Karakterer – en lærers dilemma

Hver eneste dag er det elever i norsk ungdomsskole som lider under vurdering med karakterer. Dette må vi ta på alvor. Målrelatert vurdering med karakterer er et stort dilemma for mange lærere.

Etter min mening er den positive vurderingen den beste form for vurdering. Positiv vurdering skaper mest læring og utvikling. Det vet foreldre som oppdrar sine barn. Betydningen av ordet ”flink” er enorm. Dette er også grunnleggende i pedagogikken. Det innebærer selvsagt ikke at oppdrageren/ pedagogen ikke skal si ifra når noe er galt. Han skal både si hva en er flink i og hva en kan forbedre. Men når det gjelder det siste punktet, er det viktig at man ordlegger seg på riktig måte. Vi vet at alle kan bli flinkere i de fleste ting/fag.

I alle klasser er det elever som er faglig sterke og elever som er faglig svake. Alle disse blir, i ungdomsskolen, vurdert likt og samtidig av et karaktersystem som ble laget av jesuittene i det 17.- århundre. På det tidspunktet var det det eneste systemet man hadde. Nå har pedagogene laget flere systemer å vurdere elever ut ifra.

Hvordan karakterer fungerer i en klasse
Målrelatert vurdering med karakterer innebærer at elevene blir vurdert opp mot fastsatte mål som skal være aldersrelevant. I en klasse er flertallet av elevene faglig sterke eller middels faglig sterke. For mange av disse er det greit med karakterer, for enkelte fungerer til og med karakterer godt. De får nemlig relativt gode karakterer. Men for dem som er teoretisk faglig svake, er det demotiverende å stadig få dårlige karakterer. Og ”stadig" dårlige er en realitet. For systemet er slik at når de faglig svake blir flinkere, blir de faglig sterke enda flinkere og da stiger målene. Derved får de sjeldent bedre karakterer. Det hender også at de får dårligere karakterer selv om de har lært noe mer, fordi de faglig sterke har lært så mye mer.

Her kommer lærers dilemma inn. Hva gjør han? Han motiverer verbalt og skriftlig på andre fornuftige måter. Noen av disse måtene er også satt inn i system på ungdomstrinnet. Og det er mange dyktige lærere som er veldig flinke til dette i norsk skole. Men det som er viktigst for mange ungdommer, er hvordan andre ungdommer vurderer en selv. Og hvordan andre ungdommer vurderer karakterresultatene. Hvordan en som får en ”6”-er helt naturlig og med rette jubler høyt i klassen. Og hvordan en annen vet selv at han aldri kan klare å få mer enn en ”2”-er. Det blir etter hvert mindre interessant hva lærer vurderer i tillegg. Eleven mister motet. Han mister troen på seg selv. Det kan skje en av to ting. Han gjør opprør mot systemet og blir en ”umulig” elev, eller han trekker seg tilbake, sitter stille og rolig i kroken. Enkelte mister venner, får vondt i magen og begynner med et uforståelig fravær.

Den gode lærer ser dette, og klarer heldigvis å fange det opp, til tross for karaktersystemet. Andre lærere ser på klassen som en gruppe og fokuserer på at det er så mange positive resultater i klassen. Men de som trekker karaktersnittet ned, må "skjerpe seg". For mange lærere blir dette etter hvert et problem. Man opplever at en elev begynner å boikotte undervisningen, lager uro, blir uvenner med medelever, blir en problemelev. Enkelte lærere oppfatter det slik at eleven ødelegger undervisningen. Etter hvert blir dette også medelevenes oppfatning, og i noen klasser følger foreldrene opp dette og vil bli kvitt ”urokråka”. Eller man opplever det motsatte: En elev har aldri vært et problem. Eleven har arbeidet med faget. Ikke vært blant de flinkeste. Men eleven blir stillere og stillere. Når lærer spør, får han aldri noe godt svar. Og en dag uteblir eleven fra skolen.

