- Testing og konkurranse i skolen skaper utstøtning og tapere

Sist vinter kom debattboka: "Leve skolen! Enhetsskolen i et kulturkritisk perspektiv" som Østerud og Johnsen har redigert. Boka er en artikkelsamling, og mange lesere har applaudert kritikken av den nyliberalistiske skolen - Clemet-skolen - som mange av bidragene i boka målbærer. Østerud og Johnsen har etterlyst både praktiserende lærere, pedagogiske forskere og skolepolitikere i debatten.
 
Utdanning har møtt de to redaktørene for å få deres syn på utviklingen i skolen.
 
- Kan dere klargjøre hva dere legger i begrepet enhetsskole?
Johnsen: - Det er et begrep som det er diskusjon om. Ordet bør kanskje rehabiliteres. Det som var tanken med enhetsskolen, var at det skulle utvikles et (grunn)-skolesystem der en kunne bevege seg fra det ene trinnet til det andre, uten å bli ført inn på et sidespor som gjorde det vanskelig å komme videre.
 
Røttene til enhetsskolen går tilbake til de første tiårene av 1900-tallet, da politikeren Ole Georg Gjøsteen ville at middelskolen skulle bygge på avsluttet felles folkeskole, og ikke rekruttere elevene etter femte klasse, slik ordningen hadde vært. Slik enhetsskolen blir diskutert i dag, ser det ut som om folk oppfatter den som et sted der alle skal være sammen til enhver tid.
 
Det er den ekstreme varianten av enhetsskoletanken. Den vil ikke vi stå opp og forsvare for enhver pris. Vi tror at en form for differensiering i visse sammenhenger er nødvendig. Men det må ikke være slik at denne differensieringen skaper grunnleggende og absolutte barrierer for å komme videre i systemet.
 
Gagns menneske
Østerud: - Tidligere var det ulike måter å organisere skolen på - mange skoler var fådelte - men det som var felles, var målsettingen om at eleven skulle bli gagns menneske. Danningsaspektet sto sentralt. De verdiene som ligger i det, er nå truet hvis man setter opp kunnskaps- og konkurransekravet som det eneste retningsgivende for utdanningen.
 
Johnsen: - Den retningen som skolen er på vei inn i, opplever vi som en forsterkning av konkurransetenkningen som man har i næringslivet, og som kanskje det er mulig å forsvare i næringslivet. Det kan settes spørsmålstegn ved konkurransetenkningen som ideologi. Når man prøver å føre denne tanken over i skolen, blir det virkelig galt fordi konkurranse har sitt utgangspunkt i at noen skal bli tapere.
 
Professor Lars Løvlie skrev i en kronikk i Le Monde diplomatique (mai 2004) at det alltid har vært konkurranse i skolen, men konkurransen har skjedd i form av gemyttlig kappleik og på barnas premisser. Det var ingen belønninger, men litt status og anerkjennelse. Enhetsskolen tok over dette elementet av lek, men i kontrollerte former, slik at alle fikk prøvd seg etter evne og talent.
 
Vi vil hevde at den konkurransen Clemet har innført, er i form av utslagning, og elementet av kappleik er fjernet. Det er noen som blir plassert høyt på rangstigen, mens andre blir stilt i skammekroken, og ikke blir ansett som fullverdige. Dette er en form for konkurranse som vi tar sterkt avstand fra i forbindelse med skole og omsorgsoppgaver.
 
Barnet ut med badevannet?
- Det som særlig eldre lærere reagerer på, er at de progressive pedagogene kaster vrak på den etablerte pedagogikken som jo har formet mange gagns mennesker. Har dere vært opptatt av dette?
 
Johnsen: - Vi mener ikke at en skal kaste vrak på alt det som en gang var. Det er klart at det fantes mye bra i den etablerte pedagogikken. Alle har opplevd lærere som gode fortellere, og god undervisning hvor læreren har vært den sentrale formidleren. Den oppfatning at reformpedagogikken har kastet vrak på dette, er vi helt uenige i. Hvis det er reformpedagogikk å ta avstand fra alt i den etablerte pedagogikken, så er ikke vi reformpedagoger.
 
