jeg trenger bare ett år», men når de er ferdige i 10. klasse, er de likevel ikke godt nok rustet til videregående. Og mange av elevene tror de er flinkere enn det de egentlig er, fordi de på mange måter lever i en beskyttet verden på Sofienberg skole.

Petter Mohn sier at lærerne på Sofienberg alltid tar seg tid til å forklare ord og begreper som elevene ikke forstår. Elevene sammenligner seg med de andre elevene i klassen og føler sjelden at de henger langt etter, ifølge Mohn.

– Mange får sjokk når de begynner på videregående, når tempoet blir høyere og lærerne ikke lenger har tid til å forklare grunnleggende begreper, sier Mohn.

Fremtidsdrømmer

– Jeg drømmer om å bli lege. Jeg liker å hjelpe mennesker, sier én av elevene.

Vi er tilbake i klasserommet og snakker om drømmer for fremtiden. Fem-seks av elevene rekker opp hånda.

– Bilmekaniker.

– Advokat.

– Elektriker.

– Snekker og rapper.

– Kokk.

– Lege.

Petter Mohn sier at det er urealistisk for de fleste av elevene hans å håpe på å bli lege, advokat eller akademiker. Noen få av de aller sterkeste og ivrigste kommer seg gjennom studiespesialisering på videregående og begynner på universitetet. Men de fleste av elevene begynner på yrkesfag, ifølge Mohn.

– Vi prøver å gi elevene hjelp til å realitetsorientere seg, sier Mohn.

Å takle traumene

En av de største utfordringene er kanskje det å håndtere traumer elevene har fått på grunn av psykiske belastninger. Med krig og andre vonde opplevelser i bunnen av skolesekken har mange av elevene vanskelig for å konsentrere seg. Og for læreren er det ikke alltid like lett å tolke hva som ligger bak når en elev nekter å skrive en stil eller nekter å svare på et spørsmål.

– Vi ser ofte symptomer og antar at de har opplevd mye fordi de kommer fra krigsherjede områder. Vi prøver å se hver og en. Og vi prøver så godt vi kan å ta hensyn i timene, sier Mohn.

Noen få av elevene åpner seg for læreren og forteller om problemer og vonde opplevelser de har bak seg. Men de fleste snakker sjelden om traumene sine. Mange vet ikke engang hva begrepet «traume» innebærer.

– Jeg gikk på et kurs i traumeterapi. Men det er enklere når man vet hva barna har opplevd. Med våre elever vet vi ofte ikke det. Vi her i Norge tror gjerne at det er best å snakke, mens mange av våre elever tror det er best å ikke snakke om problemene. Her er det kulturforskjeller, sier Mohn.

– En gang sa jeg til en elev: «Kanskje det ville være fint å snakke med en psykolog?»

- «Tror du jeg er gæær'n eller!», var svaret jeg fikk.

Elsker jobben sin

Det fins også mye glede i hverdagen på Sofienberg skole, understreker Petter Mohn. På tross av mange utfordringer, elsker han jobben sin.

– Jeg har jobbet i vanlig norsk videregående skole tidligere, og jeg må si at vi her på Sofienberg har et nærere og mer fortrolig forhold til elevene. Lærerne er dedikerte, og jeg opplever en hengivenhet og takknemlighet fra elevene som er uvanlig, og som gjør at vi har det gøy.

Mohn forteller at han av og til blir gledelig overrasket når tidligere elever kommer innom kontoret hans og forteller at de klarer seg bra.

– En jente kom innom en dag og sa: «Nå er jeg ferdig på videregående. Jeg klarte det! Jeg fikk en rose på skoleavslutningen, og den skal du ha. Det er takket være deg at jeg klarte det. Jeg klarte den vanskelige utfordringen.»