«Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil ha et system med resultatlønn»

Jeg leser i riksaviser at lærere i Oslo-skolen får resultatlønn. Og at mål og resultat er ett av fem kriterier for de lokale lønnstilleggene.

I utgangspunktet kan jo et slikt kriterium høres greit ut. Særlig hvis kriteriet er fremforhandlet og samstemt mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere. Samt at det er aksept og forståelse for kriteriet hos lærerne.

Så da blir mitt spørsmål om det er tilfellet i Oslo-skolen? Jeg kan bare spørre fordi jeg har ikke innsikt i Oslo-skolen annet enn gjennom det jeg leser i avisene. Og det som fremkommer i media gir meg ikke en slik følelse.

 

Det er derfor fristende å spekulere i om Høyre i Oslo synes det er greit at foreldre med god økonomi tar barn ut av kommunale skoler.

 

Det gir meg heller en fornemmelse av at det foregår et storstilt forsøk med individuelle tillegg og bonuser som tar utgangspunkt i elevprestasjoner knyttet til bl.a. nasjonale prøver. Om jeg skjønner det som skjer i Høyre-styrte Oslo kommune så er det altså på gang (eller alt i gang) et forslag om å knytte lærerlønninger direkte til resultater elever får på nasjonale prøver.

Hvis så er faktum er det ikke og undres over at Oslo-skolen er utstillingsvinduet for Høyre når det gjelder å gjøre det godt på nasjonale prøver. Men det sentrale spørsmålet er om dette er bra for elevene i skolene og for foreldre som har barn i de kommunale Oslo-skolene? Jeg tenker at svaret er «nei». Og hvorfor er jeg så tydelig i mitt svar?

Jo fordi jeg har jobbet i en bransje som har praktisert og som praktiserer både individuelle bonuser og gruppebonuser i tillegg til fastlønn. Bransjen jeg snakker om er bank og finans. En bransje jeg har forlatt av ulike grunner. Men en av grunnene er at jeg ikke blir motivert av å jobbe i et system som fremhever noen enkeltansatte veldig og gir disse store pengepremier (bonuser og individuelle tillegg), når faktum er at det er organisasjonen og medarbeiderne totalt som gjør at organisasjonens mål nås.

Det er det kollektive limet i organisasjonen som fremmer innsats og samhold i det lange løp, og som sikrer at seirer kan bli nådd gang etter gang. Om vi ser til idretten og de fantastiske prestasjonene som skijentene har oppnådd, sier gulljentene Marit og Therese (i NRK-programmet om skijentene) tydelig at et godt kollektivt system der mange er med i bredden er suksessfaktoren for å skape enere i verdensklasse. Og hvem er det som kan vite i barnehagen og i grunnskolen hvem disse enerne er?

Jeg var nettopp til stede på de litterære festspill i Bergen og hørte festspilldikteren Øyvind Rimbereid fortelle fra sin oppvekst. Han fortalte at han ikke var spesielt god til å skrive som barn. Rimbereid begynte å småskrive som 18-åring. Festspilldikteren Rimbereid har nå mottatt en rekke anerkjente priser som Kritikerprisen, Den norske lyrikklubbens pris og Sult-prisen.

Med det systemet som jeg leser om er i Oslo-skolen, er det jo faktisk mulig at slike som Rimbereid kunne ha opplevd å ikke fått delta i de nasjonale prøvene i norsk? Fordi lærerne kunne vært redd for at han ville trekke ned klassens resultat. Og et dårlig klasseresultat har den konsekvens at læreren sitt individuelle tillegg (bonus) glipper.

Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil ha et slikt system. Kunnskapssenter for utdanning (en del av Forskningsrådet) gir tydelig beskjed om at det ikke finnes forskningsmessig grunnlag for å si at prestasjonslønn fungerer for lærere.

Det er derfor fristende å spekulere i om Høyre i Oslo synes det er greit at foreldre med god økonomi tar barn ut av kommunale skoler? Selv ville jeg ha gjort det om jeg opplevde et slikt system i den skolen jeg har mine egne barn.

Jeg vil anbefale politikere å lytte til lærerne i klasserommet. Lærerne har en kompetanse og kunnskap som må bli anerkjent og løftet frem. De lærerstemmer som når ut til offentligheten er tydelige i sitt budskap. Lærerne vil ikke ha en slik skole.

Lærerne vil ha en skole som gjør at en ung Rimbereid får delta i de nasjonale prøvene. Og slik sikre at alle elever kan få ta ut sitt potensial når de er klare for det. Enten det er i barneskolen, ungdomsskolen, videregående skole eller senere i livet. Det er vi alle tjent med, og da må vi unngå at vi innfører et system der systemet produserer en samfunnsmessig galskap vi alle vil få slite med.