Østerud: - Vi har skrevet om lærerrollen og den begeistrete lærer. Det er en del som ønsker å plassere oss i bås. Vi er ikke motstandere av kunnskap. Men hvis det blir en tradisjonell kunnskapsskole der du bruker kunnskapsprøver for å måle elevene i forhold til hverandre, og der skolene også måles i forhold til hverandre, blir det helt galt. Da blir de verdiene som ligger i gagns menneske, tilsidesatt.
 
- Tror dere tittelen på bokas innledningskapittel som dere har redigert, "Skolen er død - leve skolen!", kan oppfattes provoserende?  
 
Johnsen: - Vi bygger på utsagn fra en del kjente samfunnskritikere som hevder at skolen er død, blant andre Johan Galtung. Han skrev en artikkel om at skolens tid er forbi, fordi det er andre måter å overlevere kunnskaper på. Vi avskriver ikke skolen. Den er høyst levende og fortjener et langt liv, men skolen må hele tiden vise at den har eksistensberettigelse. Hvis verken pedagogikken eller kunnskapen som innlæres og verdiene som formidles, er verdt å ta vare på, vil ikke skolen oppleves som nødvendig.
 
Alle kunnskaper og verdier kan ikke måles
- OECD (Organisation for Economic Co-operation and Development) har nylig kommet med en rapport med en evaluering av dansk skole. Der hevdes det at danskene har store utgifter per elev, uten at det kommer klart fram hvorfor. Man spør om det er en del oppgaver som koster penger, men som ikke er synliggjort i danske myndigheters egne rapporter om skolen. Kommentarer?
 
Østerud: - Kritikken av skolen har vært sterk. Den går på kunnskapssiden og på disiplin. Mens de mer myke sidene ved skolen, sosial dannelse, solidaritet og samarbeid framheves sjelden i norsk utdanning. Men de er framhevet av den gruppen fra OECD som har vurdert dansk skole. Det som har vært sentralt i den norske skoledebatten de senere årene, har vært skolens svakheter, og der har mediene vært aktive til å bygge opp under den negative virkelighetsbeskrivelsen.
 
Ved bare å se på det kunnskapsmessige og kunnskapsmangelen, kommer man veldig skjevt ut. Omtalene av resultatene fra PISA-undersøkelsen i norske og svenske medier var svært forskjellige, selv om resultatene i Norge og Sverige var ganske like. De norske mediene konsentrerte seg om det negative, men i Sverige trakk de mer fram der svenske elever hadde skåret høyt. Dette er tankevekkende, for det har noe å gjøre med virkelighetsoppfatningen både hos foreldre, politikere og lærere. Det de ser i avisene, tror de er en sannhet, men det er nødvendigvis ikke tilfelle.
 
Interessant er det at den OECD-rapporten vi har nevnt, begynner med 15 punkter der den danske skolen har sin styrke, og man starter her med de demokratiske tradisjonene.
 
Basiskunnskaper
- Dere bruker begrepet "den postmoderne elev", som får impulser fra mange andre steder enn skolen. Vil ikke skolen fremdeles være sentral for å gi elevene basiskunnskaper, slik at de har noe å møte den mangeartete informasjonen med?
 
Johnsen: - Informasjonsstrømmen er i dag så overveldende at det er vanskelig å orientere seg. Derfor er det å lære å orientere seg og velge ut informasjon en kvalifikasjon for seg. Skolen må her være en viktig bidragsyter. Skolen kan ikke erstattes av de nye informasjonskanalene når vi vet hvor upålitelige mange av disse kanalene er, og ikke minst når vi ser på hvordan de store mediene legger vekt på det underholdningsmessige.
 
I skolen må informasjonsflommen dels knyttes til de erfaringene elever og unge har fra dagliglivet, samtidig skal elevene kunne reflektere kritisk over den informasjonen de får. Da må de ha et kunnskapsgrunnlag som går ut over medienes informasjonsstrøm.
En utydelig lærer
- Er lærerens rolle som tydelig fagperson i ferd med å svekkes i forbindelse med at arbeidsformer der læreren har mer en veilederrolle?
 
Johnsen: - Det er helt nødvendig at læreren er tydelig når det gjelder å stille krav til kunnskap, Men han må også legge forholdene til rette for en god kommunikasjons- og læringsprosess i klasserommet. Her er det viktig at læreren prøver ulike undervisningsformer.
 
