Alt det du kan være

Debatt: Det er behov for et paradigmeskifte når det gjelder læreres handlingskompetanse i forebyggingen av seksuelle overgrep. Filmen «Alt det jeg er» kan være katalysatoren vi trenger.

Publisert

Snart er det kinopremiere over hele Norge på dokumentaren «Alt det jeg er». Filmen handler om Emilie, som ble utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, og vi får se hvordan dette påvirker henne som ung voksen.

Den banebrytende dokumentaren ønsker å kaste lys over et tabubelagt emne i samfunnet, og i forlengelsen av filmen er det blitt laget en digital kunnskapsreise for studenter og profesjonelle rundt barn og unge.

Målet er å tilby et nasjonalt endringsprosjekt for å øke voksnes kunnskap og kompetanse om seksuelle overgrep.

Målet med dette er å tilby et nasjonalt endringsprosjekt for å øke voksnes kunnskap og kompetanse om seksuelle overgrep, slik at flere kan forebygge og forhindre overgrep mot barn og unge.

Nødvendig folkeopplysning

Et slikt endringsprosjekt vil bidra til en nødvendig folkeopplysning i samfunnet om et tema som fremdeles er forbundet med skam, skyld og taushet. Profesjonelle som jobber med barn og unge kan være i en unik posisjon til å hjelpe barn og unge som blir utsatt for vold og overgrep, men dette krever at den voksne har tilegnet seg kunnskap og kompetanse om trygg tilnærming til barn i slike situasjoner.

Lærere er blant de yrkesgruppene som tilbringer mest tid med barn og unge, og kan derfor utgjøre en enorm forskjell i forebyggingen av seksuelle overgrep. Men da må det skje en drastisk endring når det gjelder lærernes definerte handlingskompetanse.

Når normalutviklingen blir forstyrret

Lærerstudenter har i mange år lært om Jean Piagets kognitive utviklingsteori og stadieteori med skjema (Imsen, 1998), som tar utgangspunkt i en normalutvikling hos et barn. Piaget var banebrytende med sin forskning på de kognitive forskjellene mellom barn og voksne og revolusjonerte måten læring ble lagt opp for barn.

Det en lærerstudent imidlertid ikke kan lære av Piaget er hva som skjer når denne normalutviklingen hos et barn blir forstyrret, og hvilke konsekvenser dette har for læring. Tiden er derfor kommet for en ny revolusjon i synet på læring innenfor pedagogikken.

Her kan nyere hjerneforskning gi oss et bedre bilde av hva som skjer, og hvordan vi som lærere bør møte barn som ikke følger normalutviklingen på grunn av traumer. Denne tilnærmingen forutsetter kunnskap om toleransevinduet (Siegel, 1999, Nordanger & Braarud, 2014), som er en nyttig modell for å forstå hvordan traumer påvirker læring.

I fare

Alle mennesker har et toleransevindu, og når vi havner utenfor dette, går vi i alarmberedskap. Da inntreffer de såkalte fight-, flight- eller freeze-reaksjonene vi mennesker får når vi oppfatter fare.

Det er viktig for lærere å ha kunnskap om dette, for når vi havner utenfor toleransevinduet vårt, går hjernen i overlevelsesmodus, og da mister vi tilgang til prefrontal cortex, altså fornuftshjernen. Da klarer vi ikke å tenke rasjonelt eller å ta rasjonelle avgjørelser. Dette gjelder like mye for voksne som for barn.

Sårbare og traumatiserte barn er ofte utenfor toleransevinduet sitt og trenger hjelp av trygge og rolige voksne til å regulere seg inn igjen. Lærernes tilnærming kan på denne måten være avgjørende for disse barnas videre helse og utvikling, og om barna får tillit til vedkommende. Spørsmålet som melder seg er hvordan lærerne kan lære seg å være trygge voksne for disse barna.

Profesjonell selvrefleksjon

Brandzæg, Torsteinson & Øistad (2017) understreker at voksne må være bevisste på egne følelser og klare å regulere seg selv for å kunne være i stand til å hjelpe barnet å regulere seg inn i toleransevinduet.

Traumepsykologien kan være et godt verktøy for lærere til å bli klar over sine egne triggere og hvordan disse påvirker utførelsen av profesjonell praksis. Dette er viktig for lærere, fordi utviklingen av spisskompetanse på samme tid fordrer en personlig utvikling hos læreren selv.

I læreyrket er det vi selv som er verktøyene. I møte med andre mennesker bruker vi oss selv, og uansett hvor profesjonelt vi utøver yrket, så skjer det ut fra et personlig ståsted preget av våre egne livserfaringer.

Hjerneforskningen kan slik sett si noe om hvordan våre livserfaringer kommer til uttrykk kroppslig, og hvordan kroppen vår arter seg både i normaltilstand og alarmberedskap. Dette er meget viktig kunnskap for alle som jobber med mennesker, fordi vi arbeider ikke i et vakuum.

En katalysator for endring

Seksuelle overgrep kan være et tema som mange lærere blir trigget av og ikke ønsker å forholde seg til. Da er det lett for den voksne å gå ut av toleransevinduet, og ikke være i stand til å regulere seg selv. En slik reaksjon hos den voksne kan medføre at barns smerteutrykk blir ignorert, og at barn som er utsatt for seksuelle overgrep ikke får hjelpen de trenger.

I tillegg er det ofte skremmende for barn når voksne går ut av toleransevinduet, og det ødelegger ofte for tillitsbåndet mellom lærer og elev. Derfor er det nødvendig at lærere kan reflektere over egne tanke- og handlingsmønstre, og få hjelp til å håndtere egne triggere, hvis det trengs. En slik tilnærming til lærerrollen er fremdeles fremmed for mange lærere i skoler og utdanning, og derfor er det helt nødvendig å snakke om et paradigmeskifte når det gjelder læreres handlingskompetanse i forebygging av seksuelle overgrep.

I den sammenheng kan endringsprosjektet «Alt det jeg er» fungere som en katalysator for en systemisk endring. Modige Emilie viser oss at vi må tåle å se, og våge å agere.

Referanser:

  • Brandtzæg, I., Torsteinson, S. og Øiestad, G. (2017). Se eleven innenfra - Trygge barn i en mentaliserende skole. Bedre Skole nr. 1/2017
  • Imsen, G. (1998). Elevens verden. Tano Aschehoug, Oslo
  • Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2014). Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, (51)7
  • Siegel, D. (1999). The Developing Mind: Toward a neurobiology of interpersonal experience. Guilford Press, New York