Har vi fått et akademikerproletariat i Norge?

De av oss som har levd en stund, husker kanskje at Arbeiderpartiet satt med rent flertall i Stortinget fra 1946, med unntak av Lyng-regjeringens tre uker i 1963, helt til den første borgerlige koalisjon vant valget i 1965. For Ap den gang var det et overordnet mål at de som var unge skulle få et utdanningstilbud som politikerne selv ikke hadde hatt.

I løpet av den lange tiden som er gått, har det vært en målsetting for samtlige regjeringer at vårt utdanningstilbud skulle øke. Det har det til gagns også gjort. I dag kan vi glede oss over hele fem universiteter, samt en rekke høyskoler som utdanner norsk ungdom. I tillegg kommer det ca. 20.000 unge som i dag utdanner seg i utlandet.

Dette har kort fortalt utviklet seg slik at vi for tiden har overskudd av akademikere på en rekke områder og underskudd på noen få. Resultatet er at vi i dag har flere arbeidsledige unge med topp akademisk utdanning enn noen gang tidligere i norsk historie.

Så vidt jeg kjenner til, er myndighetene ikke særlig interessert i å lage prognoser som kan gi unge utdanningssøkende en viss pekepinn om hva som kan være fornuftig å sikte seg inn på når man skal velge utdanningsvei. Nå er parolen: Følg magefølelsen!. Derfor kan myndighetene ”skryte” av at Norge er et av landene i verden med høyest utdannet befolkning.

Det er vel og bra. Men alle medaljer har en bakside. Når tilbudet blir stort, blir etterspørselen mindre og lønningene lavere. Det er en kjent sak at Norge ligger relativt lavt når det gjelder gjennomsnittslønn for akademikere generelt. I tillegg er det vanskeligere enn noen gang å få jobb.

For første gang siden 1980-årene er det faktisk flere arbeidsledige unge lærere. De venter på at det store ”rushet” skal gå av med pensjon i overskuelig framtid. I mellomtiden forsvinner de kanskje fra yrket.

De siste årene har vi opplevd en revolusjon innenfor kommunikasjon og media. Det har påvirket unge mennesker til å søke en slik utdanning. Både innenlands og utenlands har unge håpefulle studert og studerer mediefag i stor stil.

Journalistikk er blitt in som aldri før og ”duksene” er ofte mer interessert i å bli mediefolk enn for eksempel leger. Det ser ikke ut til å skremme noen at det her allerede er overbefolket, noe som har ført til en beinhard kamp om jobbene de siste årene. Alle kan ikke bli en ny Frederik Skavlan eller Espen Graff.

Legendariske Herbjørn Sørebø ble en gang bedt om å kommentere denne utviklingen.
Da sa han: Du kan lære deg et godt journalistisk håndverk ved å studere journalistikk, men for å bli en riktig god journalist kreves det talent. Dette er vel en sannhet som ikke bare gjelder for journalister.

For å forsøke å endre utviklingen kan gode prognoser være et virkemiddel. Men det løser neppe problemene med få et variert studietilbud innenfor akademiske yrker. Likevel kunne det være en idé å gjøre flere forsøk enn utdanningsmyndighetene til nå har gjort. Men hvem er det vi snakker om når vi bruker det gamle lett snobbete begrepet akademiker? Snart kan man vel bli master i fluebinding?

Det er interessant å merke seg at i videregående skole sorterer medier og kommunikasjon under betegnelsen yrkesfag. Resten av de gode, gamle tradisjonelle yrkesfagene lever i dag en nokså usynlig tilværelse.

Men er målet for en ung nyutdannet å tjene penger, bør man ikke bli akademiker. Nei, fag som for eksempel elektriker, rørlegger, bilmekaniker er tingen. I ung alder kan man starte firma og gjøre det stort økonomisk. Ønsker man derimot ikke å bli møkkete på fingrene, er det bare å satse på ingeniørfag, realfag og naturfag. Da unngår man sannsynligvis å bli akademikerproletar!

Finn Stoveland er tidligere redaktør i Skolefokus

(Utdanning nr. 3-2006)