Mangler sosiallærer til vanskeligstilte barn

I det siste har man sett at stillingsprosenten til sosiallærere på ungdomsskolene har økt, mens det på mange barneskoler overhodet ikke finnes en slik stilling. Arbeidet med barn som av ulike grunner sliter er på mange barneskoler preget av planløshet, oppgitthet og unnfallenhet. Barna kommer til ungdomsskolen med overvekt av tapsopplevelser, sosialt utilpass og med mange faglige hull.

Problemene blir til synlige atferdsproblemer som foreldre og lærere er skjønt enige om at må forandres. Lærer tar kontakt med sosiallærer som for mange er den trygge havn gjennom tre år på ungdomsskolen; en periode preget av store fysiske, psykiske og sosiale forandringer.

Undertegnede kjenner til en elev som første dag på ungdomsskolen utmerket seg særs negativt. Eleven ble dagen etter fulgt inn på sosiallærers kontor. Eleven fortalte at det hele var en planlagt handling for å få hjelp på en ny skole. Eleven kom fra en barneskole uten sosiallærer, men kjente til andre elever som hadde fått støtte. Mange barn savner et eget "barneombud" på barneskolen som kan ta del i sorger og gleder, være et bindeledd mellom skole og foreldre, samordne og koordinere den tverrfaglige hjelpen.

Skolen er en arena som burde ta større ansvar for å skape positiv endring. Barneskolen har gjennom sju år en unik mulighet til å skape relasjoner. En egnet og engasjert sosiallærer vil møte familiene i deres eget hjem. Snakke om avmakten foreldrene føler, forsøke å finne ressurspersoner i familiens eget nettverk. (Kanskje er det en onkel som kan være med på overnattingsturen i lavvo, som barnet har gruet seg til!). Foreldrene trenger kanskje også et puff for å søke hjelp for egen del.

Som kjent øker læringsutbyttet for eleven ved god støtte og oppfølging fra hjemmet. Hvordan kan man forvente endring hos eleven når stimulansen hjemmefra er slett? Hvordan kan man forvente bedre stimulering hjemmefra uten at skolen klarer å skape god og trygg relasjon til foreldrene?

For dem som jobber med barn og unge er det en kjent sak at gode, nære relasjoner skaper endring, mer enn hva ekspertise på kontorer kan klare; de som bare kortvarig er inne i barnets liv. Mange barneskoler lener seg for mye på andre hjelpeinstanser, som pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevernstjeneste og barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling.

En sosiallærers arbeidsoppgaver er mangslungne. Sosiallæreren skal gjøre seg kjent med elever som trenger særlig oppfølging og være med på å vurdere om elever trenger nærmere utredning i forhold til sine vansker. En viktig funksjon er å være skolens bindeledd med støtteapparatet utenfor skolen. Sosiallærer skal ved å involvere seg og bry seg signalisere til elevene at de kan føle seg trygge på å oppsøke kontoret med sine små og store bekymringer. Sosiallærer skal ha en strengere taushetsplikt enn andre på skolen.

En sosiallærer skal følge opp elever som ikke møter til undervisning på skolen. De skal aktivt bidra til å tilrettelegge tiltak for elever med atferdsvansker, og følge opp elever som viser usikkerhet og engstelse. Et annet viktig punkt er å legge til rette for god overgang barnetrinn/ungdomstrinn for elever med spesielle behov. Sosiallærer skal søke og øke egen kunnskap om atferdsproblemer og gi veiledning om dette til lærere og elever.

I opplæringsloven er det nedfelt at klassestyrer minst to ganger i året skal ha en planlagt og strukturert samtale med foreldrene om hvordan eleven arbeider til daglig. Det sier seg selv at dette er en dråpe i havet overfor elever og foreldre som krever spesiell oppfølging. På felles foreldremøter er det også en kjent sak at de som "burde vært der" ikke møter. Foreldre går dermed glipp av nødvendig informasjon og motivasjon til å følge opp eget barns skolearbeid. En evaluering av NOVA (Nordahl/Skilbrei 2202) viser at foreldrenes opplevelse av samarbeid med skolen blir påvirket av det sosiale miljøet mellom foreldrene.

I samme evaluering slås det fast at "de holdninger og innstillinger læreren har til foreldre, og det engasjement læreren viser for dette arbeidet, ser ut til å være svært avgjørende for resultatene som oppnås".

Mener barneskolene at kvaliteten på det sosialfaglige ikke kan bli bedre og mer planmessig? Er det økonomiske grunner til at kommunene ikke prioriterer sosiallærere i barneskolen? Stikk fingeren i jorda og kjenn etter; hvor godt er egentlig arbeidet med de marginale familier og elever?

Innlegget har stått i Tønsberg Blad