Mål og mening?
Så har det skjedd igjen, denne gangen til fulle. Norge forbipasseres av Finland (som ved siste måling), og denne gangen tar Finland tet. Hva er det så som forårsaker dette?
Her hjemme raser debatten omkring penger, lange og korte skoledager, reformer, dyktige og mindre dyktige lærere og sist, men ikke minst skolens rolle som oppdrager.
Vel, en ting som ikke har vært særlig debattert er metode. Og her ligger svaret. Finland benytter seg av helt andre metoder enn hva vi gjør her hjemme. Anerkjente metoder som Vår metode, om vi kan kalle det det, er å justere allerede eksisterende system via reformer.
"Eksisterende systemer produserer eksisterende resultater," sier sir Christopher Ball. Dermed får vi ingen andre resultater gjennom reformene, vi får bare avarter av allerede eksisterende resultater. Dette fører ikke til effektiv endring, bare slitsom endring etter prøve-og-feile metoden.
Jeg har i min tid som underviser spurt voksne mennesker hvorfor de gikk på skole? Er det for at dere skulle lære eller få gode karakterer? For det er ikke samme sak. De liker ikke sitt eget svar...
Skolen slik vi kjenner den i dag, har en innebygget garanti for at en andel av elevene (barna) mislykkes. Dette vises gjennom statistikk. Dette godtar vi?
Å proklamere at Norge ikke skal ha et system som Finland er ingenting annet enn å skyte seg selv i foten! Ei heller er det nytenkende, men det er politisk tenkning. Vi må tenke nytt, fritt fra dagens eksisterende system. Gjør vi det samme, får vi det samme. Først når vi gjør noe annet, får vi noe annet.
