Lokale lønnsforhandlinger – en hån mot lærerne

I hvert tariffoppgjør siden uvesenet ble innført i år 2000, har vi stått med lua i handa, krøpet inn på teppet og i underdanighet vinket med listen over egne prestasjoner siden sist; – se, så flink jeg er, foran store, allmektige arbeidsgiver.

I forkant har følgende skjedd. I den sentrale tarifforhandling har partene forhandlet fram et sentralt resultat for lønn og tariffestede arbeidsvilkår. Som del av pakka blir arbeidstakerne også tilkjent en prosentpott av lønnsmassen som skal fordeles etter ny forhandling lokalt, det vil si på fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

De aller fleste av lærerne har følt seg tvunget til å bruke mye tid og flid på å fylle ut skryteskjemaet, listen over kompetanse, prestasjoner og funksjoner, i håp om å bli sett og verdsatt av arbeidsgiver. Lærerne tror at skryteskjemaet som samles inn av tillitsvalgte vil bli lagt til grunn i forhandlingen.

Rektor ved den enkelte skole representerer den allmektige arbeidsgiver og melder inn til arbeidsgiverforhandlerne sin liste der lærernes forutsetninger og dyktighet rangeres og premieres med forslag om tildeling av lokalt lønnstillegg. Når den ferdigforhandlede listen med de såkalte trynetilleggene kommer, opplever svært mange fornedringen og hånet.

Arbeidet med skryteskjemaet synes å ha vært bortkastet for de fleste. Innsats, flid og arbeidsomhet som en trodde skulle bli verdsatt, er ikke blitt det. Lærere som har fått store tillegg skjønner ikke hvorfor. Lærere som mener seg berettiget og fortjent til tillegg ender opp i frustrasjon og skuffelse når de oppdager at de ikke har fått noe tillegg i det hele, eller er i den store gruppen som er prissatt med laveste sats.

Resultatet forteller med all tydelighet at eierskapet til potten forvaltes av arbeidsgiver, og at kriterier og premisser lagt på forhånd ikke har hatt noen vekt, eller at kriteriene som i virkeligheten er brukt bare har vært kjent av arbeidsgiversiden. 

Så lenge vi må slite med lokale lønnsforhandlinger må det være forhandlinger mellom likeverdige parter og ikke arbeidsgiverstyrte belønningssystemer. Lokale forhandlinger skal være forhandlinger på et nivå der de lokale parter kan prioritere lønnstillegg ut fra lokale behov og ikke en overføring av makt til arbeidsgiversiden. Dette er Utdanningsforbundets klare forutsetning inntil ordningen blir fjernet.

Lokale forhandlinger må bygge på en omforent lokal lønnspolitikk, basert på likeverd, kompetanse og profesjonalitet, som partene skal utvikle i fellesskap. Lokale lønnstillegg må være basert på objektive, etterprøvbare kriterier som har legitimitet blant lærerne. Det må være åpenhet om hvilke kriterier en tar i bruk og åpenhet om resultatet.

Det er Utdanningsforbundets krav at det skal ligge sentrale føringer på de lokale forhandlingene. Målsettingen skal blant annet være oppretting av skjevheter nettopp forårsaket av lokale lønnsforhandlinger, at ordningen styrker arbeidet for likelønn og at arbeidsgiver blir ansvarliggjort i forhold til arbeidsmiljø, og forplikter seg til å se lokal lønnsdannelse i et personalpolitisk perspektiv.

Utdanningsforbundet baserer i prinsippet sin lønnspolitikk på sentrale og kollektive avtaler. Den strategiske kampen for sentrale og kollektive lønnsforhandlinger og mot lokale og individuelle lønnsforhandlinger må få gjennomslag i neste sentrale forhandling i 2010.

Artikkelforfatteren er AT Utdanningsforbundet, Hamar katedralskole.