Få ned vold og overgrep mot barn

Etter å ha presentert filmen ved mange kinovisninger – med påfølgende paneldebatt og spørsmål fra salen – er det klart at behovet for økt kunnskap er ekstremt stort ute blant lærere, helsepersonell, politi og andre som jobber med og for barn. Selv de som har jobbet mange år med barn vet ikke vet hva de skal se etter av signaler, ikke hvordan de skal prate med barn om seksuelle overgrep, eller hva de skal gjøre dersom de mistenker at overgrep skjer.

Dokumentarfilmen "Mitt elskede barn" er ment å være en døråpner til å prate med barn om mange viktige spørsmål som barn må få kunnskap om for at de skal kunne beskytte seg selv og komme overgriperen i forkjøpet, enten overgriperen er en voksen eller et barn, en mann eller en kvinne. Uten at barn forstår hva de utsettes for, enten det er i form av å bli lokket til seksuelle handlinger, eller de blir utsatt for tvang gjennom seksualisert vold, har de ikke mulighet til å forsvare seg, dersom de ikke forstår hva som skjer.

Å plutselig bli utsatt for noe ubehagelig som de ikke forstår eller har kontroll over gjør de fleste barn/ungdommer apatiske og stive av skrekk, i stedet for at barnet/ungdommen muntlig og fysisk blir gitt redskapen til å protestert og forhåpentligvis komme seg unna. Dermed blir barn/unge som ikke forstår eller klarer å forsvare seg, enda lettere ofre for overgripere som ønsker å begå ulovlige handlinger.

Undersøkelser viser at dersom barn gjentar barnekonvensjonen: Det er ikke lov å slå barn osv., i et hjem hvor det er vold, så har dette en preventiv effekt overfor den som slår.

Barn skal også vite at de alltid må fortelle om alle former for overgrep, enten det er psykisk mobbing, fysisk vold eller seksuelle overgrep, til en lærer eller rektor/skolen, og at man forsikrer barna om at de – barna – alltid vil bli tatt på alvor og vil bli beskyttet, slik at de ikke vil bli utsatt for flere overgrep eller flere overgrepssituasjoner. Her må myndighetene inn og styrke beredskapen i kommunene, slik at alle som jobber med og for barn vet hva de skal gjøre og hvordan de kan beskyttet barnet best mulig.

Filmen ”Mitt elskede barn” skal hjelpe til å forstå hva seksuelle overgrep mot barn er og hva overgrepene fører med seg av svært ødeleggende konsekvenser for dem som blir utsatt. Filmen er først og fremst laget for å forebygge mot seksuelle overgrep gjennom å opplyse barn, ungdom og voksne om hvor egne og andres grenser går. Vårt største håp er at filmen skal bli sett og brukt av så mange som mulig, for vi tror det er mulig å endre skadelige og dysfunksjonelle handlingsmønstre og dårlige holdninger, som ofte går i arv i generasjoner, både innad i en familie og for dem som tar med seg dårlige handlingsmønstre/holdninger til personer utenfor sitt eget hjem.

Mange som selv er blitt skadet som følge av psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep utsetter selv egen familie eller andre utenforstående for svært skadelige overgrep som igjen ødelegger liv. Vi finner mye tankeløs "egoisme" og direkte "ondskap/sadisme" blant overgripere, men vi må vite at de igjen ofte er blitt utsatt for en eller annen form for overgrep da de var barn/unge, noe som aldri er en unnskyldning, men en kunnskap vi må kjenne til for å få bukt med overgrep. Voksne "overgrepsbarn" har ikke klart å utvikle et sunt og godt "jeg" fordi de har fått ødelagt en naturlig intellektuell, følelsesmessig og/eller seksuell utvikling.

Konsekvensene av deres opplevelser kan føre til psykopatiske/sosiopatiske personlighetstrekk, hvor de føler glede og oppstemthet over å ha makt over andre. De er eksperter i å se hvem som er svake og sårbare og kan gå til direkte overgrep over kort tid, mens de bruker lengre tid på å ”finne svake psykiske punkt” og knekke offeret før de forgriper seg på en som er sterkere. Det er mange psykopatiske overgripere som holder sine omgivelser i et jerngrep hvor de fremstår som ”normale” ute blant folk flest, men som i realiteten nyter – blir ”høy på” – å ha kontroll over andre. Det kan være overfor ektefelle, barn, venner, kolleger osv.

Disse personene er svært manipulerende og nyter å kreere konflikter ved å sette folk opp mot hverandre. De nyter følelsen av å ha makt over andre, hvor de opphøyer seg selv i eget hode hvor de gleder seg over å ”trekke i tråder” som de gjerne bruker til å skade andre, enten gjennom overgrep eller ved å skyve andre ut i kulden gjennom mobbing, avvisning, ryktespredning osv. Disse personene er ofte lystløgnere med et ekstremt kontroll behov. Dersom en psykopat kommer i en posisjon hvor han/hun kan misbruke sin makt, vil psykopaten med stor sannsynlighet utnytte den muligheten.

