LUS sett med lærerøyne

Jeg har med interesse fulgt innspill og ulike synspunkter om LUS (LeseUtviklingsSkjema) som til nå er innført i over 120 skoler i Oslo. Noen stiller seg kritisk til det, mens andre mener det er et nyttig bidrag i arbeidet med leseopplæringen.

Ulike aktører kan ha ulike agendaer, noe jeg tror det er viktig å ha øye for i denne debatten. Rønjum og Hellstrøm (Utdanning nr 14-15) har gjennom Utdanningsetaten i Oslo oppdraget med å implementere LUS som et utviklingsprosjekt i Osloskolen. Andre igjen har faglige synspunkter de vil forfekte/forsvare i forhold til LUS. Ulikt ståsted medfører ulike virkelighetsoppfatninger. Men alle har dette til felles: ønsket om økt kvalitet på leseopplæringen. Mitt bidrag vil være å problematisere bruken av LUS. Hvorvidt det er et godt og nyttig redskap i arbeidet med å øke kvaliteten på leseopplæringen, er avhengig av en del forutsetninger jeg ønsker å belyse fra et lærerperspektiv.

Skjemaet kan tjene to fundamentalt forskjellige typer av vurdering, avhengig av hvordan det brukes. LUS kan enten bli det kvalitativt gode verktøyet i elevers leseprosess som det er ment å være (vurdering for læring), eller det kan bli et avkrysningsskjema der målet blir å levere en dokumentasjon på elevers ferdighet (vurdering av læring).

Det er ikke nok å gi lærere et LUS-skjema og forvente at gode ting skjer. Det må legges til rette for arbeidet som følger med å bruke verktøyet. Her handler det mer om hvordan skolen organiserer lærerarbeidet enn om hvordan den enkelte lærer arbeider. Når nye ting innføres, må det finnes noen som leder og styrer prosessen på skolenivå. Det må finnes en arena der tolkning, diskusjon og refleksjon er en naturlig del av skolens virksomhet. Hvis lærere blir overlatt til seg selv i denne prosessen, er det fare for at arbeidet med for eksempel å tilegne seg en felles forståelse av hva som ligger i LUS-kriteriene drukner i den daglige handlingstvangen og andre pålagte oppgaver skolehverdagen er full av.

Det er dessverre heller ingen automatikk i at LUS-kartlegging skaper gode pedagogiske diskusjoner slik Gro Rønjum og Tonje Hellstrøm hevder i Utdanning 28.08.09. Det er skolenivået som har ansvaret for at det finnes en arena for slike diskusjoner. Det kan ikke være noe som hviler på den enkelte lærer. Læreres kompetanse er avhengig av et kollegialt arbeidsfellesskap der fokus blir satt på leseopplæringen. Skolene som innfører LUS må vise lærerne sine at dette arbeidet er viktig gjennom å rydde plass til det. Kanskje blir det viktig å dempe ambisjonsnivået på andre fronter hvis ønsket om økt leseferdighet hos elever skal ivaretas. Jeg tror ikke det står på den enkelte lærers engasjement og arbeidsinnsats. Hvis disse forutsetningene ikke er til stede, vil LUS kunne fungere som er verdiløst og forstyrrende element i lærernes arbeidshverdag.

Og til slutt: Når det gjelder Osloskolen som kan glede seg over gode leseresultater: Like gjerne som innføring av LUS kan det skyldes at skoler "pugger" i forkant av nasjonale prøver. Jeg vet om elever som har fått med seg testene hjem med beskjed om å øve for å være godt forberedt på prøvedagen. Jeg vet også om skoler som har lagt annen undervisning til side for å trene på oppgaver de vet vil komme på de nasjonale prøvene. Det gir grunn til ettertanke. Vurdering er et kraftig virkemiddel som i verste fall kan bli styrende for skolens innhold.

Unni Johnsen, lærer i Oslo-skolen