Vi sa allerede for fem-seks år siden at prosjektundervisning ville bli et bannord i norsk skole når den blir trædd ned over hodet på lærere som ikke er vant til denne arbeidsformen. Derfor mener vi at den prosjektorienterte undervisningen må gjennomdrøftes på ny. Denne undervisningsformen har mange positive sider. Men den kan også være problematisk når det gjelder innlæringen av grunnleggende kunnskaper
 
- Dere skriver at skolen har mistet tillit i samfunnet. Hva kan gjøres for at skolen igjen skal vinne tillit?
 
Østerud: - Det er kommet fram i undersøkelser at foreldre har stor respekt for skolen, men det ser ikke slik ut når vi leser avisene. Det er et misforhold mellom den medieskapte virkeligheten og forholdene ute i skolen. Vi mener derfor at alle gode krefter må kjempe for å få fram et bilde av skolen der de positive sidene er understreket. Statusen til lærerne er blitt dårligere, men det samme har skjedd for en rekke andre yrker - spesielt innenfor det offentlige.
 
Johnsen: - Når vi snakker med lærere i dag, får vi inntrykk at arbeidssituasjonen i skolen er blitt stadig tøffere. Det er kommet nye elevgrupper inn i skolen, elevmassen er mindre homogen enn tidligere. Det skyldes ikke minst nye elevgrupper med en helt annen bakgrunn og med andre familierelasjoner.
 
I dag må skolen sikre seg mot framtidige søksmål, og det har ført til at lærerne er pådyttet en masse papirarbeid som gir dem en helt annen arbeidssituasjon enn tidligere. Vi skulle ønske at flere lærere gikk ut med sine erfaringer fra skolehverdagen. For å øke skolens tillit, må lærerne som stand komme mer ut på banen. Her vil vi gi ros til Utdanningsforbundet. Både organisasjonen og bladet Utdanning har bidratt til det.
 
Rangering av skoler
- I den nevnte OECD-rapporten om dansk skole går man mot rangering av skoler - med henvisning til den uheldige utviklingen det har ført til i England.
 
Johnsen: - Vi er i ferd med å gå i den samme fella. De flinke vil søke til de skolene som skårer best. Vi fatter ikke at man våger å legge opp til at det skal være konkurranse mellom ulike skoler. Hva har konkurranse ført til i idretten? Jo, til doping. Man skal bli god for enhver pris, og da anvender man alle virkemidler.
 
Vi ser det samme i næringslivet der juks som inside-handel og prissamarbeid blir tatt i bruk for å tjene mest mulig. Men dette skjer også innen det offentlige. På sykehussektoren opererer de med kreative diagnoser som skal sikre større inntekter. Hvis slike idealer skal prege skolen, er vi definitivt på vei i feil retning.
 
Vi kjenner rektorer ved skoler som har havnet nederst på rangeringslistene, og det har hatt negative konsekvenser for hele skolesamfunnet og medført at destruktive tendenser har fått utvikle seg. Vi vil hevde at en del skolepolitikere ikke skjønner de negative mekanismer som konkurransen i skolen vil utløse.
 
Den tredje vei
- Representerer dere den tredje vei - et kompromiss mellom den restaurative og progressive pedagogikken?
 
Østerud: - Den tredje vei er en retning som tar hensyn til at kunnskapssiden i skolen er viktig, men samtidig må en ikke kaste vrak på det som ligger i den progressive impulsen. Det er en lang tradisjon fra blant andre den svenske pedagogen Ellen Key med boka "Barnets århundre". Den går ut på at all form for læring må ses i forhold til den som lærer. Som Søren Kierkegaard skal ha sagt: "Om du vil føre et menneske et annet sted, må du vite hvor vedkommende befinner seg." Dette er kjernen i den progressive pedagogikken.
 
Johnsen: - Den tredje vei kan samles i fire sentrale ord: Kunnskap og krav kombinert med omsorg og solidaritet. På den måten skyver du til side den tenkningen som ligger i konkurranseskolen, som bare tar hensyn til kunnskap og krav, og retter liten oppmerksomhet mot omsorg og solidaritet. Konkurranseskolen er først og fremst tilpasset den eliten som er på vinnerlaget. Kristin Clemet vil ikke se de motsetningene vi her skisserer.