Innsiktsfullt om atferdsvansker

Med bakgrunn i at samfunnet etter hvert har færre fellesarenaer for sosialisering av den oppvoksende generasjon, blir barnehage og skole i økende grad viktige for forebygging og tiltak. Én av intensjonene ved boken er å forstå og forklare hvorfor atferdsproblemer oppstår, og hvilken arena som bidrar til at barn og unge skaper vansker for seg selv eller andre.

Starten på kapittel 1 viser at forfatteren kjenner elevgruppen og hvilke vansker som kan komme til uttrykk der. Noen er høyrøsta, noen uhøflige, noen spiller seg ut, noen spiller ut alle andre, og noen ganger er konfliktnivået høyt. Her beskrives en elevgruppe som slett ikke er ukjent for en lærer, det er elever med en utagerende atferd som viser godt igjen i et skolemiljø.

Utover i boken beskrives ulike program utviklet for å redusere problematferd, som foreldreprogrammet Parent Management Training (PMTO) og Multisystemisk terapi (MST) for ungdom, deres familie og nettverk.

Ogden avgrenser ikke begrepet problematferd til å gjelde utagerende atferd; internalisert elevatferd inkluderes også. Her beskrives en atferd som ikke krever eller fører til samme øyeblikkelige reaksjon fra lærer, elever som er borte fra skolen i korte eller lengre perioder, som isolerer seg fra medelever og sjelden gjør seg merkbare i elevgruppen eller overfor lærer. Noen fordi de har nok med seg selv, og noen som en demonstrasjon mot et system de ikke vil være del av.

Dette er en gruppe barn og unge som de siste årene har fått økt oppmerksomhet forskningsmessig. Over tid kan sosial passivitet føre til at barnet blir lite sosialt inkludert, med den negative effekten det kan ha for et barns utvikling.

Det en gruppe som trekker lite oppmerksomhet til seg og lett kan forsvinne i mengden. Det er ikke klare tall på hvor stor denne gruppen er, men her antydes mellom 11 og 24 prosent som sjelden tar kontakt med andre elever eller lærer. En forsiktig antydning om at eksternalisert problematferd i skolen er redusert i løpet av 2000-tallet tyder jo på at skolen har gjort en del riktige endringer.

Det blir ikke gitt tilsvarende informasjon om omfanget eller endring når det gjelder innagerende atferd. Forfatteren er opptatt av å evaluere tiltak for å finne det som virker, og viser til en tretrinns kartleggingsmodell, med en progresjon fra mer uformell til systematisk observasjon og funksjonsanalyse av atferd som gir bekymring. Boken retter ikke bare søkelyset mot risikofaktorer, her finnes også beskrivelse av beskyttende faktorer ved barn, unge og miljøet disse er omgitt av.

Sosial læring hos barn og unge (kapittel 9) gir en god gjennomgang av sosiale opplæringsprogram som kan brukes i skolen. En evaluering av disse er derimot ikke entydig positiv. Her problematiseres at når programmene blir brukt, ser man effekt, men at effekten forsvinner når man ikke lenger bruker det aktivt inn i elevenes hverdag.

Det pekes på at norsk skole mangler en sosial læreplan for opplæring og vedlikehold av sosiale ferdigheter. Det er opp til den enkelte skole og lærer å finne frem til og sette i verk denne typen opplæringstilbud til elevene. Forfatteren peker på at planer for sosial opplæring bør integreres i læreplanverket om man ønsker å sikre at barn og unge sikres et minimum av sosial opplæring. Ogden advarer også mot å anta at sosiale relasjoner og vennskap utvikler seg helt av seg selv for alle barn.

Leser man mellom linjene, er det her et klart argument for at norsk skole bør ta innover seg at barn har behov for utvikling av sosial kompetanse, og om dette behovet skal dekkes, må det inn i læreplanverket. Det at forfatteren dekker atferd i et så bredt spekter, gjør det til en interessant bok for de fleste som arbeider i barnehage eller skole. Med litt bakgrunnskunnskap og pedagogisk vokabular kan hvert kapittel leses som for seg, ut fra hvilke deler av problematferd man kjenner behov for å vite mer om.