Hva er det med lærerne?

Tone Wisting er historiker

Lærerstreiken ble med nød og neppe halt i land i høst, men misnøyen blant mange lærere er fremdeles til å ta og føle på. Les f.eks. innlegget i Dagbladet Nyheter 18. august 2014 under overskriften Nær halvparten av lærerne vurderer å slutte.

Det er ikke bare arbeidstidsavtalen som har opptatt dem, selv om det var den som utløste streiken. Det er de stadige påleggene fra arbeidsgiver og styrekåte politikere, som indikerer at lærerne ikke er gode nok, som plager mange. Etterutdannelse og mastergrader i alt fra sykkelprøven til matematikk synes å være et ønske fra storting og regjering for fremtidens lærere, for at de skal kunne undervise landets håpefulle.

Får man på plass mye av dette, lokkes det med, på sikt, fetere lønninger. Implisitt betyr det også en heving av læreryrkets prestisje blant folk flest.

Men kjære lærere: Fortvil ikke! Det er ikke første gang i historien lærerne føler de ikke er gode nok, og det ikke bare i Norge.

En artikkel publisert i 1907 i det amerikanske tidsskriftet The Forum under tittelen Substitution of Teacher for Text-Book, er i så måte forbløffende lesing. For over 100 år siden støter man på mye av den samme kritikken som fremmes mot lærerstanden i dag.

Hva har dette med Norge å gjøre?

Ganske mye, egentlig. Oversetteren av artikkelen (dessverre ukjent) presiserer at dette har han gjort fordi norsk og amerikansk skole på mange måter har fellestrekk. De lider begge under udugelige lærere, i motsetning til i Tyskland hvor lærerstanden er av en helt annen standard. Her omtales læreren med respekt. Han tiltales ofte som professor, og tyske lærerlønninger ligger langt over både amerikanske og norske. Dette borger for kvalitet og høy anseelse. I Tyskland betyr ordet «lærer» noe, i Norge intet!

«Lærebokmetoden»

Det er her hunden ligger begravet, hevder artikkelforfatteren. De gjennomgående dårlige pedagogene i Amerika og Norge sverger ukritisk til lærebok og pugging fordi de mangler fagkunnskap og formidlingsevne. De er nærmest for dilettanter å regne. Lærebøkene står i veien for det han omtaler som den vitenskapelige undervisningen. Det viktigste for disse lærerne er at elevene utvikler hukommelsen, ikke tenke- og dømmekraft. Dessverre er det denne pedagogikken som er på mote nå (dvs. på begynnelsen av 1900-tallet), liksom det har vært det i de eldre, gammeldagse skolene, hevder han.

På den annen side fantes det radikale reformatorer som la vekt på tenke- og dømmekraften, men som la mindre vekt på å samle kunnskap. Umiddelbart kan dette høres interessant ut, men ved nøye ettertanke er det heller ikke veien å gå hevder artikkelforfatteren. Det ene kan ikke utelukke det andre. Enhver pedagog burde forstå at å sende elever ut av skolen med en masse kunnskaper, men uten evne til egen refleksjon eller motsatt, elever som er i stand til å tenke, men som er fattige på kunnskap ville bli et sørgelig skue for ettertiden.

Idealet

Det er ambisiøse krav som stilles til lærerne med tanke på tiden det ble skrevet i, hvor lærerutdanningen både i innhold og varighet var noe helt annet enn i dag.

Dersom et barn skulle ledes og anspores til selvstendig tenkning, måtte man etterstrebe det prinsipp at barnet ikke fortelles noe det kan finne ut av selv. Å tvinge eleven til å lære en lekse i læreboken før den er gjennomgått, er nærmest å krenke prinsippet om selvstendig tenkning. Grunnen er at eleven da vet at læreboken forteller alt, også de punkter eleven godt kan finne ut av selv ved å tenke over tingen eller problemstillingene.

Forfatteren kommer så med en forklaring på hvordan den nye pedagogikken om selvstendig tenkning skulle fungere i praksis: Før læreren gir lekser og hører elevene i dem, er det viktig at han har brakt nye problemstillinger frem for klassen. Da, og bare da, vil læreren ved praktiske og treffende spørsmål lede elevene til selv å finne ut hva som er mulig å oppdage gjennom selvstendig tenkning. Ting elevene ikke forstår eller oppdager, må læreren selvfølgelig forklare eller opplyse om. Bare å høre elevene i lekser som de har pugget eller studert på forhånd, krever liten faglig «dannelse eller dyktighet». Det gjør derimot gode og treffende spørsmål som leder elevene til å tenke og resonnere. Nettopp gjennom disse prosessene skiller man klinten fra hveten hva lærerne angår!

