Felles utfordringer i Norge og Namibia

Kampen mot privatisering av utdanningen er et område Ndapewa Nghipandulwa trekker fram.
 
- Verdensbanken tvinger regjeringen vår til å kutte i offentlige tjenester for å betale gjeld. Det stimulerer privatisering og individuell vekst, mens det offentlige blir fattigere, forklarer hun.
 
Hun ser også andre likhetstrekk:
 
- Dere hadde 2. verdenskrig. Vi har også vært okkupert, først som tysk koloni, så av Sør-Afrika. Overfylte klasser og mangel på klasserom er problemer både dere og vi er kjent med, sier Nghipandulwa. I forrige uke var presidenten for 11.000 medlemmer i Nantu gjest hos Utdanningsforbundet.
 
Hun kombinerer presidentvervet med å være nyutnevnt rektor ved en grunnskole. For å komme til jobben må hun kjøre 160 kilometer hver vei. Hun har 21 dager i året til rådighet for å drive fagforeningsarbeid, en virkelighet som norske tillitsvalgte nok vanskelig kan forestille seg.
 
Under oppholdet i Norge har hun besøkt Kristiansand og møtt representanter fra fire fylkeslag i Utdanningsforbundet, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland og Hordaland. Disse fylkene utgjør et ressursteam for det sørlige Afrika. Hensikten med møtet var å diskutere framtidig samarbeid mellom Nantu og Utdanningsforbundet.
 
Økende privatisering
Nantu ble etablert i 1989. Tidligere var lærerne organisert etter etniske skillelinjer.
 
- Vi ville forene alle. Vi slåss for lærernes interesser og for offentlig utdanning for alle. Vi tror ikke på privatskolene. De vil fragmentere utdanningssystemet og skape større ulikheter. Men i Namibia dukker private barnehager opp som paddehatter. Også private skoler opprettes fordi de offentlige skolene er så dårlig utstyrt. Men privatskole koster, derfor er de bare for de rike. Dette er et voksende problem, forklarer fagforeningspresidenten.
 
Kvinnelig president for første gang
Det er første gang i historien at en kvinne er president i lærerorganisasjonen. Fast i blikket forteller hun at det var mye diskusjon om en kvinne virkelig kunne være president.
 
- Også generalsekretæren er en kvinne. Men mange av styremedlemmene er menn, så vi har full kjønnsbalanse i styret. Likestilling er en sak vi diskuterer mye. Kvinnens stilling har tradisjonelt vært i hjemmet. Men de tar nå utdanning og går inn i profesjonelle yrker. Det er en realitet mennene må forholde seg til, legger hun til
 
Stor ulikhet mellom by og land
I Namibia starter en barneskolelærers hverdag klokka 8.00, i ungdomsskolen klokka 7.00. Dagene består av sju til  åtte timers undervisning. De fleste lærerne på landsbygda er ufaglærte.
 
- Når du har et sted å bo og når du har godt utstyr, er det ok å være lærer. Men det er det mange som ikke har. Lærernes levestandard er avhengig av hvor de jobber. Det er veldig dyrt
og økonomiske forskjellene mellom by og land er påtakelige. Det er for eksempel vanlig at barna på landsbygda ikke har råd til sko på bena.
 
Skolepenger
- Namibia har mange stammespråk, men undervisningsspråket er engelsk. Dette er vanskelig for barna som snakker morsmålet hjemme. Det går sakte å lære engelsk, forsikrer rektoren.
 
Selv om skolen er obligatorisk, må barna betale skolepenger. Foreldre som ikke kan betale, får det gratis. Skoleuniformer brukes for å unngå ulikheter mellom elevene, men noen foreldre har ikke engang råd til å kjøpe uniform.
 
Aids den største utfordringen
Nghipandulwa snakker også om den store utfordringen som hiv og aids er, både for lærerne og lærerorganisasjonen:
 
- Aids rammer nå de nye generasjonene, og om lag en tredjedel av befolkningen er smittet. Det undervises i kondombruk i alle skoler og på offentlige steder. Vi må også sloss mot dem som sier at man ikke skal bruke kondom. Prostitusjon og fattigdom bidrar til å øke smittefrekvensen. Medisiner er ikke for de fattige. Så lenge folk ikke sier åpent at de har aids, kan vi ikke gjøre noe. Mange ønsker ikke å bli testet, da de er redde for å bli stigmatisert og dermed bli tvunget til å endre livsstil.
 
- Mitt ønske er at vi fortsatt kan samarbeide og dele hverandres problemer. Vi håper en dag å bli et utviklet land, men trenger mye støtte. Ikke bare økonomisk, men også moralsk. Namibia har en masse å lære av dere, sier Nghipandulwa.
 
Fakta om Namibia
Hovedstad: Windhoek.
Grenser til Botswana, Sør-Afrika, Angola og Zambia. Tidligere tysk koloni, okkupert av Sør-Afrika under første verdenskrig. Selvstendig i 1990.
 
President: Nujoma.
To og en halv ganger så stort som Norge.
Mesteparten av landet er høyland og ørken.
 
1,9 millioner innbyggere.
Cirka 30 prosent har hiv eller aids.
Namibia har 2 utdanningsministerier, ett for grunnopplæringen og ett for høyere utdanning. Etter apartheid har alle lik rett til utdanning, og det er skoleplikt.