Har vi verktøy som kan brukes for å kartlegge barns språk i barnehagen?

Utvalget skulle også gi råd om hvilke verktøy som vil være egnet til videre bruk og prinsipper for implementering.

Det er alminnelig enighet om at barns tidlige språkutvikling er et viktig grunnlag for den senere utvikling på alle områder, fra sosial fungering til hvordan de klarer seg på skolen. Undersøkelser har vist at barn profitterer språklig på å ha gått i barnehage, og undersøkelser av leseferdighet tyder på at flere år i barnehagen har en positiv innflytelse på leseferdigheten mange år etter skolestart. Når vi vet at 97 % av barna mellom 3 og 5 gikk i barnehage i 2010, blir det svært viktig hvordan man legger til rette for en god språkutvikling i barnehagene.

Ansatte i barnehagene har lenge vært oppmerksomme på det ansvaret de her har, samtidig som det har vært noe usikkerhet omkring hvordan man kan sikre at alle barn får den språklige stimuleringen de trenger. Ansatte i barnehagene har derfor tatt i bruk ulike former for materiell i arbeidet med å følge med i barnas språkutvikling. I det siste har også politiske myndigheter vært opptatt av at barnehagene er en viktig arena for språklig utvikling, og det var derfor på høy tid at vi fikk en gjennomgang av de verktøyene barnehagene bruker for å vurdere barns språk.

Rapporten er på over 300 sider, og den gjennomgår de 8 verktøyene som barnehager i Norge har brukt de siste årene. Det er interessant, men også forvirrende lesning. Det er positivt at utvalgets flertall er klar over at så forskjellig verktøy ikke kan sammenfattes i en felles vurderingsramme. Det blir da imidlertid et spørsmål om hvilke kriterier utvalget bruker når det enkelte verktøy vurderes. Når man får inntrykk av at det blir brukt forskjellige kriterier i vurderingen, dukker spørsmålet opp om hva slags holdning utvalgets flertall i det hele tatt har i forhold til kartlegging av språk i barnehagen. Det virker som om flertallet er generelt kritisk til språkkartlegging, og spesielt kritisk til at man kartlegger enkeltbarn.

Disse bekymringene gjelder flertallet i utvalget, men det finnes også et mindretall. Alle som gir seg i kast med rapporten bør i alle fall også få med seg mindretallets vurderinger før man godtar flertallets konklusjoner. For konklusjonene er deprimerende: Det finnes i dag ikke noe verktøy som kan brukes! I tråd med mandatets ånd kunne man da ha forventet noen forslag til hvordan man så raskt som mulig kan få utviklet et godt materiell, og hvilke krav et slikt materiell skulle tilfredsstille. Men det er kanskje for mye forlangt dersom man prinsipielt er mot kartlegging av språkutvikling i barnehagene? Som leser savner man også en diskusjon av det ansvaret man som ansatt i barnehagen har til å gi hjelp dersom et barn henger etter i sin språklige utvikling.

Hva mener TRAS-gruppen?

Når det gjelder TRAS mener vi at rapportens hoveddel er urimelig kritisk. Urimeligheten består i at man primært vurderer materiellet på linje med generelle kartleggingsverktøy, til tross for at vi flere steder har understreket at TRAS er utviklet for å kunne observere barn i daglig samspill. I praksis betyr dette at TRAS er helt integrert i barnehagens daglige liv, noe som ikke kjennetegner de andre kartleggingsverktøyene. I lys av rapportens beskrivelse må vi erkjenne at vi ikke har klart å formidle dette tydelig nok. For å sikre at ikke også andre viktige forhold ved TRAS er blitt oversett, vil vi derfor risse opp noen sentrale trekk ved TRAS som vi i den nylig reviderte utgaven (Espenakk mfl. 2012) har gjort langt tydeligere.

1. De åtte områder i TRAS-skjemaet omhandler sentrale områder i barnets språkutvikling. Punktene til hvert språkområde representerer viktige milepæler i utviklingen, en kunnskap som må bli en naturlig del av personalets kunnskapsbase. Når barnet mestrer (eller er i ferd med å mestre) ulike delferdigheter innen et område, noteres dette på skjemaet. Skjemaet gir på denne måten en god oversikt over barnets språkutvikling, som også foreldrene kan følge.
2. Skjemaet brukes derfor på alle barn. Det ville være etisk betenkelig om personalet skulle observere utviklingen bare til noen av barna i barnehagen. Hvordan skulle man i tilfelle velge ut hvilke barn som ikke skulle inngå i dette? Ut fra et rent skjønn hos personalet?
3. Skjemaet er ikke synlig for barna. Man deler ansvaret for observasjon av barna seg imellom. Hver fagperson er særlig oppmerksom på bestemte barn – i deres naturlige samspill med de andre barna i barnehagen. Dette gir et godt grunnlag for viktige felles drøftinger.
4. Meningen med observasjonene er å følge hvert enkelt barn i dets utvikling, og benytte observasjonene til å drøfte videre tilrettelegging av pedagogiske tiltak i forhold til Rammeplan for barnehagen. På denne måten kvalitetssikres observasjonene og den pedagogisk planleggingen. Uerfarne pedagoger og andre ansatte vil på denne måten også få anledning til å lære av de mer erfarne.

