Lar bildene fortelle

I mange år har Iffit Qureshi engasjert seg i debatter om integrering og mangfold. Hun har skrevet leserinnlegg i aviser, sittet i paneldebatter og holdt innlegg på konferanser.

Men etter 22. juli i 2011, bestemte hun seg for å stoppe med skrivingen. Iffit Qureshi la bort pennen og tok fram kameraet i stedet. Inspirert av prosjektet Humans of New York, ville hun vise Oslos mangfold i bilder. Gjennom ett år har hun tatt rundt 750 bilder. Og til hvert enkelt bilde har hun skrevet ned en historie.

- Jeg har gått rundt i gatene og betraktet folk som har passert meg. Av og til har jeg fått øyekontakt. Av og til ikke. Når jeg har følt at denne personen har en historie å fortelle har jeg stoppet dem og fortalt om prosjektet mitt, forteller hun.

- Det er veldig sjelden jeg har fått nei. Av og til har jeg stoppet noen som ikke har tid, eller som ikke ønsker å bli fotografert. Da respekterer jeg det.

Qureshi har fortalt alle hun har fotografert at bildene hun tar i prosjektet Humans of Oslo skal publiseres på nett. og hun har sørget for å få aksept fra hver enkelt person.

Utstilling

Noen av bildene og historene er nå blitt til en helt spesiell utstilling på Interkulturelt museum i Oslo. Utstillingen varer fram til 20.oktober.

Den 18. oktober klokka 18 arrangeres en debatt om utstillingen på Interkulturelt Museum. Selv er Qureshi overveldet over responsen på utstillingen.

Det kom 200 på åpningen. Bildene og historiene har gjort sterkt inntrykk. Facebook-gruppen Humans of Oslo har fått over 800 nye likes i løpet av de siste to ukene.

- Disse to jentene som var på Mela-festivalen er søsken, forteller hun når hun tar Utdanning med på en omvisning. Jentene har forskjellig hudfarge.

- Se her. Jentene viser mangfoldet, sier Qureshi.

- Og disse ungdommene brukte jeg to dager på å fotografre og snakke med, sier hun og peker på en stor gjeng med ungdommer fotografert i Østbanehallen. Felles for ungdommene er at alle kan fortelle historier om mobbing i skolen, forteller hun.

En annen historie handler om en jente i rullestol som Qureshi først gikk rett forbi.

- Jeg stoppet opp og tenkte. Hvorfor snakket jeg ikke med henne? Så snudde jeg og gikk tilbake. Da traff jeg en jente som gjerne ville leve så normalt som mulig, forteller hun.

- Ofte har jeg måttet overvinne min egen frykt når jeg har stoppet folk på gaten, legger hun til.

Mobbing

Historiene om mobbing gjør inntrykk på Qureshi. Hun har jobbet i skolen med norskopplæring for innvandrerbarn og får lett kontakt med barn og unge. Gjennom Humans of Oslo har hun kommet tett innpå mennesker i alle aldre og med helt ulike bakgrunner og historier.

- Det hanlder om å legge fra seg sitt eget ego. Om å ikke dele folk inn i grupper. Når jeg har tatt bilder, har jeg sett helt bort fra etnisitet, religion, alder og sosial bakgrunn, sier hun.

- Jeg har villet møte mennesket, uten en skjult agenda.

Flere av dem hun har møtt har også fortalt sterke personlige historier om spiesforstyrrelser, rusproblemer, alvorlig sykdom.

- Jeg har stilt åpne spørsmål, forklarer hun.

- Hvor treffer du folk?

- Er jeg på Sagene eller Kampen treffer jeg ofte unge mødre med dårlig tid. De sier av og til nei. På Karl Johan eller på Grønland er det lettere å finne noen som tar seg tid og sier ja, sier hun.

Min vakre by

Qureshi har også startet en annen fotogruppe på Facebook. "Min vakre by, Oslo".

- Mange var overrasket over at jeg som har en annen bakgrunn enn norsk, startet opp en Facebook-gruppe som dette, sier Qureshi som definerer seg som en verdensborger.

Hun mener man må slutte å plassere mennesker i båser.

- Jeg har ofte blitt bedt om å holde foredrag på skoler og høgskoler. Det kan handle om manglende integrering eller islamofobi. Etter hvert har jeg tenkt at det er på tide å slutte med disse evige debattene og i stedet ta inn over oss at vi er nordmenn i alle farger, sier hun.

På utstillingen henger det også mange bilder som handler om samhold, vennskap og kjærlighet. Dette er kjernen i det Qureshi forsøker å formidle.

Vil gjerne ut til elever

- Rett etter 22. juli sto jeg utenfor Domkirken og så på blomsterhavet, slik som så mange andre. Da traff jeg fem-seks jenter på 16-17 år. Plutselig får en av jentene en telefon om at deres venninne er en av de omkomne på Utøya. I trengselen faller hun om og bare hyler. Ingen gjør noe. Jeg stryker henne på kinnet, får henne opp og tar henne med meg inn i kirken. Der får jeg tak i presten. Jeg forklarer situasjonen. Han virker handlingslammet, spør hva han skal gjøre. Jeg sier at jentene er her alene, at de ikke har foreldre eller lærere med seg. At de trenger et stille rom. I ettertid forteller jenta som falt om at det eneste hun husker er at jeg tok tak i henne, strøk henne på kinnet og ga henne en klem.

Qureshi vil gjerne ha lærere og elever på besøk i utstillingen og får hun midler til å flytte den rundt i landet, gjør hun gjerne det.

- Mange mener at Oslo er en kald by. Gjennom prosjektet mitt har jeg opplevd byen helt annerledes og det kan jeg gjerne reise rundt og fortelle om, sier Qureshi.

Bildene egner seg godt til å vises på skoler eller i biblioteker og jeg kommer gjerne for å holde foredrag, lover Qureshi.

Hun har ikke fått noen økonomisk støtte til prosjektet sitt, men har finansiert alt selv.

Engasjementet hennes kommer til uttrykk på mange måter:

- 22. juli i år tenkte jeg at det er viktig at budskapet som ble formidlet rett etter terrorangrepet må leve videre. At det ikke bare blir floskler. Jeg kjøpte inn masse ark og penner og la alt ut foran Stortinget. Så dro jeg. Tanken var at folk skulle skrive en hilsen og legge den fra seg. Sent på kvelden fikk jeg telefon fra en venninne som passerte Stortinget på vei hjem fra kino. Hun sa at det lå masse hilsener foran Stortinget på en rekke ulike språk. Så la hun til at det manglet flere ark og penner. Selv om jeg var sliten, dro jeg ned med flere ark og penner, for å se og ta bilder, forteller Qureshi engasjert.