Politikere som løper fra sitt ansvar

Debatten om utviklingen i norsk skole ruller stadig videre, og spesielt spennende er det at så mange vanlige lærere i både grunnskolen og i videregående opplæring tar aktivt del i debatten i aviser og tidsskrifter. De finner seg ikke lenger i å bli stilt til ansvar for det som mange opplever som en negativ utvikling i norsk skole de senere årene. Det er ikke lærerne som har bedt om alle reformene siden starten på 1990-tallet, og det er heller ikke de som har bestemt at klassedelingstallene skulle forsvinne slik at vi i stedet fikk det som så vakkert ble kalt ”forsvarlige grupper”.

Det blir bortimot patetisk å se Kjell Magne Bondevik (KrF) si til Aftenposten at ”man må satse mer på klassen som enhet. Jeg har vært blant dem som har vært skeptiske til opplegg med grupper og for mye vandring i timene, særlig i begynnelsen av grunnskolen. Klasserom og klassekamerater gir trygghet.” Det sier en tidligere statsminister som var sjef for en utdanningsminister som nettopp sørget for å fjerne klassebegrepet og de faste rammene i norsk skole.

Det kan være grunn til å spørre om Kristin Clemet (H) styrte utdanningspolitikken i den siste Bondevik-regjeringen helt på egen hånd? Det er nok flere som har en klar formening om hva det riktige svaret er.

Heldigvis er det mange som påpeker at norsk skole har mange kvaliteter som det er vel verdt å ta vare på. Det er svært få – kanskje med unntak for Fremskrittspartiet – som ønsker en gammeldags ”puggeskole” med kadaverdisiplin. Samtidig er det ikke noen tvil om at det faglige nivået kan og bør bli bedre, og et viktig grep i den forbindelse er å ta tak i lærerutdanningen. Det beklagelige er at det er blitt tatt flere uheldige grep også på det området de siste 15 årene.

Det ene kullet med lærerstudenter er ikke blitt uteksaminert før en ny endring er blitt lansert. Slik kan det ikke fortsette. En ny reform som forhåpentlig ender med en femårig lærerutdanning med mastergrad bør være så gjennomtenkt at den kan vare i relativt mange år framover.

På både kort og lang sikt er det også viktig å gjøre noe med læreryrkets status – det er det mange som har nevnt i debatten. På begynnelsen av 2000-tallet fikk vi to såkalte ”skolepakker” som førte til en god reallønnsøkning for lærere og skoleledere. Så kom det famøse overføringsvedtaket til Clemet og Bondevik vinteren 2003 som førte til at kommunene og fylkeskommunene overtok forhandlingsansvaret for lærerne. Siden har det bare gått én vei, uten at vi har sett at noen har tatt selvkritikk for det som skjedde.

Nå står vi foran et nytt hovedtariffoppgjør, og da kan ledende politikere fra samtlige partier gjerne stille seg i kø for å rope høyest om hvor store tilleggene til lærerne bør bli. Tåkeprat om at dette er ”partenes ansvar” orker vi ikke å høre en gang til. Lærerne er langt fra feilfrie, men politikerne kan ikke fortsette med å løpe fra sitt overordnede ansvar.