Av disse få punktene burde det fremgå at bruken av TRAS handler om forebygging og tidlig innsats. Som forskningsområde er nettopp dette internasjonalt et høyt prioritert område. Forebygging og tidlig innsats berøres imidlertid bare kort i ekspertutvalgets besvarelse av mandatet (s. 24) – og da ikke under pedagogisk dokumentasjon, men under overskriften: "Kartlegging ut fra spesialpedagogiske perspektiver"! Ved utformingen av rapporten tillegges perspektivet forebygging og tidlig innsats dessverre liten verdi.

TRAS-gruppen finner det svært uheldig at flertallet i utvalget så ensidig har sett på mandatet gjennom sine egne ’ideologiske briller’, når virkeligheten i barnehagen i så høy grad må tas på alvor. En fornemmer dette i mange avsnitt og særlig når det gjelder beskrivelse av verktøyene. I mange sammenhenger sies det mer mellom linjene enn på. Forfattergruppen bak TRAS (og andre verktøy) blir i tillegg ilagt en annen teoretisk forståelse av barn, læring og utvikling enn flertallets (ekspertutvalgets rapport s. 235). Det er man naturligvis fri til å mene. Man står da imidlertid i fare for å utelate mange nyanser. Det er også ganske uhørt at en faggruppe som flertallet opphøyer seg selv på denne måten i forhold til andre faggrupper som mener noe annet. Vi vil derfor minne om at TRAS nettopp ble utviklet på grunnlag av en spørreundersøkelse til førskolelærere, hvor disse uttalte at de følte seg usikre i forhold til å skulle vurdere barns språk. Utdanningen deres hadde ikke gitt dem tilstrekkelig kunnskap til å kunne gjøre slike vurderinger.

De flerspråklige barnas situasjon vurderes også i et ’ideologisk lys’. TRAS er ikke utviklet spesielt for å kunne observere flerspråklige barns språk. Vi mener dog at flerspråklige barns norske språkkunnskaper må kunne observeres på en konstruktiv måte i samspillet med de andre barna. En viktig oppgave for barnehagen er nettopp å sikre at også disse barna får gode norskspråklige ferdigheter. Bare når en får mistanke om språkvansker, blir dette et problem. Da må PP-tjenesten kontaktes, og TRAS-observasjonene vil kunne bli et nyttig utgangspunkt for samtale og videre utredning.

Ideologi kan være nyttig – men i rapportens hoveddel fjerner den fokus fra barnehagens virkelighet. Ved å bli sikre i å observere barns språklige mestring på en kvalifisert måte kan man bli en bedre førskolelærer. Vi har utviklet TRAS for å støtte barnehagens viktige arbeid med forebygging av vansker og tidlig innsats.

Kanskje behøver ikke ekspertutvalgets konklusjonen være helsvart. I de fleste tilfellene sier flertallet at materiellet likevel kan brukes. Den vanligste formuleringen er: "…. kun […] egnet til bruk i barnehagen under hensyntagen til de mange forbehold som er omtalt i det foregående." Da er det jo håp likevel for de ansatte som ønsker noe støtte i sine faglige vurderinger. Alle som har arbeidet med kartlegging og observasjon vet at det ikke finnes noe materiell som er uavhengig av kunnskap og erfaring hos den som bruker et verktøy. Selv kartleggings- og observasjonsmateriell som tilfredsstiller de strengeste krav til reliabilitet og validitet har null reliabilitet og validitet dersom verktøyet brukes feil. Kunnskap og erfaring hos den som bruker et verktøy er avgjørende for om man får et resultat man kan stole på. Faktisk så er kvalifikasjonene hos den som bruker et observasjonsmateriell så viktige at enkelte har tatt til orde for at man i en diskusjon om validitet også burde tatt med erfaringene hos den som skal bruke resultatene.

Egentlig er dette ganske innlysende. Erfarne førskolelærere vil alltid bruke sine kunnskaper og sin kjennskap til barnet som observeres når man vurderer hvordan man skal forholde seg til et observasjonsresultat. Om barnet har en god eller dårlig dag, om det er friskt osv. er alltid med i vurderingen. I tillegg er det viktig å sette seg inn i det teoretiske grunnlaget som ligger til grunn for et verktøy og hvilke begrensninger verktøyet har. Her er det avgjørende å huske at all kartlegging og all observasjon er utsnitt av et større bilde, og at eventuell hjelp alltid må ta hensyn til hele bildet.

På TRAS-gruppens vegne
Åse Kari H. Wagner og Ragnar Gees Solheim
Lesesenteret
Universitetet i Stavanger