I bunnen av psykopatens galskap ligger et svært lavt selvbilde, med dårlig selvtillit, usikkerhet på egne evner og redsel for omgivelsene hvor en frykter selv å bli avvist og utstøtt. Den fundamentale tryggheten på seg selv i forhold til egne evner og å medvirke i et samfunn på lik linje med andre med egenverdi, kom aldri på plass i barndommen.

En som selv ble utsatt for psykiske, fysiske og seksuelle overgrep i barndommen forteller: ”Når jeg er fysisk i nærheten av barn har jeg en ekstrem trang til å sparke dem, slå dem eller kaste dem veggimellom. Trangen har avtatt litt med årene, men jeg må fortsatt tviholde på meg selv for ikke å lange ut og hamre løs. Heldigvis har jeg ikke barn selv, ellers er jeg ganske sikker på at jeg ville knust dem innen kort tid”. En annen som ble utsatt for vold og følte et ekstremt svik som barn av både mor og far forteller:

”Jeg er svært mye deprimert og jeg klarer ikke å jobbe med eller omgås andre over tid. Alle arbeidsforhold ender i konflikter og jo mer jeg prøver å ordne problemene jo verre blir det. Dette mønsteret har fulgt meg hele livet. Jeg vil være hyggelig og smiler og er vennlig, men signalene mine blir misforstått og jeg er ikke flink til å sette grenser og være tydelig, og dermed er problemene i gang igjen. For ti år siden var jeg dypt deprimert etter nok et arbeidsforhold som endte i katastrofe, med store konflikter og mye stress, som jeg takler svært dårlig. Jeg lå måneder til sengs med angst, redsel og ikke minst et ekstremt sinne som bygget seg opp fordi jeg aldri klarte å få et liv uansett hvor mye jeg strevde. Jeg kjente etter hvert en helt reell trang til å gå ut på gata og bare skyte vilt rundt meg – faktisk trang til å drepe uansett hvem – og det kunne jeg lett ha gjort dersom jeg hadde hatt et våpen. Så jeg har ingen problemer med å forstå hvordan skolemasakrer kan skje. I dag har jeg brutt med mine foreldre og det har hjulpet veldig. Jeg sliter fortsatt med depresjoner, men agresiviteten og hatet mitt er blitt mye mindre, og jeg har ikke lenger trang til å ta noens liv. Det eneste livet som er ødelagt er mitt eget”. 

Barn har også rett til et privatliv, og barn trenger mye rom rundt seg for å kunne utvikle seg mentalt. Barn som utsettes for seksuelle overgrep blir derimot invadert både sjelelig og kroppslig. De klarer ikke å bygge et trygt rom rundt seg selv. De blir uten et eget Jeg og flyter inn og ut av andres psyke. Uten et eget “rom” klarer ikke barn å bygge opp en egen følelse av å være i seg selv og være én person. Uten et eget Jeg får ikke barn bygget opp en egen trygghet og en egen styrke, men mister selvtilliten og troen på egne evner. Å bli utsatt for invaderende adferd som barn, gjør sjelen til et lite barn/ungdom like ødelagt som fysikken til et barn som ikke blir gitt nok mat/næring.

Dysfunksjonelle personer og familier sliter ofte med mønstre de ikke selv klarer å se og forstå. Mange overgrepsbarn utsetter andre barn for overgrep, enten fordi de gjentar det de selv er blitt utsatt for, eller ikke har forståelse for egne og andres Jeg/grenser, de forstår heller ikke konsekvensene av hva de gjør. Overgrepsbarn som i voksen alder utsetter andre barn for overgrep, har gjerne fått sin egen seksuelle utviklingen ødelagt som barn, og nå klarer de ikke å ha en normal voksen seksualitet, kun rettet mot andre voksne.

En tydeliggjøring overfor barn, om hva som er galt og straffbart å gjøre mot dem selv og andre, vil være en stor hjelp på veien mot å få ned tallene på overgrep. Vi burde egentlig fått et eget fag i skolen som handler om hvordan vi skal behandle hverandre, og styrke forståelsen av at sjelen er det viktigste vi har – selve Jeg-et. Barn av i dag vokser opp i troen på at utseende og fysiske prestasjoner, gjerne knyttet til sport eller et medieskapt sexpress, er det viktigste for å bli regnet som suksessfull og vellykket. Informasjonsstrømmen barn og unge utsettes for er enorm, med konstante uttalelser om hvordan de bør og skal være, og bli. Barn får derimot lite intellektuell tilbakemelding på hvem de selv er, og at den de er godt nok.

Barn får ikke forståelsen av hva det innebærer å være et menneske; bl.a. omkring hvor sårbare vi alle er, og hvor like vi er i forhold til at vi alle ønsker å bli respektert og behandlet bra, men hvor ulike vi er i forhold til at vi alle er født med forskjellige talenter og evner, og at ett talent ikke er bedre eller dårligere enn et annet. Vi må lære at å være ulik er en positiv og nyttig ting, slik at samfunnet vi lever i skal kunne ta i bruk alles evner og oppvise et mangfold av kreativitet, kunnskap og personligheter, i stedet for at alle skal se ens ut og løpe etter de samme målene. Barn skal vite at de selv og alle andre er unike, og at vi blir aller mest oss selv og aller best innen våre egne talenter dersom vi oppmuntrer og støtter hverandre i stedet for å kritisere noe som er spesielt i et annet menneske.