Gode lærere benevnes som progressive, og disses mål er å «bygge opp eller oppføre» en solid og varig åndelig struktur, bestående av grunnleggende ideer, basert på virkelige kjensgjerninger. Disse skal igjen være friske og aktive fordi de utgjør et hav av viten. Kort sagt, eleven skal ikke sikres død kunnskap, men kunnskap som i seg selv er stimulerende, og som vil skape allsidig interesse for livets oppgaver, og som vil anspore til aktivitet også utenfor skoletiden. Kanskje ikke helt ukjent for dagens lærere?

Men forfatteren går lenger enn som så. Han kaller det som er beskrevet for en åndelig fabrikk, intet mindre! Men for å kunne oppføre fabrikker av denne art er det nødvendig å bringe ideene inn til elevens bevissthet i psykologisk orden. Kun når man går frem langsomt og systematisk fra det kjente til det ukjente, og fra det konkrete til det abstrakte, skjer det at kjensgjerningene vokser sammen, og fører til dannelse av klare grunnleggende ideer.

Og han fortsetter med å si at undervisning etter læreboksmetoden derimot, vil hindre anvendelsen av de nevnte prinsipper av to grunner. For det første er kunnskapen i læreboken ikke ordnet psykologisk, bare logisk, og for det andre fremstiller lærebøkene kunnskapen i altfor rask rekkefølge. På en side finnes ofte tilstrekkelig hjerneføde for mange timer. En gjennomsnittselev er i stand til å pakke inn i hukommelsen ganske mye fakta på forholdsvis kort tid, og hjelper dermed læreren til å fare raskt frem over et vidt felt. Men hastverk er lastverk! Kunnskap som blir prakket inn i hukommelsen i raskt tempo blir ikke fordøyd, og blir heller ikke en organisk del av individet. Riktig nok kan det hjelpe eleven greit gjennom en klassetime eller en eksamen, men når dette øyeblikks hensikt er oppnådd, taper det sin vitalitet, og går snart i glemmeboken.

Lærerens rolle

I henhold til artikkelforfatterens foretrukne pedagogikk, må lærerens rolle ha fremstått som særdeles krevende, tiden tatt i betraktning. For at eleven skulle kunne ledes fra det ukjente til det kjente, og fra det abstrakte til det konkrete, var det lærerens oppgave selv å fordøye de ideer som han ønsket at elevene skulle tilegne seg. Det kreves at han legger en god plan for undervisningen, og at han er i stand til å meddele klassen disse ideene etter moden overveielse og i psykologisk orden og rekkefølge. Da først vil en times arbeide i klassen nå ut over en leksehøring, og få karakter av naturlig og virkelig undervisning.

En sorgens kapittel

Artikkelforfatteren har ingen høye tanker om datidens undervisning, og hevder at det hører til sjeldenhetene å finne klassetimer som fortjener å bli kalt undervisning. Det er i særlig grad de såkalte tenkefagene han har i tankene; hvor den vitenskapelige undervisningen i særdeleshet trengs, men hvor de såkalte mekaniske lærerne styrer. De fristes ikke, eller har ikke kompetanse til å gå lenger enn til å høre elevene fremsi leksen fra læreboken

Videre sier han at den sanne, virkelige undervisningen ikke oppnås før læreren settes i stedet for læreboken.

Virkemidlene

Et betimelig spørsmål er hvordan man for over 100 år siden skulle kunne heve lærernes kompetanse til det nivået artikkelforfatteren forventer. Som vi har sett, er det ganske ambisiøse mål han setter. Men også dette har han tenkt nøye igjennom. Han nærmest krever at øvingsskolene ved lærerseminarene skal ha de aller beste krefter. Det skal legges større vekt på å gi blivende både lærere og lærerinner et godt praktisk grunnlag. Dette kan bare bety at selve praksisperioden var av største viktighet fordi det var denne som ga selve grunnlaget for at lærerne senere kunne heve seg opp til det han kaller vitenskapelige lærere.

Han anbefaler videre at skolestyrere i de store byene hvert år avholder praktiske øvingskurs for byens lærerpersonale som da hvert år kan utvikles og dyktiggjøres i undervisningens vitenskap og kunst under fremragende læreres veiledning.

Så kjære lærere, krav til etterutdanning av lærere er faktisk ikke noe nytt. Det er heller ikke den kritikken dere jevnlig utsettes for.