Formålsparagraf for det 21. århundre

Femten forstandige kvinner og menn, under ledelse av viserektor Inga Bostad, skal analysere og vurdere formålet med skolens og barnehagens virksomhet – og deretter legge fram forslag om en ny formålsparagraf innen 1. juni 2007.

Dette er et prisverdig tiltak. Det gir oss en anledning til å gjennomtenke formålet for de to viktigste offentlige dannelsesinstitusjonene i samfunnet. Med jevne mellomrom bør ethvert samfunn gjøre det.

Hvorfor en revisjon?
To grunner gjør en revisjon nødvendig:
1) Norge er i dag et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn. Muslimer, human-etikere, buddhister, jøder, hinduer, sikher, baha'ier og nyreligiøse er i dag synlige og godt organiserte minoriteter. Barn og foreldre med forankring i en annen tro og tradisjon enn kristendommen, skal finne seg til rette i samfunnet og i den offentlige skolen.
Mange av dem gir uttrykk for at formålsparagrafen er til hinder for at det kan skje på en god måte. Det er forståelig at disse foreldrene nødig vil sende sine barn til en skole som har som formål å ”gi elevane ei kristen og moralsk oppseding”.

2) Norge er forpliktet av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. De viktigste og mest relevante i forhold til formålsparagrafen er: Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950), art. 9 og 14; FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966), art. 18; FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966), art. 13; FN-konvensjonen om barns rettigheter (1989), art. 14; Unesco-konvensjonen om diskriminering i undervisningen (1960), art. 5; Den europeiske rammekonvensjon om minoriteter (1995), art. 4,5,12 og 13. Alle disse konvensjonene er ratifisert av Norge og er derfor rettslig bindende. De slår fast prinsippene om:

– Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
– Undervisning i samsvar med foreldrenes overbevisning.
– Likhet og ikke-diskriminering.
– Beskyttelse av minoriteter.
Vi må forsikre oss om at skolens formålsparagraf ikke er i strid med noen av disse bestemmelsene.

Tre prinsipper
Det var i 1739 at kong Christian 6. påla alle klokkere i Norge ”Sommer og Vinter at holde ordentlig Dansk Skole, og at underviise Ungdommen flittig i deres Christendom, Læsen, Skriven og Reignen”. Den første egentlige formålsparagrafen kom med byskoleloven av 1848. Her ble det slått fast at skolen skulle ”understøtte den huuslige Opdragelse i at bibringe Ungdommen en sand christelig Oplysning og derhos forskaffe den de Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Statssamfundet bør besitte.”
Formålsparagrafen har nok endret seg siden 1848, men ikke så mye. Fra å "bibringe Ungdomen en sand christelig oplysning" (1848), til å "medvirke til Børnenes kristelige Opdragelse" (1889), til å "hjelpa til å gjeva borna ei kristeleg og moralsk uppseding" (1936), til å "hjelpa til å gjeva elevane ei kristeleg og moralsk oppseding" (1959) – en formulering som hovedsakelig er beholdt i den utvidete opplæringsloven (1998).

Tre prinsipper går igjen
1) Samarbeidet med hjemmet. Foreldreretten har vært en bærende idé i norsk skolepolitikk fra 1848 til i dag. Det er foreldrene som har hovedansvaret for barnas oppdragelse og undervisning. Skolen er foreldrenes medhjelper. Derfor har vi ikke skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt.

2) Oppdragelse og opplæring. Dette har vært skolens to hovedoppgaver. I 1848 snakket man om å "understøtte den huuslige Opdragelse" – og gi "de Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Statssamfundet bør besidde". I dag skal skolen gi ”elevane ei kristen og moralsk oppseding" – og "god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn".

3) Kristen oppdragelse. Den norske skolen ble til som et religionspedagogisk redskap for staten (1739). Skolen var et underbruk av kirken. Presten var i 120 år den selvskrevne leder av skoleadministrasjonen, og kristendomsundervisningen var kirkens dåpsopplæring.

