Leksehjelp - har ordningen svart til forventingene?

Foreldrene sin innsats og interesse for barna sitt skolearbeid og leksearbeid er en viktig faktor for at barn skal trives og lykkes på skolen. Da det høsten 2010 ble leksehjelp innført for 1. – 4. årstrinn, ble jeg litt redd for at skolen skulle ta over den viktige rollen til foreldrene.

Meningen bak var vel god, men har leksehjelp svart til forventingene? Blir det mer kvalitet i begynneropplæringen, og vil leksehjelp utjamne de sosiale forskjellene i samfunnet? 

Kvalitet i skolen blir betydningen av styrket opplæring i fag, leksehjelp og daglig fysisk aktivitet fremhevet.

Et tilbud om leksehjelp skal bidra til at skolens rolle som verktøy for sosial utjevning blir styrket.

Leksehjelpen er et ledd i strategien om tidlig innsats for bedre læring.(St.meld. nr. 31 2007-2000)

Overforstående er hentet fra UDIR sine sider på internett. Dette er gode intensjoner, men er leksehjelp som verktøy noe som hjelper til med å skape sosial utjevning og bedring av tidlig innsats for bedre læring. Det ble fra staten ikke lagt føring på at leksehjelpen skulle utføres av pedagogiskpersonale, samt at de ekstra overføringene i forbindelse med oppstart av leksehjelp ble gitt som assistenttimer. På min skole og på andre skoler jeg kjenner til er leksehjelp utført av assistenter som skal hjelpe opptil 20 elever med lekser. Det vil si at elevene får i snitt hjelp i 2,5 minutt, to ganger i uken. Grunnen til at skoler velger å bruke assistent er først og fremst økonomiske og ikke ut fra hva som gir best kvalitet for eleven.

Det er som kjent svært viktig at foreldrene er involvert i eleven sitt skolearbeid både med å vise interesse og hjelp til å strukturere og lære lekser. Blir leksehjelp en metode til å melde ut foreldre slik at de i de første svært viktige årene med begynneropplæring blir mer fraværende i elevens skolearbeid. Om det skjer at foreldre blir enda mer fraværende i eleven sitt skolearbeid, blir det ikke da vanskeligere å koble foreldrene på når eleven kommer i 5.klasse. For det å lære seg gode vaner for leksearbeid i hjemmet er like viktig for både foresatte og elever.

Om vi skal bruke leksehjelp til å utjamne sosiale forskjeller, bør det satses bedre og mer på dette. Etter min mening er det eneste som gir kvalitet i leksehjelp er å sette inn pedagoger og ha grupper på maks 10. Det er lett å forstå at en assistent ikke når over 20 elever som trenger hjelp med leksene. Da er det bedre med en pedagog og mindre grupper slik at det faktisk blir leksehjelp. Vi bør også gi denne hjelpen til elever i hele grunnskolen, og ikke bare de første 4 årene. Vi bør også øke mengden til 4 dager i uka. Da er elevene ferdig med skolearbeidet på skolen og kan dra hjem til middag og fritidsaktiviteter med god samvittighet. På denne måten blir det likt for alle og de sosiale forskjellene med tanke på oppfølging av lekser er utvisket. Men er det dette vi ønsker? Vil vi melde av foreldrene i å følge opp skolearbeid?

Det er i dag elever som får leksehjelp som en støtteordning fra barnevernstjenesten. Denne leksehjelpen er gitt 1 til 1, og ikke i grupper på 20. Kvaliteten blir da god.  Denne leksehjelpen er en støtteordning for familier som ikke klarer å følge opp eleven godt nok. En skoleleders rolle blir i så fall i samarbeid med kontaktlærere,  å finne gode kriterier for å vurdere hvem som skal få leksehjelp og hvem som klarer seg med sine foreldre.

Har så ordningen med leksehjelp svart til forventningene. Med den kunnskapen jeg sitter med fra min skolehverdag har den nok ikke det, men jeg har to mulige løsninger på utfordringen. Her er to gode utveier til å få god kvalitet på begynneropplæringen, samt utjamne de sosiale forskjellene.

Enten

Fjern dagens leksehjelp og få foreldrene mer inn på banen igjen, og gi behovsprøvd leksehjelp til de som trenger det.

Eller

Gi leksehjelp til alle som en forlengelse av skoledagen fire dager i uka, med pedagogisk personale som tar seg av elevene.

Om jeg skal tørre å ytre hva jeg mener er jeg klart tilhenger av det første alternativet. Foreldre er tross alt en viktig faktor for at et barn skal lykkes på skolen.