Reodor og Reodora kunne bruke lang tid på sine nyskapninger.
Reodor og Reodora kunne bruke lang tid på sine nyskapninger.

Den gang barnehagehverdagen var uplanlagt og spennende

Petit: Rarekassa fungerte bra for udefinerbare oppfinnelser og saker.

Publisert

Varmt, altfor varmt! Sensommer, kortbukser, barbeinte unger som pilte hit og dit i barnehagen på jakt etter skygge. Et par skjeggete menn hadde trumfet gjennom å droppe den hersens samlingsstunden.

Husker ikke om vi noen gang touchet begrepet «hersens» i førskolelærerutdanninga, men vi herset i hvert fall med ungene, og av og til herset ungene med oss. For full «hærs» sa vi på Kongsvingerkanten.

Gudrun var løs.

Den gang var barnehagehverdagen ofte uplanlagt og spennende. Særlig varme sensommerdager. Skikkelige og ryddige assistenter brukte tida godt. Rydde og vaske skap, hyller, leker, halve og hele dukker og tømme firkantede legoklosser – alle var firkantede på den tida – ned i ei diger balje med en dæsj Zalo. «Zalo Palmer», hvisket vi skjeggete og unge menn oss imellom da Gudrun var løs. Hun holdt et eventyrlig regime, og nåde den praktikant eller assistentkollega som ikke fulgte opp hennes renhetslover!

Assistenter på den tida var sjølrekrutterende; de beste av de beste husmødre som hadde sluppet sine egne barn ut i skoler, høgskoler og universitet. De var alltid i nedslagsfeltet når man plutselig sto i beit for folk i barnehagene. Dette var mange, mange år før seksåringene brutalt ble røvet inn i skolen. Fargestiftene var tjukke, og store ark fikk vi fra trykkerier og folk som ville bli kvitt overskuddsmateriale.

Jeg hadde uuttømmelige ressurser på hjemmebane. Skuffer merket «diverse», og halvparten av skuffene var dedikert diverse saker, det vil si oppsamlede, tiloversblevne gjenstander og deler av ting. Som vekkeklokker, kjøkkenredskap, hanker, springfjærer, bokser av forskjellig størrelse, rør, slanger, skruer, korker, knapper i alle fasonger og størrelser, ledd, hengsler, kulelager, nøkler …

Slikt hadde jeg med til barnehagen og la opp i ei stor, grønn Brio-kasse merket «Rarekasse». Rarekassa fungerte bra for udefinerbare oppfinnelser og saker, og selv om ting ikke alltid hang sammen – og i hvert fall ikke på greip, det ville vært uhyrlig med greip i barnehagen – ble det alltid noe. Dette var mange år før Lego ble så definert at man måtte bruke manualer til.

Ivrige barnefingre fiklet og prøvde ut og inn, og til og med tape fikk de låne. Reodor og Reodora kunne bruke lang tid på sine nyskapninger.

Stor var sorgen da en skjeggete mann kom inn til en såpeduftende, skinnende rein avdeling etter vår lek i busk og kratt ute, og jeg var nok like storøyd som barna. Rarekassa var vekk. Kastet. Med begrunnelsen: Dette rotet har vi sett oss lei på nå!

Hmf, der og da skulle jeg ha stått på min hovedteori; at rot er roten til alt godt!