Etter hvert løsnet båndene mellom kirken og skolen. Fra 1860 ble makten gradvis overført fra prestene (embetsmennene) til folket. Det skjedde bl.a. gjennom kommunale skolestyrer med frie formannsvalg og ved at skoledirektørembeter ble opprettet. I 1915 kunne man bli lærer i folkeskolen uten å tilhøre statskirken, og i 1969 slo Kirke- og undervisningskomiteen fast ”at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsopplæring i kirkelig forstand”. Kristendomsfaget var blitt skolens eget fag.

Samtidig med at vi har hatt en kristen formålsparagraf, har toleransehensynet kommet stadig sterkere inn i skolen. Allerede i rettledningen til Normalplanen av 1939 ble det sagt at læreren skulle ”syna tolsemd mot menneske som tenkjer annleis enn ein sjølv”. Han måtte ikke drive undervisningen i kristendom slik at den ”kjem i strid med krava i vår tid om at kvar einskildmann må få tenkja fritt”.

Fra 1969 er det i formålsparagrafen slått fast at skolen også skal "fremje åndsfridom og toleranse". Spørsmålet er om "ei kristen og moralsk oppseding" lar seg forene med toleransekravet i en flerkulturell skole.

Den kristne arven
En trenger ikke være noen stor spåmann for å forutse at Bostad-utvalget antakelig vil bruke mye tid på formuleringen ”ei kristen og moralsk oppseding”. Formålsparagrafen for barnehagene sier at ”barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier”. (Private barnehager kan i sine vedtekter bestemme at dette ikke skal gjelde.) Bør vår kristne tradisjon reflekteres i en ny formålsparagraf? Bør ordet ”kristen” i hele tatt nevnes?

Verken Sverige, Danmark eller Finland har noen referanse til "kristen oppdragelse" i sine skolelover. I den svenske skoleloven fra 1985 sies det at skolen skal fremme elevenes "harmoniska utveckling till ansvarskännande människor och samhällsmedlemmar". Det sies videre at virksomheten i skolen skal utformes "i överensstämmelse med grundläggande demokratiska värderingar".

I den danske folkeskoleloven (2006) finner vi følgende formulering: "Folkeskolen skal i samarbejde med forældrene give eleverne kundskaber og færdigheder, der […] gør dem fortrolige med dansk kultur og historie, giver dem forståelse for andre lande og kulturer, bidrager til deres forståelse for menneskets samspil med naturen og fremmer den enkelte elevs alsidige udvikling.” Det sies videre at skolens undervisning og dagligliv må "bygge på åndsfrihed, ligeværd og demokrati."

Finlands grunnskolelov fra 1983 slår fast at "Grundskolan bör fostra sina elever till dygd och goda samt meddela dem sådana kunskaper och färdigheter som de behøver i livet."
I alle tre landene understrekes samarbeidet med hjemmet og den enkelte elevs personlige utvikling. Men altså – ingen referanse til spesifikke kristne verdier.

På Island derimot sies det at ”skolens arbeidsformer skal være preget af tolerance, kristen moral og demokratisk samarbejde”. Videre at ”skolen skal bibringe eleverne vidsyn og øge deres forståelse for folks vilkår og miljø, for det islandske samfund, dets historie og særpreg og for den enkeltes pligt over for samfundet”.

I Norge mener mange at skolens formålsparagraf bør speile det faktum at kristendommen har vært den dominerende religion i 1000 år. ”Den kristne tro og tradisjon utgjør en dyp strøm i vår historie – en arv som forener oss som folk på tvers av trosretninger,” heter det i Læreplanen. Kanskje kan denne gordiske knute hugges over ved å skille mellom den kulturarv skolen bygger på og de verdier skolen skal fremme? Det gir god mening å karakterisere det norske samfunns kulturarv som hovedsakelig kristen og humanistisk.

Når det gjelder skolens verdier, bør disse formuleres som fellesmenneskelige verdier – på tvers av ulikheter i tro og livssyn. Intet livssyn bør ha monopol på de verdier som barnehage og skole i det 21. århundre skal bygge på.
  
De andre spørsmålene
Skolen har alltid vært motoren i det nasjonale dannelsesprosjekt. En formålsparagraf må peke ut retning og formulere mål for dette prosjektet. Den må styrke skolen som fellesskapsarena og ikke gjøre den til en kampplass. Utvalgets oppgave blir å komme fram til samlende formuleringer som forener og inkluderer. Det betyr at ingen gruppe kan forvente å få alle sine primære ønsker oppfylt. Det endelige forslaget må bli et bredt favnende og klokt kompromiss, skrevet i et slitesterkt og innholdsmettet språk. Man må knytte an til tradisjonen, men samtidig være seg bevisst at formuleringene skal ha bærekraft langt inn i det 21. århundre. 