Barn som utsettes for overgrep læres fort opp til å tro at deres tanker, ønsker og behov ikke er viktige. Overgrepsbarn har store problemer med å oppleve seg selv som en viktig person. Invaderte barn har også vanskeligheter med å beskytte seg selv. De er så hudløse at de tar inn alt rundt seg både på godt og vondt. De klarer ikke å stenge noe ute, sortere og kvitte seg med all informasjonen som strømmer rett inn. De opplever at de lever i et kaos og klarer ikke ta egne avgjørelser og ta ansvar for hva de vil og hva de gjør. De føler de ikke har kontroll over egen tilværelsen og hva som skjer med dem, og vet ikke hva de skal gjøre for å finne veien ut, finne fred.

Overgrepsbarn er så invaderte at de ikke klarer å lage sitt eget rom hvor de er bevisst egne ønsker og kan se etter egne valg som også er gode valg. Mangelen på et eget rom/skall, gjør at de fortsetter å flyte inn og ut av andres personlighet, hvor de konstant føler de har dårlig tid. De lever i et kaotisk jag hvor angrep kan skje mot dem når som helst, hvor de opplever at det ikke er noen normale regler eller klar logikk i hva som kan skje mot dem i deres egnen lukkede tilværelse. Overgrepsbarn lærer at de må undertrykke egne følelser for å holde ut, noe som gjerne fører til et handikappet følelsesliv og et forvrengt og forkvaklet virkelighetsbilde, både i forhold til seg selv, sin egen kropp, egne tanker og andres kropper og tanker.

Et av de største og mest alvorlige konsekvensene av å invadere et barn er at det ikke klarer å knytte seg emosjonelt til andre, verken som barn eller senere som voksen. De kan ha ”venner” og se ut til å fungere sosialt, men i realiteten er de ikke venner, men kun statister i et annet menneskes liv. De klarer ikke å bygge tillit og tro på andre mennesker. En årsak til dette er at siden de selv ikke føler seg verdifulle, klarer de heller ikke å verdsette andre. En annen årsak er at de ikke stoler på noen. De er hudløse og ekstremt sårbare med et enormt behov for å beskytte seg selv.

Mange isolerer seg i perioder og utvikler etter hvert et asosialt mønster, noe som kommer sterkere til syne når vedkommende er gammel nok til å flytte hjemmefra. Og jo mer de isolerer seg jo mindre sosial trening får de og jo mindre selvtillit får de fordi avstanden til livet rundt dem blir større. Det skal svært lite stress til for å utløse angst og redsel hos et overgrepsbarn. De blir gjerne overfølsomme og sinte uten at det er noen egentlig reell grunn til å føle så sterkt som de gjør.

Valg
Overgrepsbarn får senere i livet bl.a. også problemer med å lytte til, forstå og stole på egne følelser når de skal ta valg i livet. I stedet for å ta intuitive signaler på alvor, som f.eks. at de har valgt feil partner, feil venner, feil jobb etc., og at dette bærer galt av sted, fortsetter de i samme bane. Dersom utsatte barn kommer i kontakt med ”dårlige personer”, vil disse se at barnet er ”lett påvirkelig”.

Å tro at en også i voksen alder ikke kan unngå å bli underkuet – slik overgriper har underkuet dem mens de var barn/unge – er ikke uvanlig. Dermed velger de kanskje bort de gode partnerne eller gode mulighetene i livet, fordi de ikke tørr å stole på egne følelser eller andre mennesker, mens de i stedet ender opp med å la andre velge en selv og da ender de ofte opp med dem som underkuer dem. Voksne barn viderefører de dårlige handlingsmønstre i voksen alder på seg selv, gjennom å ikke lytte til sin egen stemme/intuisjon, eller fordi de ikke er i stand til å se forskjell på hvem de kan stole på og hvem som vil utnytte dem.

Siden seksuelt utsatte ofte tviler på egne evner og valg, blir valgene deres ofte tilfeldige. Uten evne til å komme seg ut av barndommens tvangstanker og frykt, tar de gjerne valg som kan få katastrofale konsekvenser, fordi de selv ikke har hatt “redskapen i seg” til selv å forstå at de har lov og rett til å styre sitt eget liv. Ofte tar de dårlige valg fordi de velger det de tror andre ville valgt eller hva andre forventer av dem. Eller de velger letteste utvei i stedet for å ta ansvar. De lever i et så stort følelsesmessig indre kaos, med så liten respekt og tro på seg selv og sin egen styrke, at de ikke er i stand til å se eller tørre å velge den gode vei, en vei som kan la dem bryte ut av sitt eget følelsesmessige ”fengsel” og vokse som personer.

