Karrièreveier for lærere?

I flere tiår har mange ment at norske skoler, elever og lærere er dårlige når det gjelder planlegging, undervisning, læring, vurdering, ro og disiplin. Politikerne som har ansvaret for det hele og som skulle ha nyansert dette bildet, har ofte stått fremst i hylekoret. Et hederlig unntak er den nyvalgte lederen i AUF, Mani Hussaini (Utdanningsnytt.no 20. okt.). 

Den foreløpig siste feilen ved norsk skole er at det ikke finnes karriereveier for lærere som ønsker å fortsette å undervise elever. Det påstås at i dag må de søke seg over i lederstillinger for å få et karriereløft. De som hadde giddet å undersøke ville ha funnet ut at det ikke er slik. 

En student med artium kunne i 1960/70-årene ta toårig lærerskole og få tittelen lærer. Hvis han tok en årsenhet til i et skolefag eller i pedagogikk, ble han lærer med opprykk/tillegg. Med enda en årsenhet ble vedkommende adjunkt, og med nok en enhet adjunkt med tillegg. Som adjunkt er det mulig å bygge på med et toårig masterstudium (hovedfag) og bli lektor (som igjen har mulighet til å bli lektor med tillegg). 

Dette er et fantastisk rettferdig og åpent system som gjør det mulig å bygge opp en stor kompetanse i flere skolefag – og fortsette å undervise elever. Ingen blir tvunget ut av klasserommet fordi om en får nye kunnskaper i ett eller flere skolefag! Og for hver ny fagenhet og eksamen får en lønnsmessig uttelling. 

Det skolen trenger aller minst nå er alternative karriereveier etter modell fra skolefremmede miljøer med innslag av spyttslikking og ryggpissing i forhold til eiere og ledere. De faglige karriereveiene ligger der allerede. Det er bare å oppgradere dem og bygge dem ut videre.