Det fins andre tema som er minst like viktig som det jeg her har berørt. Som for eksempel forholdet mellom hjem, skole og samfunn; kunnskap, holdninger og ferdigheter; dannelse og utdannelse; det nasjonale, flerkulturelle og internasjonale; den enkelte og fellesskapet; frihet og ansvar; plikter og rettigheter; identitet og dialog. Under disse spørsmålene ligger to andre: Hvilket menneskesyn skal arbeidet i skolen og barnehagen reflektere – og hva skal allmenndannelse være i det 21. århundre?

Skolens formål angår alle. Den største utfordringen blir kanskje mandatets pålegg om å ”legge til rette for og bidra til bred debatt om de ulike forslagene til formål”. Ikke bare blant foreldre, elever og lærere, men blant alle grupper i det norske samfunn. Jeg håper derfor at dette temaet settes på dagsorden på planleggingsdager, foreldremøter og kommunestyremøter. Men også på møter i ungdomslag, pensjonistforeninger, fagforeninger, næringslivsorganisasjoner, livssynsorganisasjoner, og så videre.

Et forslag
Verdikommisjonen gjennomførte i 1999-2000, sammen med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, et stort dialogprosjekt om tro og livssyn. Nærmere 100 representanter fra de fleste religioner og livssyn i Norge deltok. Disse ble inndelt i seks grupper, hvorav den ene arbeidet med formålsparagrafen og KRL-faget. Her var to representanter fra Den norske kirke, en fra Buddhistforbundet, en fra Human-Etisk Forbund, en fra Islamsk Råd, en fra Norges Frikirkeråd og en fra arbeidsutvalget for prosjektet.

Det var vanskelig å komme fram til en et forslag til formålsparagraf som alle kunne enes om. Vanskelig, men ikke umulig. Etter lange samtaler kunne alle i gruppen samles om denne ordlyden – enten som uttrykk for sitt primære ønske, eller et forslag man kunne gi sin subsidiære tilslutning:

”Grunnskolen skal – i forståelse og samarbeid med hjemmet – hjelpe til med oppdragelsen av elevene. Den skal utvikle elevenes evner, åndelig, kroppslig og sosialt, slik at de får lyst til å lære og mot til å leve. Grunnskolen skal gi dem livsopplysning og allmennkunnskap, nødvendige ferdigheter og gode holdninger.

Den videregående opplæringen skal utvikle forståelse, dyktighet og ansvar i forhold til fag, yrke og samfunn, og hjelpe elevene og lærlingene i deres personlige utvikling.
Skolens opplæring skal bygge på den kristne og humanistiske kulturarven, gi rom for religiøst, livssynsmessig og kulturelt mangfold og gjøre elevene fortrolige med fellesmenneskelige verdier.

Skolen skal styrke elevenes moralske bevissthet og inspirere til nestekjærlighet og omsorg. Den skal fremme likeverd og likestilling, åndsfrihet, toleranse og evne til kritisk tenkning. Den skal styrke respekten for menneskerettigheter og demokratiske verdier, og oppøve til praktisk medansvar for mennesker og miljø.

Opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningene til den enkelte elev og lærling. Skolen skal arbeide for å hindre at noen blir utsatt for mobbing, rasisme eller annen krenkende behandling.”

Jeg sier ikke at dette bør bli skolens nye formålsparagraf. Men det kan være et utgangspunkt for å begynne samtalen. Det er nå vi har mulighetene.

Spørsmålet er om "ei kristen og moralsk oppseding" lar seg forene med toleransekravet i en flerkulturell skole, skriver Inge Eidsvåg om Bostad-utvalgets arbeid. Kronikkøren tar til orde for at  skolens verdier bør formuleres som fellesmenneskelige verdier på tvers av ulikheter i tro og livssyn.

Artikkelforfatteren er forfatter og lektor ved Nansenskolen.

Kronikken sto i Utdanning nr. 3/07.