Kritisk blikk på mediedekningen av Irak-krigen
Under Irak-krigen engasjerte amerikanerne profesjonelle filmregissører for å legge til rette billeddekningen av krigen, hevder NRK-journalist Sigrun Slapgard i en ny bok der hun har satt et kritisk søkelys på det å være krigsreporter.
Slapgard, som i fjor fikk mye ros fra kritikerne for "Krigens penn", om krigsjournalisten Lise Lindbæk, oppholdt seg før og under Irak-krigen i Qatar.
- I boka har jeg brukt konkrete eksempler på hvordan jeg selv har jobbet. Jeg har også gjort rede for hvilke feller som lå der. Men det gjør klart noe med oss når vi reiser ut i felten med gassmaske og i overlevingsdrakt, sa hun.
Falske alarmer
Journalisten fortalte at alle ble så fanget av den kommende krigen at det var lett å bli overivrig når startskuddet for krigsutbruddet kom. Det kom stadig meldinger om funn av gasstønner og indisier på andre masseødeleggelsesvåpen, men ingenting visste seg å stemme.
Et eksempel er at NRKs Haakon Børde rapporterte fra Nord-Irak at det var funnet en manual for bruk av kjemiske våpen. Det som ikke ble meldt var at manualen var fra 1986, to år før bruken av gass mot kurderne.
De militære satte premissene
De mest kritiske amerikanske journalistene var med de framrykkende styrkene, og dermed sysselsatt på de militæres premisser. Andre journalister satt igjen på den regisserte Hollywood-scenen uten å få svar på de spørsmål de hadde.
Et problem er at når man er innrullert som journalist et sted, er man underlagt militæret.
- Utfordringen for meg var å få fram den andre fortellingen. Det var interessant å se at det som kom på arabisk fjernsyn, var noe helt annet enn det vi kunne berette om. Vi kunne ha vært flinkere til å få med den arabiske versjonen.
Den eneste som hadde klippekort til vestlige nyhetsmedier, var "Komiske Ali", Husseins informasjonssjef, Mohammed Saaed al-Sahaf. Vi tenkte ikke på regien bak hans opptreden. Han gjorde jobben sin profesjonelt, ved at han gjorde det mulig for Hussein å stikke av i krigens sluttfase, fortalte Slapgard.
- Nærsynte journalister
Politisk redaktør i Aftenposten Harald Stanghelle var invitert til å gi en vurdering av boka.
Han mente den representerte et aktivt blikk på journalistyrket. - Det er både en styrke og svakhet i det. En fare er at journalister ofte blir nærsynte. Det som de synes er viktig, er det kanskje ikke for publikum, sa han.
- Jeg er overrasket over at det er kommet så lite kritikk mot norske journalisters nyhetsdekning av krigen i Irak. En grunn til det er at så godt som alle norske aviser var mot krigen, det samme var den norske regjeringen. Profesjonelle journalister lar seg ikke så lett lure. Men når de blir med den ene partens soldater ut i felten, blir disse soldatene medmennesker, mens de på den andre siden blir fiender.
Jeg savner også en diskusjon om hvordan norske medier har dekket situasjonen i Irak etter at krigen offisielt er over. De gir et bilde av kaos, mens man i andre land mer har konsentrert seg om hva Saddam Husseins terrorregime sto for, sa Stanghelle.
Løgner og krigens språk
- Når forfatteren beretter om de små løgner, kan det nevnes at i tilfellet Irak var løgnene løftet opp på et høyere nivå. I USA var det opprettet et eget kontor som skulle legitimere fabrikasjon av løgner, kommenterte Rune Ottosen, professor i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.
I og med at 17 journalister mistet livet under krigen, mente Ottosen at det var farlig å arbeide utenfor den regisserte mediedekningen. Det kunne minne om Korea-krigen, der omkvedet var: "Du kan skrive hva du vil, men hvis vi ikke liker det, skyter vi deg."
Ragnar Auglænd, vaktsjef på nyheter fjernsyn i NRK, hevdet at man i redaksjonen hans ble offer for krigens språk. Ved krigsutbruddet var det på skjermen i NRK en vignett med tekst 'Krigen mot Irak'. Den ble imidlertid raskt ender til 'Krigen i Irak'.
Det gikk lenge før ordet 'invasjonsstyrkene' ble byttet ut med 'okkupasjonsstyrkene'. I Auglænds redaksjon hadde man også gjort den erfaring at det ga begrenset utbytte å bruke yrkesmilitære personer som kommentatorer.
