Lærerutdanning på ville veier

Først så kort som mulig om bakgrunnen. Skoleverket mangler i dag nærmere 10 000 kvalifiserte lærere. Grunnskolelærerutdanningen (den tidligere allmennlærerutdanningen) har over lengre tid slitt med sviktende rekruttering.  Universiteter og høgskoler gir samtidig lærerutdanning gjennom sine tilbud av fag (skolefag) som sammen med ettårig praktisk pedagogisk utdanning (PPU) kvalifiserer for lærerstilling i skoleverket. Denne utdanningsveien står for en betydelig del av nyrekrutteringen av lærere i ungdomsskole og videregående skole. Dette er lærere med to eller flere fag, hvert på minst 60 studiepoeng. De har en god faglig fordypning og sammen med PPU-utdanning er de ettertraktede i skoleverket. I dag stiller så godt som alle skoleeiere krav om gjennomført PPU som forutsetning for fast tilsetting.

Kunnskapsdepartementet har, med bakgrunn i forslag fra en universitetsdominert plangruppe, lagt fram nye rammeplaner for Praktisk pedagogisk utdanning. Planene følger malen for brede læringsutbyttebeskrivelser. Innholdsmessig skiller de nye planene seg lite fra tidligere planer og vil isolert sett ha liten innvirkning på hvordan den praktisk- pedagogiske utdanningen vil bli gjennomført ved lærestedene. Det nye er at planene setter krav om mastergrad som grunnlag for opptak. Det vil i realiteten si at studenter som velger denne studieveien må ha mastergrad for å få fast tilsetting i skoleverket.

Jeg forholder meg i det følgende til forslaget til rammeplan for praktisk- pedagogisk utdanning for trinn 8-13. Planen inneholder i tillegg til krav om mastergrad også krav om «gjennomsnittskarakteren C eller bedre i de aktuelle fagene». Etter min oppfatning er kravet om karakteren C for opptak berettiget og riktig mens kravet om mastergrad er svakt begrunnet, vil ha få positive effekter og vil ha flere uheldige følger. Kort om karakterkravet og litt mer omfattende om det andre.

Kravet om karakteren C (og ikke gjennomsnittskarakteren C) i de fagene en skal undervise i, er riktig rett og slett fordi karakterene D og E indikerer at en ikke kan faget. Gjennom mange års oppfølging av lærerstudenter i praksis ser en tydelig at manglende fagkunnskaper fører til svak og upresis undervisning og er en medvirkende årsak til svak klasseromsledelse.

Argumentasjonen for mastergrad som grunnlag for opptak til PPU bygger på dristige og høyst usikre forutsetninger. Den forutsetter at kravet om mastergrad som opptaksgrunnlag vil øke læreryrkets status, og at rekrutteringen derfor vil øke og dermed vil også kvaliteten på de lærerne vi uteksaminerer øke. Dette et høyst usikkert resonnement. Det er mer sannsynlig at resultatet blir det motsatte, redusert rekruttering. Statistikken for 2009, 2010 og 2011 viser at av 1940 PPU-studenter på landsbasis hadde bare 317 mastergrad. Det er ikke sannsynlig at en vesentlig større andel vil ta masterutdanning som følge av de nye kravene. Henvisningen til mastergradsinnslaget blant finske lærere og deres utmerkede læringsresultater holder ikke som argument. Her er det andre og bakenforliggende faktorer forklarer begge deler. Kravet om masterutdanning vil føre til nedlegging av flere PPU-utdanninger og føre til en sentralisering som vil gjøre denne utdanningen, som ofte kombineres med deltidsstilling i skoleverket, mer utilgjengelig for studentene.