I stedet bygger de seg sakte, men sikkert inn i sitt eget “Alcatraz” hvor muren rundt til slutt er så tykk og så nærgående at de ikke klarer å bryte gjennom og å leve. Overgrepsbarn opplever at de kun eksisterer, de lever ikke. Barn utsatt for omsorgssvikt, mobbing eller seksuelle overgrep, blir indirekte eller direkte fortalt at alle andre barn er mye bedre enn dem selv, og de får gjerne lite eller ingen ros, verken hjemme eller på skolen. I stedet blir de ofte nedverdiget og tråkket på følelsesmessig og fysisk.

Et dysfunksjonelt handlingsmønster i eget hjem kontrollerer ofte barnet i så stor grad at barnets personlighet – barnets stemme – blir borte. Å bli spurt om hva barnet selv mener, skjer kanskje aldri, både fordi det prates lite konstruktivt i dysfunksjonelle hjem og fordi barnet ikke blir regnet som en egen person, men i stedet blir sett på som en ting, som skal føye seg etter “foreldrene” hele tiden. Barnet utvikler derfor ikke mot og evne til å tenke selv og tro på egne tanker, valg og konklusjoner. Barnet får ikke trening i å vurdere ulike alternativ og veie løsninger opp mot hverandre. De utvikler ikke evnen til å lytte til egne følelser, som gjør at de senere vil forstå hva de selv ønsker, når de skal ta egne valg. Uten denne treningen blir ikke barn selvstendige personer, noe som er katastrofalt i forhold til å klare seg som voksen.

Overgrepsbarn er ofte redde for å stå på egne ben og har problemer med å ta ansvar for seg selv og andre. De tror gjerne de vil mislykkes før de har prøvd, og de er redde for at de må belage seg på hjelp fra andre, både økonomisk og ellers, for å klare seg, når de blir voksne. I stedet for å oppdras til trygge selvstendige personer blir de opplært til å tro at de er totalt avhengige av eller prisgitt overgriper/foreldrene for å klare seg både økonomisk og sosialt. Samtidig tror overgrepsbarn at deres oppgave i livet er å hjelpe alle andre i verden, mens de gjerne undertrykker at de selv trenger hjelp.

Overgrepsbarn har da også gjerne utviklet en egen evne til å se andres behov, mens de må ignorere eller undergraver egne problemer for å holde seg selv gående. Evnen til å hjelpe andre er imidlertid variabelsiden mange er så sosialt handikappet at de har problemer med å kommunisere med og omgås andre over tid. Egenverdien til overgrepsbarn er gjerne så lav at de nærmest unnskylder at de er til og både prøver å være usynlige – og i mange tilfeller tror at de er usynlige – både som barn og voksne. De utvikler en forståelse av at de beveger seg rundt i verden kun som et tomt fysisk skall, hvor kun kroppen er synlig og interessant for andre. Deres indre verdier, som alle barn og unge higer etter å få bekreftelser på, tror de mindre og mindre på jo eldre de blir, med mindre de har klart å beholde en viss indre trygghet i seg selv med tro på egne evner og egen verdi.

Utagerende ungdommer med mange seksualpartnere viser at de i realiteten har problemer fordi de har fått ødelagt og tråkket på sitt indre, sitt jeg. Selvrespekten er borte fordi de aldri er blitt verdsatt for den de er, aldri er blitt sett og bekreftet på en god måte.

Vi vet at bare en liten prosentandel av de overgrepene som faktisk skjer, blir avdekket av skolen eller andre mens barnet er under 18 år, og av de tilfellene som oppdages blir få saker anmeldt – og svært få anmeldelser får strafferettslige konsekvenser. De aller fleste barn som utsettes for overgrep sliter med dette alene i årevis, hvor de får sine liv ødelagt som følge av traumatiske overgrepssituasjoner i barndommen/ungdommen.

Seksuelle overgrep er mye mer enn voldtekt, og konsekvensene blir like alvorlige uansett hvilken form for seksuelle overgrep barn/unge utsettes for. Barn generelt tror imidlertid at incest/seksuelle overgrep kun handler om vaginal eller anal voldtekt, noe som gjør det enda viktigere å nå ut til barn med informasjon om at all fysisk og psykisk invadering som krenker deres tanker, følelser og kropper, er et straffbart og ulovlig overgrep – og at ingen får gjøre disse tingene mot dem, verken foreldre, andre voksne eller andre barn eller ungdommer.

Signalene og konsekvensene av overgrep er synlige gjennom hele barndommen og ungdommen hos et barn som blir eller har blitt utsatt for overgrep, enten det er psykisk, fysisk eller seksuelt, men omgivelsene ser det ikke. Er det fordi omgivelsene ikke "bryr seg" eller "ikke tørr" å stille direkte spørsmål om hva som er årsaken til at et barn er trist eller sliter med å ta til seg kunnskap? Hvor "synlige" disse overgrepene er, er dessverre i stor grad avhengig av bl.a. hvilket hjem barnet/ungdommen kommer fra.

Jo "finere" hjem og mer “velstående” foreldre, jo lettere er det for overgriper å "ture frem" som han/hun vil. Et "fint hjem" gjør det også "lettere" for barnet å skjule overgrepene, og dermed beskytte sin egen skam og skyldfølelse. Barn tar ofte på seg skylden og forstår ikke at overgriper er den som har skyld i overgrepene, og at overgriper er manipulerende, syk og/eller gal. Overgripere bruker ofte å undertrykke barnet de misbruker eller mishandler, bl.a. ved å få omgivelsene til å tro at barnet ikke er til å stole på, at barnet er løgnaktig, at barnet alltid har skylden dersom noen har gjort noe galt osv.

