Hans Skjervheims "budskap"

I sin artikkel om Hans Skjervheim 2. desember 2003 betegner Alfred Oftedal Telhaug Skjervheims grunnleggende tenkning som et budskap. Dette er en ubestemmelig og på én måte sett uhyre krevende betegnelse. Telhaug utdyper ikke emnet, men kanskje er det fra en slik tankegang en må nærme seg Skjervheims filosofi.
 
Våre forutsetninger er både kulturelt og forstandsmessig forskjellige, men normalt eksisterer en viss fornuft på alle nivåer, og de fleste av oss finner derfor et ståsted i livet.
 
Med ordet budskap forbinder vi gjerne noe gammeldags som ikke passer inn i vår tid. I historien finner vi de store ånder. Deres skjebne har alltid vært å bli neglisjert av flertallet og i tillegg ellers misforstått, mistolket og kanskje fengslet og drept.
 
Deres klokskap har aldri greid å forhindre kulturenes forfall og undergang. Men deres tanker gjelder i hovedsak til alle tider og utgjør grunnlaget for ideen om det egentlig menneskelige.
 
Det vi i dag ser, er oppløsningen av et "verdensbilde". Vi er usikre og redde, men er fengslet i de konvensjonelle problemstillinger. Vi klamrer oss stadig fastere til de ytre kjensgjerninger, og har tilsynelatende ikke evnen til å se de indre årsaker.
 
Det var dette Skjervheim så klart oppfattet med hele sin personlighet, og grunnlaget for hans tenkning var hans selvforståelse. Han var ikke negativ til forskning, men ville av all sin makt ha oss til å forstå at en ikke kan forske seg til liv i opplevelsesmessig forstand.
 
Når Telhaug antyder at vi kanskje trenger å "drøfte denne arven og dens eventuelt begrensede verdi", virker det som om han - i likhet med så mange andre "skriftlærde" - er ute av stand til å løfte blikket fra det skolemessige. Her gjelder det ingen lære, og personen og hans mulige svakheter blir i prinsippet uten betydning. En bør derfor bruke begrepet budskap med omtanke.