En av de mange erfaringene jeg personlig har opplevd i denne forbindelse vil jeg trekke frem her. En elev, som arbeidet hele tiden i timene og med leksene, klarte aldri bedre enn karakteren ”2”. Derved ble eleven lei seg. De fleste klarer å skjule dette, men denne eleven kunne ikke stoppe tårene som kom hver gang jeg leverte ut resultatene av en prøve. Det hjalp ikke hvor mye jeg nedvurderte karakterens betydning og oppvurderte elevens innsats og egenskaper. Det som ble positivt i den situasjonen, var at når vi snakket sammen om dette i klassen, så de andre elevene helt tydelig hvordan karakterene fungerte. Flertallet av elevene i klassen ble negative til lik måling av mennesker med helt forskjellig forutsetninger.

Fire argumenter
Et vanlig argument for karakterer blant lærere er at ”elevene må bli vant til hvordan det er i det virkelige livet”. Der er det ikke noe ”kjære mor”. Dette stemmer ikke med erfaringene rundt disse elevene. De fleste ser tilbake på tida i barneskolen med glede. Men mange synes ungdomsskolen var en plage. Men likevel finner de seg oftest en plass i arbeidslivet hvor de trives og fungerer godt. De skjønner ikke alltid at det er systemet rundt vurdering med karakterer som kan være en av årsakene til deres negative opplevelse. Og karakterer kan man jo ikke kritisere. De er jo bra for de fleste. Og som jeg har hørt mange sier når 7. klassingene skal over på ungdomsskolen: ”Nå skal dere bli voksne. Og dere skal få karakterer!” Hvem er imot å bli voksne? Oftest personifiserer de det negative til lærerne. Hvorfor tvinger vi noen barn til å gjennomleve faglig nederlag gjennom i tre år?

Et annet argument er at konkurransen om gode karakterer fungerer positivt for læring og at elevene liker konkurranse. Dette er delvis riktig. De som vinner eller har en sjanse til å vinne en konkurranse, synes dette er motiverende og er glade i det. Men de som stadig kommer på siste plass, har ingen glede eller motivasjon av det. Konkurranse i den frivillige idretten er noe helt annet enn en tvungen konkurranse i en obligatorisk skole.

Karakterene blir brukt som motivering for å gjøre en innsats. I noen klasser blir karakterene hovedmotiveringen. Dette taper alle elevene på. Den beste motivering er det å lykkes i fag, ikke å få en god ytre motivering gjennom karakter. De flinkeste elevene er de som liker sine fag og arbeider med faget fordi det er morsomt i seg selv, ikke for å få en god karakter. Her ser vi at en karakterfri skole er en fordel for alle elever. 

Det siste argumentet for å beholde karakterer, er at det er viktig for å gjennomføre et rettferdig opptak til videregående skole. Rettferdigheten i det systemet er minimal når man må ha gode poeng i musikk for å bli frisør eller i matematikk for å bli helsearbeider. Opptaket til videregående skole ordnes best av hver enkelt videregående skole. De kan ha opptaksprøver i de fag som er aktuelle for hver enkelt skoles linjer, slik som vi nå delvis har på "Musikk, dans og drama" og idrettslinjene. 

Karakterer må fjernes fra ungdomsskolen
Jeg er av den sterke oppfatning at det å fjerne karakterene fra ungdomstrinnet er nødvendig løsning i en obligatorisk skole. Vi slipper de problemene som er skissert ovenfor. Lærerne kan fortsette å vurdere elevene på den riktige, positive måten uten at de får en smekk med en dårlig karakter etterpå. Og derved kan lærerne fokusere på å motivere elevene til å lære gjennom naturlig motivering i faget og ikke ved den kunstige karaktermotiveringen. Da vil hele undervisningen på ungdomstrinnet bli lagt om i en positiv lei.

Det som er viktig, er at våre skolepolitikere skjønner at dette er pedagogikk og ikke politikk! Det handler om et humanistisk menneskesyn. Alle elever, faglig sterke som faglig svake, har rett til å oppleve sin skolehverdag positivt. Dette er noe som både høyre og venstresiden burde kjempe for, slik at norsk skole blir enda bedre enn den er nå.