Musikkprofessor maner til opprør

Professoren i musikkvitenskap har sagt opp sin stilling ved Universitetet i Oslo i protest mot en utvikling i norsk utdanning han ser på som udemokratisk og dypt tragisk. Utviklingen tilskriver han for en stor del tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes.

Bjørkvold påpeker at statsråden vingestekket lærerne:
- Lærerråd og instituttråd ble avskaffet på alle trinn som beslutningsorgan fra grunnskole til høgskole og universitet. Rektorrollen ble endret fra å være den fremste blant likemenn til å bli arbeidsgivers representant. Lojalitetsansvaret oppover ble innskjerpet. Trass i motstand ble skoledirektørembetet uten nåde nedlagt og erstattet av utdanningsdirektører. Det ble etablert stramme kommandolinjer fra departement til direktører til rektor ved hjelp av målstyring og kontrollrapportering, sier Bjørkvold.

I boka, ”Det musiske mennesket”, (fra 1989, men nylig utgitt igjen), kommer Bjørkvold med knusende angrep på Hernes og dagens skole: ”Hernes (…) har utrettet betydelig skade, som først nå for alvor er i ferd med å vise seg: svekkelse av lærerstanden: Flere og flere resignerer, mange slutter før tiden. Svekkelse av skolens faglige nivå er en ubønnhørlig konsekvens." 

- Det kan hende det eksploderer i et opprør, slik vi har sett tidligere i historien, sier Bjørkvold og siterer: ”We gotta take the power back!” Hvem skal nå ta tilbake makten i klasserommet, lederen i Utdanningsforbundet, eller må det igjen tenåringer til, spør han.

- Hernes fikk drahjelp av Norman
God drahjelp mener Bjørkvold at Hernes har fått fra økonomiprofessor Victor Norman. Som leder av Norman-utvalget i 1991 la Norman fram rapporten, ”Mot bedre vitende”.

- Mens Hernes tenkte maktstrategisk, gir økonomiprofessoren en analyse som viser at samfunnet kan spare 115-130 milliarder kroner per år ved å effektivisere. Et område Norman pekte ut var utdanningssektoren. Universiteter og høyskoler, sentra for den frie tenkning, rammes nå av økonomer og virksomhetsplanleggere. Dermed svekkes den friheten og tilliten som er en forutsetning for å gi forskning vekstvilkår, sier Bjørkvold.

Han har merket seg at politikere bruker retorikk som ”kvalitetssikring”, ”verdiskaping” og ”modernisering”: - Det de gjør er ikke kvalitet. De stjeler ordene fra oss. Denne dobbeltkommunikasjonen gjør folk syke, de går av før tiden, framholder han.

- Forskningen svekkes
- Den såkalte kvalitetsreformen er ment å gi studentene høyere studiekvalitet ved at hver student følges opp bedre. Da universitetene får tilskudd per uteksaminert student, blir det ett mål å få flest mulig studenter gjennom studiet på kortest mulig tid. Og bare for å spare penger har de fjernet ekstern sensor, sier Bjørkvold.

Han mener dette er i ferd med å ødelegge kvaliteten ved universitetet gjennom at det bidrar til å senke kravene til studentene og til at små ”ulønnsomme” fag kan forsvinne.

- For noen år siden ble italiensk som fag forsøkt nedlagt ved Universitetet i Oslo fordi det ikke lønte seg. Den italienske ambassaden gikk til slutt inn og delfinansierte en lærerstilling i tre år. Det går da ikke an å kutte en viktig del av kulturarven, sier han.

- Tror du noe blir forandret ved universitetet ved at du sier opp?
- Dette kalles kvalitetssikring. Det er en kvalitetssenkning. Jeg aksepterer det ikke. Jeg kom til universitetet i en tid da jeg fikk frihet til å forske. Jeg hadde den tryggheten at jeg kunne jobbe med barn og musikk. Det hadde jeg i dag ikke fått mulighet til.

Bjørkvold illustrerer situasjonen med at man ikke kan ta en av Chopins nokturner og gjøre den om til militærmarsj.
- Forskning er ikke som å produsere biler. Den virkelige begavete forsker har kanskje 2-3 originale ideer i hodet i løpet av ett liv, sier han.

- Tap av menneskelighet
Bjørkvolds bok ”Det musiske menneske” er blitt en bestselger og finnes i dag på ni språk. Forfatteren har turnert som foredragsholder og møtt tusenvis av lærere.

- Jeg ser avmaktsfølelsen hos dem. Samtidig som lærerne elsker ungene, dras de et annet sted. Det å være glad i barn er et talent. Ikke ta denne kjærligheten fra lærerne, advarer han.

Han mener skolen avspeiler hva samfunnet vil med menneskene.
- Skolen viser hvordan samfunnet vil ha oss og hva skal vi skal formes til, hvem vi er når vi i 20-årsalderen skal over i arbeidslivet.

Han forklarer at det musiske dreier seg om å gjenerobre et kvalitetsbegrep, og illustrerer med en metafor fra fotokunsten:

- Et godt moderne kamera er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å ta et godt bilde. For å få et godt fotografi, må du ha blikket. Det har med ditt musiske talent å gjøre, talentet du ikke kan tallfeste. Ingen tappes for dette musiske uten samtidig å miste noe dypt vesentlig i sin egen menneskelighet, mener Bjørkvold.

Han peker på at norsk skole ikke er kjent for å videreutvikle den type kreativitet som elevene bringer med seg fra barnekulturen.
- Musikk er forvist til et bortgjemt hjørne i pensum. Bokstaver og tall teller, ikke rytmer og lyd.

Professoren understreker at læreren er kulturbæreren for barna. Han mener at barna må ha det musiske for å kunne oppnå kompetanse.
- Jeg vil at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet (H) og hennes departement skal diskutere kvalitet som tilstand. Kultur er ikke avkobling, men tilkobling. Men da er hun nødt til å ta vare på læreren. Barna er skolens viktigste ressurs, men læreryrket er samfunnets viktigste yrke, fastslår Jon-Roar Bjørkvold.