Lærerens person og skolens verdier

På Utdannings nettsted 19. august og i bladet nr. 19 - 3. september 2004 ("Kjærlighetens gjerninger") gir Tor Grønvik et viktig bidrag til diskusjonen om marginaliseringen av læreren. Han hevder at læreren som person aldri vil kunne være nøytral i undervisningssituasjonen, men tvert imot må vise sitt ansikt og tre fram med sitt engasjement og sin personlige overbevisning.
 
Ved å vise hvem man er, vinner man elevenes tillit og gir dem noe bestemt å forholde seg til. Dessuten må skolen som institusjon stå for noe verdimessig og være tydelig på dette. Grønviks ståsted er den kristne folkehøgskolen, men prinsippene har rekkevidde ut over skoleslaget. Og den dypere begrunnelse er en kritikk av det liberale syn på individet og individets frie selvdannelse: "Individet er alltid for sent ute - verden har allerede begynt". Dette er så viktige og sentrale spørsmål at det burde påkalle oppmerksomhet og danne utgangspunkt for diskusjon.
 
Jeg kan følge Grønvik langt på vei, men stiller meg tvilende til om hans kritikk er radikal nok. Han har utvilsomt rett i at den berøringsangst som har preget synet på lærerens forhold til eleven det siste tiåret eller mer, springer ut av den fullstendig dominerende stilling som en bestemt utforming av det liberale syn på individet og individets frihet har fått.
 
Det er blitt den selvfølgelige bakgrunn for nær sagt enhver debatt om skole og pedagogikk og har dermed for mange revet grunnen vekk fra selve meningen med læreryrket, som er uløselig knyttet til det personlige forhold til elevene. Tilliten er en nødvendig forutsetning for det vågestykket virkelig læring alltid er.
 
Men å snakke slik om læring hører til et helt annet verdensbilde enn det som nå gjelder, både med hensyn til kunnskapssyn og moral. En så sentral plass for personlige relasjoner vil ortodoksien helst oppfatte som et overgrep mot elevens frihet og selvstendighet. Men ortodoksiens ytterste konsekvens innebærer at lærer og elev forholder seg til verden og hverandre iført hver sin beskyttelsesdrakt. Idealet er det suverene menneske, ikke det menneske som lever i en verden der vi er utsatt, sårbare og utlevert til hverandre.
 
Men har ikke ortodoksien et godt tak i Grønvik likevel? Han støtter seg paradoksalt nok tungt til Skjervheim, som var ytterst skeptisk til folkehøgskolen og dens tradisjon om den engasjerte lærer og det følelsesfylte språk. Jeg er redd den pedagogikk som både Grønvik og jeg går inn for, havner på den gale siden av skillet mellom overtalelse og overbevisning.
 
Skjervheim er ingen god alliert. Og hva med ord som å "respektere elevenes selvstendighet og integritet" og "refleksjon over og klarhet om våre verdier"? De hører utvilsomt til ortodoksiens språk. Skal man unngå å bli fanget av dens tanke, må man omgås dens språk med varsomhet.
 
Personlige relasjoner forutsetter hele mennesker. Dette bringer meg til min andre innvending. En tydelig institusjon forutsetter makt til å definere verdiene og lede institusjonen i samsvar med dem. Erfaringene fra allmennskolen tyder på at "tydeliggjøringen" fører til en byråkratisert organisasjon, der lærerne slett ikke kan opptre som hele personer med ansikt, engasjement og overbevisning.
 
Dette blir stemplet som "privatpraksis". Når det kan skje, henger det sammen med at ortodoksien forutsetter et prinsipielt skille mellom verdier og kunnskap, og dermed også mellom person og kunnskap. I en alternativ forståelse er person og kunnskap sider av samme sak. Tiden for en diskusjon om dette er for lengst moden, også i allmennskolen.