Lokale arbeidstidsavtaler

Det enkleste ville være å la diskusjonen om arbeidstid ligge. Det er nok annet på tapet og tavle i 2008: lønn, Pisa og pensjon. Men det er ikke tilrådelig å gå utenom. At ”alt henger sammen med alt” er en ekstra begrunnelse for å se på saken – igjen.

KS kjørte hardt mot Utdanningsforbundet i 2004 og i 2006. Fagforeningen vår ble til slutt presset til å akseptere et meningsløst system for lokale tariffavtaler om arbeidstid. Ja, jeg påstår bramfritt at det er meningsløst og at få lærere skjønte hva de stemte på ved tariffoppgjøret i 2006.

Slik var oppsummeringen i uravstemningsdokumentet: ”Vi har forsvart grunnleggende rettigheter knyttet til … arbeidstidsavtalen for lærerne. Vi har fått en arbeidstidsavtale i tråd med våre mål, …. Den nye arbeidstidsavtalen er framtidsrettet og kan bidra til kvalitetsutvikling i skolen på lærerprofesjonens premisser. Arbeidstidsavtalen sikrer lærerne tid til forberedelse og etterarbeid og er dermed et godt sikkerhetsnett. Det er et mål å utvikle avtaler lokalt som vil være bedre enn den sentrale avtalen. Det forutsetter enighet mellom partene. Arbeidsgiver kan ikke bruke styringsretten.

Når dette er hensikten, regner vi med at det vil bli enklere å diskutere både kvalitetsutvikling og sammenhengen mellom faglige mål og arbeidsvilkår. Etter vår mening vil avtalen gi et grunnlag for en dialog om en bedre skole for både lokale politikere, skoleledere og lærere. Vi fikk gjennomslag for vårt krav om en fireårig avtale. Vi håper den vil føre til en god utvikling i skolen. Det er ikke uten grunn vi omtaler arbeidstidsavtalen som en utviklingsavtale som forplikter partene.

I den sentrale avtalen ligger det både forenklinger, forbedringer og nye utfordringer. Vi håper at forenklingene vil bidra til at avtalen blir enklere å forstå og bruke, og at det vil bli lettere å kontrollere om den blir oppfylt. Avtalen inneholder også klare forbedringer av seniortiltak og ressurser til kontaktlærer.”

Ingen spurte: ”stemmer du ja eller nei til at tariffavtale om arbeidstid fra 1. august ikke lenger skal forhandles sentralt, men lokalt – i hver kommune?” Valget medlemmene fikk presentert var slik: ”Forkastes resultatet, har vi ingen nye tariffavtaler, og Utdanningsforbundet vil være i streik. Din stemme er ikke en meningsmåling i forhold til om du mener avtalene er gode eller dårlige, men om vi skal akseptere avtalene eller om du mener vi skal streike for om mulig å få til bedre avtaler.”

Jeg tror lærere flest mangler eierforhold til et system som de aldri har bedt om. Som mange andre dereguleringer, har dette systemet ført til økt byråkrati og ødsling av tid. Også i noen kommuneledelser har man begynt å undre seg på om det er lurt at det brukes tusenvis av arbeidstimer på de samme diskusjonene; på hver knaus i kongeriket. Jobben er blitt så krevende at det trengs et ”årshjul” med nærmere tyve punkt for det som må utføres. Enda mangler mye på listen, f.eks. de nødvendige rundene med internt arbeid i lokallagsstyrene.

Aftenposten skrev 29.03.06, i forbindelse med aksjonsdagen: ”Bakgrunnen for streiken er lærernes misnøye med et forslag fra KS vedrørende arbeidstidsavtaler. KS krever at lærerne skal ha vanlig fast arbeidstid på skolen uten at det er avsatt et sentralt bestemt timeantall til undervisning. KS vil at hver enkelt skole og kommune skal kunne forhandle arbeidstiden, mens lærerne ønsker en sentral avtale som skal gjelde alle.” Riktig beskrevet! Og KS fikk gjennomslag for lokale forhandlinger om arbeidstid. Medlemmer oppfattet ikke de grunnleggende endringene og så seg blinde på den ”sentrale avtalen” i SFS 2213. ”Leseplikten er reddet”, het det.

Det har vist seg at den sentrale avtalen bare er ett alternativ i de lokale forhandlingene. Det eneste som står fast er årsverkets ytre grense på 1687,5 timer. Alt annet kan forhandles om. Men 09.06.06 sa Helga Hjetland og Per Aahlin på Utdannings nettsider: ”Eventuelle lokale avtalar om arbeidstid skal bygge på ein plan for skuleutvikling. Det er slett ikkje sikkert at utviklingsmåla for ein skule gjer det nødvendig å ha andre reglar om arbeidstid enn i den sentrale avtalen. Det er når ein lokalt er einige om at andre reglar om arbeidstid vil gjere det lettare å nå utviklingsmåla, at det vil vere aktuelt å inngå ein slik avtale. I klårtekst: Her gjeld ikkje arbeidsgjevars styringsrett. Vi er likeverdige partar. Å avtale noko anna enn det som står i den sentrale avtalen, krev partseinigheit.”

Helga Hjetland fortsatte 22.06.06: ”Eg har heile tida meint at lærarane må ha ein sentral avtale som gir eit nasjonalt rammeverk om korleis arbeidstida kan organiserast. Utdanningsforbundet vil ikkje at ein sentral avtale skal erstattast med eit opplegg der dei lokale arbeidsgjevarane kan nytte styringsretten til berre å fastsetje arbeidstidsordningane for lærarane. Det var dette KS ville ha. Den avtalen som no ligg føre, har nasjonale rammer for arbeidstida.”