Overgriper får både barnet og andre til å tro at barnet er udugelig, vanskelig og lite smart. Å true barnet, enten ved å straffe barnet fysisk, true med å sende det bort på "galehus", eller true med å skade personer barnet er avhengig av, er også svært vanlig. Det er derfor et problem at samfunnet rundt definerer oppvekstvilkår etter hvor perfekt fasaden barnet omgir seg med er. Og jo "flottere" fasade, jo større er også skammen barnet står i fare for å påføre seg selv og andre, ved å fortelle om overgrepene. Det er ikke få foreldre som har fortalt sine barn at de ikke må fortelle andre om hva som skjer hjemme.

Og siden et overgrepsbarn er vant til å ikke kunne stole på voksne – når de ikke engang kan stole på egne foreldre – er de derfor overbevist om at de selv ikke vil bli trodd, eller at de vil bli konfrontert med beskyldningene og bli ytterligere straffet dersom de sier ifra om vold, seksualisert vold og/eller psykisk terror. Jo eldre et barn er jo mer opprettholdes fasaden gjennom å spille en rolle, som gjerne går ut på å komme fra et perfekt hjem og selv være plettfri. Et slikt barn har imidlertid liten kontakt med seg selv og sine egne følelser, og er ofte svært vanskelig å komme inn på bak den gjerne ”over-sprudlende” eller ”avmålte” personligheten. Å beskytte overgriper er imidlertid tvetydig da et barn fullt ut er i stand til å hate og føle trang til hevn – ofte i form av å ønske livet av overgriper, noe som ofte går igjen i barns mareritt – hvor barnet sloss for livet mot overgriper, men at overgriper alltid vinner, ved å ta livet av barnet i stedet.

Ofte har overgrepsbarn et familiært følelsesmessig komplekst forhold til overgriper, hvor barnet alltid er klar til å tilgi og alltid håper på forbedringer fra overgriper. Men å få et unnskyld, og bli behandlet med respekt og normal omsorg fra overgriper, skjer så å si aldri.

Alle barn som utsettes for overgrep viser dette ubevisst i kroppsspråket og blikket. Kroppsspråk som forteller at et barn prøver å beskytte seg selv fysisk, er urolig og nervøs i kroppen, med blikk som er unnvikende og redd, viser tydelige tegn på å bli utsatt for vold, hvor det i tillegg kan være psykisk og seksuelle overgrep knyttet til volden. Derfor vil den som ser barn ganske lett vite og forstå om et barn har det dårlig, eller om det sliter av en eller annen grunn. Likevel vil mange si at det er vanskelig å oppdage overgrep. Derfor er det avgjørende at barn selv blir lært opp til å vite hva som er rett og galt og at man alltid skal si ifra til skolen/rektor eller læreren sin, og at skolen/læreren er til å stole på og alltid vil lytte, ta problemene på alvor og hjelpe.

Barn er alles ansvar, enten det er naboens barn eller en annen klasseforstanders barn. Om vi alle bryr oss om å se barn og få formidlet disse tingene til barn, vil utsatte barn bli gitt en trygghet som ingen barn som utsettes for overgrep – spesielt i sitt eget hjem – har i dag. Overgrepsbarn – hvor overgrepene foregår innad i familien – er i realiteten overlatt til seg selv. De føler seg underkuet, redde og annerledes, og de føler seg distansert og utstøtt både i egen familie og fra samfunnet rundt som ikke ser deres smerter og behov for trygghet og omsorg.

Barns følelser er sterke fordi barn er ekstremt sensitive. Derfor blir også konsekvensene av alle former for overgrep mot barn, ekstremt store. Men selv om overgrepsbarn føler seg sviktet og aleine, betyr ikke det at de klarer å sette ord på problemene/følelsene sine. Og dermed får de heller ikke stanset overgrepene, ved å si ifra til f.eks. skolen. Å sette ord på vonde følelser er det aller vanskeligste for barn. Og det som er aller vanskeligst for dem er å se at konsekvensene av å si ifra kan bli gode, når de så langt i livet kun har lært at livet er vondt.

Barn tenker lynkjapt, men de har likevel et helt annet tempo i seg enn voksne. Barn trenger tid når det gjelder å forstå ukjente ting som skjer med dem selv. Barn har også en annen måte å se og vurdere verden på enn voksne. Barn tar alt rundt seg med stort alvor. De tror at alle voksne, eller barn som er eldre enn dem selv, gjør ting riktig og vet hva som er best. Når de så erfarer at dette ikke stemmer, at de faktisk ikke kan stole på voksne og at voksne vil skader dem om de vil, blir det svært usikkert å forholde seg til alle voksne. På samme måten som at barn ikke har noen forståelse av hva voksen seksualitet er, har de heller ingen forståelse av hvordan voksne vil reagere dersom de forteller om andre voksnes handlinger. handlinger som de ikke forstår hvorfor har skjedd, men som de kun vet er vonde og vanskelige.