Jeg etterlyser det forskningsbaserte grunnlaget for forslaget, og utfordrer de som måtte mene at de sitter med det, til å legge kortene på bordet. Dette må være forskning som viser at lærere med masterutdanning er bedre egnet til å møte utfordringene i skoleverket, at de blant annet er i stand til å gi en kvalitativt bedre undervisning og at de kan bidra til å løse utfordringer knyttet til svak motivasjon, svake læringsresultat og stor frafallsprosent i videregående skole. Denne dokumentasjonen mangler. Tvert i mot har vi en betydelig dokumentasjon for at lærerens utdanningslengde og akademiske grad er svakt relatert til elevenes læringsutbytte. Lærerne må kjenne sitt fag! Det er et ufravikelig krav. De avgjørende faktorene for elevenes læringsutbytte er imidlertid, og i fortettet form, lærerens evne til å kommunisere, til å skape en innstilling til læring som skaper trygghet og evne til undring, en lærer som kan gi konkrete, relevante individuelle mål og tilbakemeldinger, og som evner å presentere faget i bredde og dybde og med tilpasset progresjon (J. Hattie 2009). Det er lærerutdanningsforløp som klarer å ivareta disse elementene i sin egen undervisning, som ser ut til å ha størst innvirkning på fremtidige læreres evne til å ivareta slike elementer i sin egen undervisning. Dette peker først og fremst mot en styrking av den fagdidaktiske delen av PPU-studiet. Det er vanskelig å se at et mastergradsstudium er et svar på de implisitte utfordringene kravene ovenfor setter til fremtidige lærere. Et masterstudium er langt fra noen fagdidaktisk fordypning. Det er en ren faglig fordypning innenfor et relativt avgrenset område av faget og i tillegg en svenneprøve i forsknings- og utviklingsarbeid.

Hvem taper på forslaget? I stedet for en gjennomgripende revisjon av PPU-utdanningen med vekt på implementering av forskningsresultater som viser hva som fremmer god læring, ser vi ut til å få en innholdsmessig svak og utydelig plan som i liten grad vil påvirke utdanningens videre utvikling og evne til å møte utfordringene i skoleverket. Kravet om mastergrad som grunnlag for opptak kompenserer ikke for dette. Kravet påfører oss i tillegg en rekke kostnader, som redusert rekruttering til læreyrket, økte utdanningskostnader, svakere gjennomstrømning og større kostnader for skoleeierne. Vi trenger flere lærere, ikke færre! Om en ønsket et større innslag av lærere med mastergrad i skoleverket, ville en kunne stimulere til det gjennom tilpassede lønnsordninger. Dersom PPU ikke klarer å levere de lærerne skoleverket trenger, er det grunn til å frykte at kravet om PPU-utdanning som grunnlag for fast tilsetting vil kunne bli lagt til side eller bli erstattet med korte kurs i arbeidsgivers regi. Det vil antakeligvis elevene tape på.

Hva bør skje? Planen er, etter min mening, skuffende svak på viktige punkter som:

-Vektlegging og tydeliggjøring av fagdidaktikkens plass i utdanningen

-Beskrivelse av fagdidaktikkens oppgaver knyttet til den kunnskapen vi har om betingelsene for god undervisning

-Forpliktende formuleringer om samarbeid mellom pedagogikk, fagdidaktikk og praksis, slik at det skapes en plattform for en mer helhetlig og integrert utdanning

Kravet om master som grunnlag for opptak til PPU er tilsynelatende et sterkt signal om økt vekt på kompetanse i læreryrket. I realiteten er det en distraksjon i forhold til utdanningens viktigste utfordringer.

Planen bør vedtas i sin nåværende form, men kravet om masterutdanning som grunnlag for opptak bør frafalles. Vi trenger et nytt planutvalg som bygger på en bedre forståelse av skoleverkets behov og PPU-utdanningens styrke og svakheter basert på evalueringer. Utvalget bør sammensettes bredere slik at det ivaretar erkjennelsen av at skoleverkets behov og universitets- og høgskolesektorens ambisjoner om vekst og faglig utvikling kan trekke perspektiv og konklusjoner i ulike retninger. Vi trenger et nytt planarbeid som griper fatt i utdanningens virkelige utfordringer!