Senere kom sterke oppfordringer om å ”ta avtalen i bruk”. Det kunne bare tolkes slik at ledelsen mente det var ønskelig å prøve ut andre regler enn de som ligger i den sentrale avtalen. Hva partsenighet innebar, tok det tid å oppdage. Det handlet ikke om skolenivå. Nei, det er kun sentralleddet som har retten til å sette foten ned. Og den retten går tapt i 2009. Fra da av må Utdanningsforbundet satse alle kort på medhold fra meklingsmannen i nemnd.

Realiteten er at kampen om arbeidstiden er ført ned på skolenivå. Som det har vært sagt, er ikke forhandling av tariffavtaler en sak for amatører. Vi har dessverre flere steder endt opp med en samrøre av arbeidsplaner og tariffavtaler. Til og med eksempler på at lærere har ulike regler for arbeidstid på samme skole etter hvilken fagforening de tilhører. Og disse merkverdighetene skal vi ikke bebreide de lokale tillitsvalgte for.

Gjennom en skjev start fikk vi en merkelig forståelse av at lærernes tariffavtale om arbeidstid i hovedsak skulle være et skoleutviklingsprosjekt. Betydningen av arbeidsmiljø og arbeidsvilkår ble underkommunisert. Opplegget inviterer til å oppfatte lærernes arbeidstidsordninger som et redskap i kommunestyrets skoleverktøykasse. En annen systemsvakhet er at lokale mål for skolen gjøres viktigere enn, og kan skygge for, de felles nasjonale mål og planer.

Svært få kommuner vil bringe friske penger inn i forhandlingene som blir nullsumspill, og ikke reelle. Forbedring på ett område betales med redusert aktivitet eller reduserte ressurser på et annet. Selvsagt er det ikke noe stort spørsmål om en skole for eksempel organiserer seg med en ekstra planleggingsdag. Men tiden må, i dette spillet, tas et annet sted fra. Det er flott når vi klarer å forhandle oss fram til at elevsamtaler regnes som en del av lærernes undervisning. Men det er ikke så greit når dette betales med redusert lærertetthet i andre timer eller færre delingstimer!

Det finnes skoler som ønsker at lærerne skal øke leseplikten sin. Kanskje er det lokale grunner til å gjøre dette. Men for andre klubber og lokallag rundt om i landet, innebærer det at samholdsdemningen begynner å slå, små men farlige, sprekker. Det bryter med ”ideen om lokal frihet” fagforeningen går ut med politiske føringer eller samordning nasjonalt eller regionalt. Det er vanskelig for lokallag å gå imot enighet, dvs egne medlemmer, på den enkelte skole. Avtalen fra 2006 blir et prosjekt for å rasere sentral kollektiv avtale om arbeidstid. Når NHO og andre fortsetter å presse lærernes lønnssystem i retning ytterligere desentralisering, blir dette en farlig blanding: lokal og individualisert lønnsdanning i miks med en flora av lokale arbeidstidsavtaler. Med en ytterligere eskalering av målehysteri, vil det raskt nærme seg det utrivelige.

Det er ikke grunnlag for ulike tariffavtaler om arbeidstid ved offentlige grunnskoler. Vi kan diskutere hvordan avtalen bør være og detaljeringsgraden, men Utdanningsforbundet har ingen grunn til å bøye seg for påstandene om at lærernes arbeidstidsordninger har hindret positiv skoleutvikling. Derimot vil ulike avtaler skape nye problemer. Hva når det blir enda større lærermangel og skoleeierne skal slåss om lærerne? Skal arbeidstidsordningene lokalt tilpasses dette? Kom til oss: vi har redusert leseplikt og høyere lønn, for mattelærere!

Noen vil si at det skjer få endringer som følge av det nye systemet. De fleste følger reglene i sentral avtale. Mitt inntrykk så langt er at det har skjedd mer det første året enn jeg personlig hadde forventet. Uansett: hvis det ikke oppstår vesentlige ulikheter: hva er da vitsen med dette gigantiske prosjektet? Om ikke vitsen og hensikten var fagforeningsknusing; så kan svekking av fagforeningen likevel så absolutt bli resultatet. For avtalesystem og fagforeningsbevissthet henger nøye sammen.

Utdanningsforbundet må ikke ende som en samling husklubber som gradvis bygger ned fellesskapet og styrken de sentrale og kollektive avtalene gir. Sentrale, kollektive avtaler er en av forutsetningene for fagforeningens kraft og makt. En desentralisering av avtaler med usikre og uklare lokale enigheter vil medføre oppsmuldring av fagforeningens muligheter til å være en samlet aktør. Maktmidler forsvinner og arbeidstakerne underlegges lokale arbeidsgiveres styring.

Vi må ikke innbille oss at det er mulig å forhandle om arbeidstid i 2008 og 2009 uten at det får konsekvenser for tariff 2010. Det skapes premisser for forhandlerne. Dette er det helt nødvendig å diskutere og å snakke åpent om. 

Å forhandle tariffavtaler om arbeidstid lokalt innebærer ingen utviklingshjelp for skolen. Systemet eroderer viktige kvaliteter ved fellesskolen, det eroderer fagforeningen og det eroderer pedagogenes energi. Det er en tidstyv og motarbeider dugnad for kvalitet.