Uten å forstå hva barnet har vært utsatt for er det vanskelig for barn å få gjort om egne følelser til ord. Man må derfor bruke mye mer tid og bruke et sakte tempo hvor barnet blir gitt tid til å tenke for at barn skal nå inn til egne problemer og klare å sette ord på hva som har skjedd med dem. Og dersom barnet ikke klarer å snakke, må man forsikre barnet om at man vil komme tilbake til barnet og snakke mer med barnet, igjen og igjen, for at barnet skal få tid på seg til å tenke og få tillit nok til å åpne seg.

Man må også stille barnet svært direkte og konkrete spørsmål for å få konkrete svar. Barn svarer stort sett kun på det de blir spurt om. Blir de ikke spurt, tror ikke barnet at den voksne ikke kjenner til disse tingene, eller at den voksne ikke vil høre om disse tingene fordi det er ukjent for den voksne også, eller de tør ikke å fortelle fordi de er redd for å bli kjeftet på, de vil skåne den voksne, eller de tror den voksne vil lure dem eller synes det er for ekkelt å høre om. Barn er også svært lojale mot sine foreldre. Det er derfor viktig at man forsikrer barnet om at dersom foreldrene gjør noe vondt mot dem så skal både barnet og familien få hjelp, for foreldre har ikke lov til å skade sine barn.

Ved paneldebatter hvor politiet har vært til stede, har politiet innrømmet at de har en lei tendens til å avbryte barn i det de er i ferd med å fortelle om overgrep, fordi politiet ubevisst ikke orker å høre om overgrepene. Dette er en viktig innrømmelse fordi det betyr at temaet i seg selv er for tabubelagt og for vanskelig å håndtere, også for fagpersoner som skulle ha kunnskap og trygghet nok i sitt arbeid til å gjøre en god jobb.

Politiet innrømmet også at de ikke bare avbrøt når barn var i ferd med å ”tilstå” hva de var blitt utsatt for, men de hadde også en lei tendens til å avbryte forbryternes tilståelser. At samfunnets menneskelige ”trygghetsalarmer” ikke fungerer, er noe vi kan forstå fordi vi alle er produkter av tidens tabuer, men vi må aldri akseptere at overgrep mot barn blir ignorert. Derfor er det et stort skritt i riktig retning at politiet nå har tatt fatt på å bli bedre i møtet seksuelle overgrep mot barn og unge. 

Barn som har opplevd å bli invadert blir lett stresset av sine omgivelser. De gråter lett og tåler mas, bråk og forventninger dårlig. Og jo eldre overgrepsbarn blir jo tøffere blir de i ansiktene sine utad, men jo svakere føler de seg innvendig. Overgrepsbarn/ungdommer gråter seg daglig i søvn, har gjentatte mareritt om overgrepene og overgriper, og blir bare mer og mer innestengt i sitt eget sinn. Å vokse opp i frykt betyr at de utvikler overlevelsesmekanismer i sitt eget sinn. De lager sitt eget lille fengsel hvor ingen kan komme inn, men hvor de heller ikke selv kan komme ut. De lukker seg inn i paranoide redselsfulle tankemønstre, som blir til hindre når de senere skal fungere som et voksent selvstendig og fritt individ.

Barn utsatt for omsorgssvikt begynner svært raskt å låse kroppen og tankene – rundt fluktmuligheter og farer – og eksisterer ofte kun inni sitt eget hode. Overgrepsbarn blir påført et kolossalt press gjennom daglig frykt og utrygghet. Dette stresset og kaoset hindrer barnets hjerne i å utvikle seg normalt. Mange som ser ut til å fungere “normalt” utvikler i realiteten ulike former for psykiske hjerneskader og sosiale avvik fordi de lever i hjem med grov omsorgssvikt. Alt barnet kan fokusere på er å prøve å finne trygghet – beskytte seg – samt prøve å rydde opp i overgreps hendelsene som har beleiret kroppen og hjernen.

Men når et barn blir utsatt for traumatiske overgrep, igjen og igjen, uten noen å prate med, og gjerne må bo i samme hus som overgriper og dermed ikke har noen trygge steder å være, bryter barnets krefter og medfødte logikk sammen. Sjelen blir knust og hjernen kortslutter/får hang-ups. De kan begynne å gråte, blir rabiate og sinte p.g.a. ”småting”, og har et ekstremt behov for å ha kontroll på hva som skjer rundt dem. Barnets følelser og reaksjoner kommer dermed ikke ut i form av ord men i form av sinne, gråt og fortvilelse. Hele barnets tilværelse er endevendt og ødelagt, hvor ingenting er logisk lenger. Kaoset i hjernen stopper enhver normal utvikling, og evnen til å lære, ta imot kunnskap, fokusere og konsentrere seg, går tapt.

