Hvordan vil språket utvikle seg de neste årene?

Derfor bør vi ikke bare kunne formulere et godt innhold, men også beherske rettskrivning og syntaks. Det er ikke tilfeldig hvordan vi skriver. Skal man ha en god jobb i våre dager, er det vesentlig at man behersker språket både muntlig og skriftlig.

Men mange mener nå at det norske språk langsomt er i ferd med å forfalle. Det kan virke som om det ikke er så nøye lenger hvordan man skriver. Avisene er fulle av feil sammenlignet med for noen år siden. Korrekturlesingen har helt forsvunnet. Dataskriving i full fart fører til mye slurv. Journalistene behersker ikke alltid språket slik de burde. Riktig språk er likevel ikke så viktig i alle sammenhenger?

På ungdomsskolene møter vi elever nå med mange flere norskfeil enn for noen år siden. Barneskolen legger tydeligvis ikke så stor vekt på hvordan man skriver, mer på at man skriver. Jeg ble for et par år siden kritisert av noen foreldre for å ødelegge elevenes skriveglede. De skulle tydeligvis ha seg frabedt at jeg pirket på feil og dårlig språk, for det var de visst ikke vant med fra barneskolen. I en slik situasjon begynner man å lure på om det er noen vits i å lære elevene å formulere seg riktig i det hele tatt.

Det er mange typer feil som har dukket opp i den senere tid. Vi har vel alle sett morsomme resultater av at sammensatte ord blir delt på reklameplakater og i annonser. Det er stor forskjell mellom en engelsk lærer og en engelsklærer, en lam unge og en lamunge, for å nevne et par eksempler. For bare få år siden var dette emnet helt uaktuelt å jobbe med på ungdomsskolen. Nå er det en hyppig feil hos elevene.

Mange mener at denne styggedommen kommer fra engelsk. Nå har man jo lært det språket ganske lenge i Norge, så min teori er at det dukket opp i forbindelse med mobiltelefonen. Ikke alle sammensatte ord lar seg skrive der. Du må dele opp ordene som oftest og så trekke dem sammen etterpå – hvis du gidder.

Blanding av skj og kj har pågått en god stund. Det har ført til at elever som lærer tysk, sliter med å uttale bl.a. jeg, altså ich. Det klinger ikke like bra å si isj. En konfirmant for noen år siden fortalte at hun hadde fått gullskjede i gave. Det verste var at ingen elever lo av henne.

For en norsklærer er det ikke særlig oppløftende å lytte til dem som mener at dette med skj i stedet for kj er en del av språkutviklingen. Da var det mer betryggende å høre fra en som ansetter folk, at rot med bl.a. de to lydene i en søknad, ikke ga jobb der hun rådet grunnen.

Hvorfor må vi lære grammatikk, spør mine elever? Er det nødvendig å analysere setninger? Hvordan skal jeg forklare bruken av de og dem om elevene ikke vet forskjell på subjekt og objekt? Nå vet jo alle at ordet dem omtrent er utradert av språket, så kanskje akkurat den vitsen er borte? Men da er vi jo igjen på vei mot språklig forfall.

Nå skjer det samme med hun og henne som med de og dem. Elevene har begynt å kutte ut objektsformen. På nynorsk er dette greit. Der kan ho brukes i begge former. Henne er valgfritt som objekt der. Men på bokmål er det feil å si at jeg snakket med hun i går, slik man ofte hører blant elevene. Sier de dette, så skriver de det også. Skal vi også her bare la utviklingen gå sin gang?

Den gang da og hver gang når, lærte vi på skolen før. Vi prøver å prente inn samme lekse i dag også, og elevene kjenner absolutt teorien. Men hvor mange mennesker bruker disse to ordene riktig? Jeg hører veldig sjelden noe annet enn når, i alle sammenhenger. Skal vi bare godta dette også og sløyfe ordet da for å gjøre det enklere for oss selv? Er minste motstands vei den beste også på det språklige området?

Tegnsetting er en del av språket vårt. Å misbruke komma i stedet for punktum, er en hyppig feil hos dagens elever. Men her er kanskje våre forfattere et godt forbilde? Etter å ha lest et lite utdrag av en roman fra en av våre mest kjente kvinnelige forfattere i et bokklubblad for noen år siden, forsvant den teorien raskt. Det var ikke ett eneste punktum på en hel side.

Hva kommareglene angår, så vet jo alle at det kan oppstå misforståelser hvis komma ikke er satt riktig. Heng ham, ikke vent til jeg kommer! er jo klassisk. Her ville komma satt på en annen plass, faktisk ha berget et liv.

Apropos forfatterspråk, kan jeg fortelle at jeg en gang ble forelagt noen utrevne sider av en pocketbok av Unni Lindell som bevis på at jeg ikke kunne forlange av en elev at hun varierte språket, for på disse sidene var det brukt flere gjentakelser. Moren var meget oppbrakt over dette kravet fra min side. Det er med andre ord ikke lett for en norsklærer bestandig å gjøre en god jobb på det språklige området. Mitt svar til moren var at vi prøvde å lære elevene godt språk på skolen, så fikk de nå bare skrive som de ville den dagen de selv ble forfattere.

I den senere tid har også engelske ord begynt å snike seg inn i skriftspråket vårt. Dette var den beste ferien ever, skrev en av mine elever nylig. Vi bruker jo så mange engelske ord i det daglige at jeg ikke ble det minste forbauset. Ordet bitch har vel nesten blitt norsk nå. I min engelske ordbok er det oversatt med tispe og merr. Hvem bruker nå disse ordene? Da må vel hurpe i hvert fall være bedre. Men vi kan ikke fortsette å bytte ut norske ord med engelske på denne måten. Vi må ikke helt miste vår identitet som språknasjon.

Listen over feil som blir gjort i språket vårt, er lang. Hvem vet forskjellen mellom ovenfor og overfor? Når bruker vi ennå og når enda? Det er bare å lese den daglige språkspalten i Aftenposten, så ser man hvor mange rare formuleringer det er mulig å komme med på det språklige området.

Det er imidlertid viktig at vi ikke lar utviklingen gå i den retningen vi synes å se nå, at det ikke er så nøye om vi formulerer oss galt. Derfor kunne jeg som ungdomsskolelærer ønske meg at barneskolen fokuserte mer på riktig språk, at elevene tidligere fikk se "rødblyanten". Jeg tror vi gjør elevene en bjørnetjeneste ved å vente med å rette på dem til de kommer på ungdomsskolen. Feil fester seg mye lettere hvis de har fått bestå over lengre tid. Jeg ble sjokkert da en av mine 8. kl. elever nylig fortalte at hun aldri hadde hørt noe på barneskolen om hvor hun skulle sette punktum i en tekst. Dette er en flink elev.

Jeg vil avslutte omtrent som jeg begynte og si at språket gir oss makt. Det er viktig å kunne formulere seg i dagens samfunn. Intervju f. eks. blir brukt i alle jobbsammenhenger nå, men vi må heller ikke glemme at det også er viktig å beherske språket skriftlig. Derfor må vi sørge for at språket blir gjenreist og ikke la det forfalle av bekvemmelighetshensyn. I den forbindelse har skolen fortsatt en veldig viktig oppgave. Men da må vi også få lærere som behersker norskfaget, dvs. har god nok karakter fra videregående skole og tilstrekkelig fordypning fra høyskole eller universitet. Det blir for dumt hvis elevene skal korrigere læreren på tavla, slik det ble gjort da min datter gikk på ungdomsskolen.