Hva nå, lille nynorsk?

• Erling Petersen er norsklektor ved Ringerike vgs.

Udir gir klare signaler om å styrke hovedmålet og nedprioritere den skriftlige sidemålsopplæringen. Skolekretser etter skolekretser går over til bokmål. Antall bokmålsbrukere på skoler i tradisjonelle nynorskkommuner øker. Nynorskungdommene velger i stort antall å bytte hovedmål fra nynorsk til bokmål allerede i ungdomsskolen. Motstanden blant bokmålselever angående sidemålsstilen er konstant og bastant. Selv trauste norsklektorer gir nå på mange måter klart uttrykk for at en skriftspråksvariant er nok for elever under opplæring.

Så hva nå? Skal vi måtte lyse fred over nynorskens minne om noen få år? Vil nynorsk ende opp som vår tids latin: et skriftspråk som skolene tar seg av, men som ellers i samfunnet kun nyttes ved spesielle anledninger; for nynorskens del diktning og scenespråk? Har for eksempel Noregs Mållag en farbar vei ut av uføret?

På det siste spørsmålet er svaret dessverre foreløpig et klart nei. NM vil ikke fjerne den skriftlige sidemålsopplæringen som setter nynorsken i vanry i store deler av Norge. NM vil ikke avskaffe kravet om at man skal bytte skriftspråk hvis man kommer i bestemte arbeidssituasjoner rundt omkring i landet, selv om det betyr at de som har nynorsk som hovedmål da nødvendigvis stadig vekk må skrive bokmål og oppleve at deres språkvariant kommer til kort fordi Norge er 90 prosent bokmål. Noregs Mållag ønsker heller tidligere og mer sidemålsopplæring, altså mer av den samme medisinen som så langt ikke har virket for en døende pasient.

Nynorskens svake situasjon tilsier nytenkning. Og det har NM vist at de har klart tidligere. Dialektlinjen som ble utarbeidet på -70 tallet mot dem som ønsket talemålsnormering, var grensesprengende. Årene før og etter krigen bar sterkt preg av å snakke normalisert. Det var ikke bare å komme fra distriktene og snakke dialekt. Gjennom politiske vedtak og møysommelig arbeid er vi nå i Norge i den situasjonen at respekten for den enkeltes dialekt er udiskutabel. Selv fra Stortingets talerstol kan vi høre finansministeren bruke et ord som "pæeng".

Her er etter min mening en vei ut av uføret for nynorsken. Nynorsk og bokmål må behandles på samme måte som vi behandler dialektene. Man må arbeide fram respekt for den enkeltes "skriftlige dialekt", nynorsk eller bokmål. Uansett historisk utgangspunkt forholder bokmål og nynorsk seg til hverandre som to "dialekter". Faktisk mye nærmere enn mange muntlige dialekter. Har en person lært nynorskvarianten, skal han eller hun ha rett til bruke denne like naturlig som den muntlige dialekten. En sunnfjording som får jobb i en bank på Østlandet eller en offentlig stilling, kan kommunisere med kundene på sin dialekt uten at det vekker anstøt, og da må neste mål være at de samme kundene respekterer å få mailer eller annet skriftlig materiale på nynorsk. Alt snakk om målbytte må fjernes. Nynorskbrukerne må vite og erfare at deres skriftspråk kan brukes i alle sammenhenger i Norge på linje med dialekten. Hvis ikke, vil målbyttet som foregår i nynorskdistriktene, bare fortsette.

Men skal en slik linje kunne få gjennomslag, må NM og andre målinteresserte personer skjønne følgende: På samme måte som at det bare er folk fra Sunnfjord som skal snakke sunnfjorddialekt og bare bergensere som skal snakke bergensk osv., er det bare de som har nynorsk som opplæringsmål som skal skrive nynorsk! Dobbeltskriving eller parallellskriving eller snakk om å beherske to skriftlige varianter, må opphøre. Vi krever jo ikke at nordmenn skal beherske to dialekter eller at man skal bytte talemål fordi om man flytter på seg. Men så lenge NM mener det er avgjørende at man lærer to skriftlige varianter, og så lenge NM mener at vi må skrive en annen variant enn hovedmålet pga. bestemte arbeidssituasjoner, skvises nynorsken. Ungdommen i nynorsdistriktene bytter like så godt til bokmål en gang for alle, så er de ferdig med gnålet. Norge er jo bokmålsdominert allerede, og siden nynorsken ikke kan brukes like avslappet og naturlig som dialekten, er veien til målbytte kort.

Kort sagt. NM bør droppe kravet om at alle skal beherske to skriftlige varianter av norsk. Dobbeltskrivingen som språkpolitisk virkemiddel har spilt fallitt. Samtidig må NM arbeide for å fjerne det ulykksalige kravet om å bytte skriftspråk i visse situasjoner. Begge ordningene rammer nynorsken. Den gamle parolen: Tal dialekt- skriv nynorsk, må omskrives til: Tal dialekt- skriv den varianten du har lært.

Alternativet for nynorsken sin del slutter på "Amen".