Barnet får heller ikke utviklet sin personlighet, sine evner og sine følelser innenfor normale rammer, med trygge, positive og intellektuelle stimuli. I stedet for å gå ut i livet med trygghet, selvtillit og selvstendighet, opplever barnet å få et ufritt og tvangsbundet forhold til alt og alle. Og overgriper slipper de aldri unna, uansett hvor langt unna de flytter seg fysisk. Det oppstår i mange tilfeller et usynlig “forhold” til overgriper, hvor de også i voksen alder føler seg låst til overgriper og forpliktet til å innfri overgripers gamle kontrollerende regler, ord og handlinger.

Invaderte barn blir ekstremt sårbare – hudløse – og redde for alt og alle. Barnets egne følelser og behov blir trampet på og utslettet som om ens egen kropp og egne følelser ikke har noen verdi. Alene å vokse opp i frykt gir hjerneskader og psykiske konsekvenser. Alt annet enn å beskytte og verne seg blir satt til side. Barn som utsettes for seksuelle overgrep har ulike reaksjonsmønstre, men ofte er de svært innadvendte, triste og stille som småbarn og blir utagerende og svært sinte som ungdommer – et sinne og et kaos som vil pågå i mange mange år fremover dersom de ikke får hjelp. Barn som utsettes for overgrep i eget hjem har ofte liten selvtillit på skolen og sammen med andre sosialt, mens de hjemme i krigssonen er sinte og utagerende – hvor de ofte må slåss mentalt og fysisk for å klare seg.

De opplever liten eller ingen støtte i familien og er ofte helt overlatt til seg selv der de blir utsatt for ukvemsord og personkarakteristikker som nedverdiger dem på det groveste og gjør at overgriper får stor mental makt og kontroll over barnet/ungdommen. I slike dysfunksjonelle familier får overgrepene de utsettes for ingen oppmerksomhet/ingen konsekvenser, verken hos den som begår overgrepene eller av den forelderen som ikke er overgriper. Handlingene til overgriper blir ignorert eller undergravd som noe barnet må tåle – gjerne i form av taushet – hvor ingen av overgrepene blir unnskyldt eller uttalt muntlig.

Å snakke sammen med respekt og vennlighet skjer ikke i slike familier. Å holde ut og holde ut, uansett hva som skjer, er hva barnet lærer best. Mor/far snur ofte ryggen til overgrep der den andre forelderen er overgriper. Mor/far blir gjerne selv utsatt for overgrep av overgriperen, og ser ofte kun sin egen smerte, hvor den andre forelderen innbiller seg at de beskytter sine barn og tar den verste støyten selv. Det er dessverre mange livsløgner i dysfunksjonelle familier. Realiteten er at den undertrykte forelderen ofte synes mest synd på seg selv og gjerne har utviklet en like stor negativ holdning til “problembarnet” i familien som det overgriper har – en holdning som også kan overføres til søsken slik at overgriperne i familien kan utvikle seg til å bli flere enn én.

Den forelderen som blir utsatt for overgrep, tror gjerne som barnet selv, at han/hun blir straffet/undertrykt fordi det er en grunn til det, og lever i stedet for de små dryppene av “godhet/oppmersomhet uten overgrep”, han/hun får. Mødre/fedre i overgrepshjem velger ofte å bli hos overgriper, selv etter at de helt konkret er blitt konfrontert med at barna deres utsettes for overgrep. I mange tilfeller nekter også den som ikke har utsatt barnet for direkte overgrep for at overgriperen har forgrepet seg, selv når de har vært til stede i samme rom som overgrepene skjedde. En jente forteller:

”Min mor så hva som var i ferd med å skje, men snudde seg raskt vekk. Hun holdt seg hardt fast med begge hendene i vasken på kjøkkenet, mens min far grep fatt i meg og presset meg opp mot kjøkkenveggen. Han presset tungen inn i munnen min og voldtok meg oralt mens han presset sitt stive underliv inn mot magen min. Han holdt på og holdt på og jeg kom meg ikke løs før han endelig slapp taket og jeg styrtet ut på badet og kastet opp. Dette skjedde igjen og igjen over lang tid. Han holdt på å le seg i hjel etter hver gang, og moren min ble sintere og sintere på meg. Jeg låste meg inne på rommet i mange år, men han brøt inn døren igjen og igjen. Begge ble rasende når jeg ikke kom for å spise med dem.

Om jeg til slutt ble så redd at jeg gikk opp, gjorde han alt han kunne for å møte blikket mitt så han kunne øyeflørte, mens han innimellom mobbet min mor for maten hun hadde laget til hun begynte å gråte”.

Denne jenta ble utsatt for seksuelle, psykiske og fysiske overgrep fra hun var så liten hun kunne huske til hun var 22 år. Hun har aldri klart å ta imot kjærlighet eller bygge opp sitt eget liv. Hun sliter med angst og depresjoner, har selvmordstanker og dødslengt.

Barn utsatt for overgrep og omsorgssvikt utvikler i tillegg ofte spiseforstyrrelser som igjen kan gi hjerneskader. Jo eldre overgrepsbarn blir jo mer apatiske og trette i hjernen og kroppen blir de, hvor de i en alder av 20 år er fullstendig "utbrent" med et sinn og en kropp som mangler energi til å ta fatt på livet. Et voksent overgrepsbarn har beskrevet kroppens kraftløshet slik:

”Som å ha skjelettet sitt kuttet over for hver centimeter uten evne og kraft til å reise seg opp og leve. Den sjelelige indre smerten er så sterk at man skulle gjort hva som helst for å kunne forlate seg selv, men at man i stedet blir gal av aldri å komme unna seg selv og sine egne smerter og vonde minner. Jeg har forsøkt alt, men jeg er ødelagt og det er ingenting jeg kan gjør med det – alt er for sent”. 

