Representanter for til sammen 13 aktører innen utdanningssektoren har satt navnene sine under strategien «Flere lærere i barnehager og skole»: begge statsrådene i Kunnskapsdepartementet, Universitets- og høgskolerådet og de relevante organisasjonene til arbeidstakerne, studenter og elever. Med dette er de blitt enige om å bidra med sitt for at flere skal søke lærerutdanning, begynne å jobbe i skoler eller barnehager og bli værende der.

 Enigheten til tross; det er et trist aspekt ved det hele at det er nødvendig å bruke så mye ressurser, tankekraft og møtetid på noe som egentlig burde gå av seg selv: Å få nok kvalifiserte fagfolk til dette uendelig viktige yrket, der man er med på å forme unge mennesker, hjelpe dem med å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter og bidra til å gjøre dem rusta til å stå støtt når de rammes av skjebnens sklitaklinger.

 Men tallenes tale er klar. Søkertallene faller dramatisk. Fra 2020 til 2023 sank antallet søkere til lærerutdanningene med hele 35 prosent. Fallet i løpet av bare ett år, fra 2022 til 2023, var 21,9 prosent. I strategidokumentet går det fram at rekrutteringsproblemene i skolen er størst på 1.–4. trinn, i de praktiske og estetiske fagene, i fremmedspråk og på yrkesfag. Andelen barnehager som oppfyller barnehagenormen, var 67 prosent i 2022, mot 71 prosent året før.

Veiledning, tid og trygghet

Det var SV som i fjor vår tok initiativet til strategien gjennom et forslag i Stortinget, som med rørende enighet ba regjeringa sette i gang arbeidet. De 13 partnerne som nå er blitt enige, utgjør NFLP, som er en forkortelse for Nasjonalt forum for lærerutdanning og profesjonsutvikling.

Tiltakene de er blitt enige om, har lenge blitt etterspurt. Blant disse er bedre praksisopplæring i løpet av lærerutdanningen og mer systematisk veiledning for nyutdanna når de kommer ut i skoler og barnehager, noe som i alle år har vært en sentral kampsak for Pedagogstudentene. Utdanningsforbundet og andre læringsorganisasjoner har fått resten av partnerne med på å styrke «laget» av andre yrkesgrupper, slik at lærerne får mer tid til kjerneoppgavene. I tillegg skal lærerne kjenne seg trygge når de er på jobben og vite hva de har rett til å gjøre dersom en situasjon oppstår.

Høyres utdanningspolitiske talsperson Jan Tore Sanner kritiserer strategien for å være for lite ambisiøs og karakteriserer resultatet som et «minste felles multiplum». Og det er en flere punkter der som handler om å få mer kunnskap om diverse fenomener: Hvorfor ferdig utdanna lærere ikke begynner i yrket, hvordan arbeidsforhold påvirker rekrutteringa og om lærerutdanninga oppleves som relevant. 

Dette er spørsmål som har vært debattert i årevis, så derfor vil det være noe overraskende om det er snakk om store kunnskapshull som må fylles. Men om dette ikke er fakta myndighetene har fra før, er det vanskelig å kritisere dem for å etterlyse dem. For et solid faktagrunnlag er nødvendig for å løse rekrutteringskrisa i læreryrket. Det er viktig å få på bordet hva som holder ungdom borte fra læreryrket og som får lærere til å finne seg andre jobber. Samtidig kan det også være av stor verdi å rette oppmerksomheten på hva som får mange tross alt til å søke seg dit og bli værende. Mange trives med jobben i skoler og barnehager, og det ligger mye lærdom også i suksesshistorier.

Kommer ikke utenom lønn

En annen forutsetning for at det kan komme noe konkret ut av denne strategien, er at partnerne fortsetter å samarbeide om å virkeliggjøre den. Det er alltid en fare med litt rommelige formuleringer at de som er blitt enige om dem, tolker den slik de selv ønsker, og dermed også på måter som kan være direkte motstridende. Og da er man fort like langt. I en del sammenhenger har partnerne i denne avtalen interesser som kan støte mot hverandre. I tariffoppgjørene står for eksempel arbeidsgiverne KS og Private Barnehagers Landsforbund på den ene siden og lærerorganisasjonene på den andre. Det er imidlertid verdt å merke seg at arbeidsgiverorganisasjonene forplikter seg til å forhandle fram lønns- og arbeidsvilkår som blant anna skal bidra til god rekruttering. 

En av de første prøvesteinene på hvor forpliktende dette samarbeidet er, blir dermed vårens tariffoppgjør i kommunesektoren, som starter i 15. april. Skal man først se hva som kan gjøres for å rekruttere og beholde flere lærere, kommer man ikke utenom lønn. Alle skjønner at de som har høy inntekt som sin hoveddrivkraft i arbeidslivet, velger andre leveveier enn læreryrket. Man altfor mange lærere i dag opplever at lønna ikke samsvarer med kompetansen de har skaffa seg, ansvaret de har og ikke minst hva de forventes å tåle av press og forventninger i løpet av arbeidsdagen, kvelder og helger. I sitt første oppgjør som forhandlingsleder for Unio kommune vil Geir Røsvoll være  klar til å vise til punktene om lønn i rekrutteringsstrategien om det skulle bli nødvendig.

Men inntil det motsatte er bevist, virker det som alle partene er genuint urolige for den sviktende rekrutteringa til læreryrket og har ønske om å gjøre sitt for å snu denne nedadgående trenden. Samtidig er det all grunn til å følge med på hva konkret de kommer til å foreta seg framover. Og om nødvendig minne partnerne på at det finnes et papir med 13 forpliktende signaturer på.