Frøken Julie på spinning

Spinning er som kjent en svært moderne måte for å bruke tid og svette til å holde seg på nøyaktig samme flekken. Assosiasjonen til spinning kommer trolig av at regissør og skuespillere har lagt mye vekt på å lage forestillinga trendy. Og en stund tenkte jeg at de skal i alle fall ha for viljen til å prøve noe nytt. Men assosiasjonen kommer også av at samme hvor mye skuespillerne herjer og holder på, så blir de stående nøyaktig der de begynte. Det skjer ingen ting med rollefigurene så lang forestillinga er. Da blir det etter hvert svært kjedelig å se på. Det til tross for at forestillinga er stapp full av overraskende innslag, som å la Jean kle seg naken og stå og dra seg i kuken midt på scenen. Men de viltre sprella blir bare overflatiske effekter uten basis i noen indre dynamikken. Derfor bringer de ikke forestillinga framover.

Strindbergs tekst handler om en St. Hansnatt som den steinrike og adelige Julie tilbringer sammen med tjeneren Jean. Kokkepiken Kristin er også med, som en slags kontrast. Samværet mellom Julie og Jean denne kvelden bryter raskt med det konvensjonelt korrekte for omgang mellom herskap og tjenerskap, og mellom mann og kvinne. Sterke følelser, med erotikk og klasseforståelse som de kanskje mest framtredende, eltes og utfordres. Men teksten innbyr til å grave dypt i følelseslivet, og det er lett å hente inspirasjon til grubling og undring over langt flere sjelelige motsetninger enn de som er knytta til kjønnskamp og klassemotsetninger.   

På Riksteatret opptrer Jean og Julie langt på vei i tråd med mine fordommer om moderne ungdommer som bare lar se styre av «whats in it for me». I tråd med disse fordommene kunne Julie vært ei riksmannsberte som slår i hjel noen formiddager med økonomiforelesninger. Jean gir assosiasjoner til en karikert Johnny fra Romsås som vil bli rik. St. Hanskvelden blir et nachspielt på BI der de møtes, og der det gjelder å framstå som mest mulig vill, matlei og suveren. Dette kunne sikkert vært et fruktbart utgangspunkt for modernisering av teksten, som er skrevet i 1888. Men så er det altså det, at når rammene først er lagt, så skjer det ingenting med personene. De beveger seg ikke en millimeter i innsikt om seg sjøl og verden, men tråkker og tråkker på stedet hvil i sin egen ironi og sjøltilfredshet.

Det klassemessige er tona svært sterkt ned i denne oppsetninga. Alle paradoksene og vanskelighetene i teksten framføres tilsynelatende totalt uten ettertanke og refleksjon. De kommer bare trillende glatt ut av kjeften. På sett og vis passer dette inn i klisjeen av moderne ungdommer som er verbalt sterke og tøffe trynet, men uten ønske om et videre perspektiv på seg sjøl og samfunnet. Det triste er at vi som publikum heller ikke innbys til å reflektere over det som faktisk blir sagt og paradoksene i teksten, alle effektene og innfallene stenger veien til refleksjon.

Men det hele skal jo ende med sjølmord. Jo nærmere slutten vi kommer, jo mer påtrengende blir spørsmålet om hvordan i all verden det skal motiveres i denne oppsetninga. Konklusjonen må være at det ikke motiveres. Riktignok hører vi et pistolskudd etter at Julie til slutt har storma av scenen. Men det framstår som helt ubegrunna at hun da skal ha vært ridd av et følelsesmessig dilemma med betydning for liv og død. Derfor jogger Jean bort til en mikrofon, og med et glis ber han publikum om unnskyldning: Det finnes ingen annen slutt, sier han. Det er sant. Derfor burde det også være en forestilling på liv og død, ikke på attitude og snakketøy.

Dette er en av to forestillinger som Riksteatret har utarbeida pedagogisk materiale til denne sesongen. Dette stykket hadde premiere på Riksteatret fredag 20. januar.