Kroppsøving eller idrettsfag?

• Kjell Arne Engelsø er rektor ved Brønnøysund videregående skole
  

Faget som tidligere var en selvfølgelighet, er nå blitt en av de største sperrene for ungdom på vegen mot fagbrev og studiekompetanse.

Tilbakemeldingene fra lærere i kroppsøving stemmer med tallene fra statistikk: Det er urovekkende mange elever i den videregående skolen som ikke får vurdert i faget. Antall stryk er bare 11% av de som har fått IV. ( 2009-tall i Nordland fylkeskommune).

Dette er tradisjonelt et fag der elever stort sett har kommet seg gjennom, og sett på som et velkomment pusterom fra alle bøkene. Hva har skjedd?

Timetall og fysiske forutsetninger

Det er for det første merkelig at vi faktisk har færre timer kroppsøving i dagens inaktive samfunn enn for 40 år siden da unge gikk og syklet på skolen i langt større grad. I dag er karakteren i videregående skole delt i to: Ferdighet og teori. Innsatsfaktoren fra grunnskolen er fjernet. Vurderingskriteriene er altså slik at man ikke skal ta hensyn til elevens forutsetninger, og innsats ut fra disse. Det betyr at gutten på 170cm og 100 kg aldri vil kunne få noen god karakter uansett hvor mye han anstrenger seg. Sannsynligheten for at han vil trekke seg unna, og få ikke vurdert, er da temmelig stor.

Historisk bakgrunn

Den faglig utdannede kroppsøvingslæreren var for 40 år siden nesten ikke – eksisterende . Det var et fag som alle kunne ta. Jeg har selv opplevd kroppsøvingslærer i jakke og slips på sidelinja med fløyte. Følgelig var dette et fag med lav status. Lærere med idettsfaglig utdanning var sjeldne, samtidig som det faglige karaktergrunnlaget for elevene var tynt. 5 i gym var derfor nesten en selvfølge. Etter hvert som Idrettshøgskolen og en del lærerskoler med grunnfag idrettsfag får ut studenter i skolen, vokser den faglige identitet. Man ønsker å sette krav både ved ansettelser, og i selve faget. Kroppsøvingslærerne vil oppnå mer respekt og anerkjennelse for faget ved å få innslag av teori og prestasjonskrav. Selv om leseplikten fortsatt er den høyeste i skolen, har man lyktes langs disse linjene. Fram til i dag der innsats ikke lenger er et kriterium i karaktervurderingen.

Jeg har selv idrettsutdannelse, og har undervist i faget før Reform 94. I løpet av ni år var det aldri en elev som ikke fikk vurdert i kroppsøving, men det var en del som fikk karakteren 2. Da var det først og fremst på grunn av en kombinasjon av latskap, manglende interesse og lav ferdighet. Nå opplever jeg at utviklingslinjene i kroppsøvingsfaget har skapt et lite tjenlig fag i skolen.

Feil modell

Dette er nå et fag med høg tapsopplevelse og lite mestring for mange unge. Responsen hos elever jeg har snakket med, er nedslående. Mange gruer seg, og alt for mange unndrar seg. Fra lærerne meddeles det at flere enn noensinne stiller med svekkede forutsetninger: Dårlige rygger og alskens plager samt sykemeldinger fra lege. Antallet "Ikke vurdert" i faget er urovekkende høgt, og hindrer fullført videregående opplæring.

Likevel har vi gjort det samme som i de andre fellesfagene: Her tar vi modellen fra idrett grunnfag, og legger dette ned i den videregående skolen. I stedet for å fokusere på "fysisk fostring", og bidra til at unge blir glad i å bruke kroppen sin, ser faget ut til å bli en rekrutteringsbase for den organiserte idretten i form av utøvere og trenere. Eller for å skape nye kroppsøvingslærere. Det er ikke lenger er fag for der man øver kroppen i ulike fysiske aktiviteter; det er blitt et idrettsfag!

Med tanke på hva vi i dag vet om sammenhengen mellom fysisk form, intellektuelle prestasjoner og helseutsikter, er denne utviklingen av faget alvorlig.

Hensikten med skolefaget?

Utfordringen på dette området i dagens samfunn er overvekt og for lite fysisk aktivitet. Disse henger sammen, og knyttes opp mot et stadig brattere kurve av livsstilssykdommer. Det betyr at skolen ikke er i takt med det som trengs av kompetanse i dagens samfunn: Nemlig å kjenne og mestre sin egen kropp gjennom aktivitet, og oppleve glede av det.

Flere forskere har pekt på det klasseskille som bygger seg opp: De som trener, spiser sunn mat og får god helse, og de som ikke er fysisk aktive og sliter med overvekt og medfølgende sykdommer. Dette forholdet gjenspeiles i den erkjennelse av at skolen er med på å opprettholde sosiale forskjeller. Til tross for et politisk ønske om det motsatte.

Vi må spørre oss i lagt større grad hva er hensikten med faget. Skal skolen på dette området kvalifisere unge til å bli bedre utøvere i fotball og håndball, eller bli i stand til å kaste spydet 10 meter lenger enn i fjor? Eller er suksess- kriteriet å erfare og skape innsikt i forholdet mellom fysisk aktivitet og livskvalitet, og bidra til at elever blir glad i å være i fysisk aktive?

Et annet moment er diskusjonen omkring "faglighet" : Da jeg kunne bidra til at to jenter sluttet å røyke, og fikk dem til å begynne å jogge jevnlig, var dette i mine øyne et større faglig resultat enn da jeg fikk en atletisk gutt til å klare dobbel forlengs på trampetten. Når det etterspørres resultater i skolen, må vi ikke bli fagblinde: Det er ikke faget i seg selv som er det egentlige resultatmålet i skolen. Det er hva dette kan skape av verdier i samfunnet, og disse verdiene kan i de fleste tilfeller omgjøres til økonomiske størrelser.

Et spisset eksempel: En ungdom som har dårlige fysiske forutsetninger for idrett, skulker kroppsøvingen, får ikke fagbrev, blir gående arbeidsledig og på grunn av fysisk forfall blir uføretrygdet i en alder av 32 år… Her snakker vi om mange millioner kroner i tap, samt et individ med mye tapt livskvalitet. En annen fagplan i kroppsøvingsfaget der det lå muligheter til å jobbe ut fra egne forutsetninger, der prestasjonene lå i det å være aktiv og der fokus lå på gleden og velværet over å være i bevegelse…. Jeg vil hevde at dette ikke skaper noe mindre faglighet. Det er faktisk her den faglige utfordringen ligger. Det er dette som trengs, og som vil gi større verdiskapning i samfunnet.

Er det noe å vente med?