Menneskets overlevelsesevne er imidlertid sterk, og viljen til å holde seg selv gående, ville ta utdanning, få seg en jobb og klare seg i livet, er en sterk drivkraft, ikke minst for å kunne bevise for overgriper og de som barnet/ungdommen føler seg sviktet av, at man er flink og har verdi. Overgrepsbarn opplever imidlertid som voksen at tilværelsen i økende grad blir som om de kaver i kvikksand. De aller fleste må lære seg å leve ved hjelp av egen jernvilje. De må være sterke psykisk for å leve med store traumer, men alle sliter de i det daglige, og mange gir til slutt opp. Noen tar sitt eget liv, andre blir arbeidsuføre, tyr til narkotika, alkohol, eller legger seg ned og vil dø. Å vandre rundt som en levende død med store indre smerter, depresjoner, angst og dårlig selvbilde, hvor man daglig sliter med traumene og minnene om overgrepene, kommer til slutt til overflaten om en er aldri så ”vellykket og sterk”. Mange bryter for alvor sammen etter fylte 30 år.

Om de i tillegg går i terapi, kan terapien medvirke til at de blir verre før de blir bedre. I de aller fleste tilfeller er imidlertid terapi noe som vil hjelpe, og da er det kognitiv terapi som sies å ha best resultater. Men om man må betale behandlingen selv, og man sliter med psykiske traumer, er terapi ofte ikke det man kan ta seg råd til å prioritere. De som har en forståelsesfull partner og en egen familie, ser ut til å klare seg best i voksen alder. Men igjen, å vokse opp med foreldre som sliter psykisk, har aldri vært noen fordel. For igjen er det gjerne slik at det man har lært, det viderefører man, med mindre man har tatt seg tid til å reflektere og forstå sin egen historie og gjort noe med problemene før man får egne barn.

Men kun det å forstå hva man har vært utsatt for kan ta mange mange år. Å få vonde hendelser og følelser omgjort til ord, er vanskelig og kan ta hele voksenlivet for mange. Får overgrepsbarn selv barn tidlig i livet, kan dette være katastrofalt, både for dem selv og for barnet.

Noen overgrepsbarn viderefører som voksne mangelen på grenser ved å gå over egne barns grenser – enten det er psykiske, fysisk eller seksuelt. Og det er disse mønstrene/dårlige holdningene myndighetene/skolene må prøve å ta tak i og bryte. For selv om man lærer om signaler og kjennetegn på overgrep, er og blir overgrep vanskelig å oppdage. Derfor må man informere barna om hva som er rett og galt og man må få barn og unge til å forstå at man må si ifra dersom overgrep skjer.

Altså forebygge forebygge forebygge, slik at dårlige handlingsmønstre kan bli stoppet og bli luket bort for fremtiden, når barna selv skal bli foreldre. Man trenger ingen tillatelse for å lage barn og det er få kurs om å være en god forelder og om hvordan man skal oppdra barn til å bli trygge, positive og glade. Det skjer altfor mange overgrep fra foreldre som selv er skadet og umodne. De klarer ikke å hanskes med egne depresjoner, eget sinne og egen frustrasjon. De mangler gjerne evnen til å kommunisere og evnen til empati og forståelse for andre.

Ofte er disse foreldrene så kaotiske i sitt eget sinn at det ikke selv forstår konsekvensene av egne handlinger. Derfor må skolen og myndighetene sterkere inn med undervisning om disse viktige temaene. For i skolene finner vi fremtiden. Vi finner de som blir utsatt for overgrep, de som står i fare for å bli utsatt for overgrep, vi finner overgripere og vi finner de som står i fare for å bli overgripere. Men først og fremst møter vi alle de barna som selv skal bli foreldre, og da må de være gode rollemodeller for sine egne barn, i stedet for å vokse opp og gjenta andres feil, som i verste fall troen på at man eier eller kan bruke makt over egne eller andres barn og gjøre med dem som man vil.

Det aller største sviket er å bli utsatt for overgrep av egne foreldre, eller en annen person barnet har tillit til, enten det er på skolen, i idrettssammenheng, i venneflokken eller andre steder barnet ferdes. Om far eller mor er overgriper utvikler de hat og sinne mot ham/henne, men når den andre forelderen snur ryggen til overgrepene – slik hun/han ofte gjør i overgrepshjem – er følelsen av svik ekstrem. At en mor/far ikke forsvarer sitt barn, at hun/han ikke vil se sitt eget barns lidelser, men i stedet blir værende hos overgriper, da er sviket totalt for et barn.

Når mor/far i tillegg gjerne blir sjalu på datteren/sønnen som får mer oppmerksomhet fra overgriperen enn det han/hun selv får, opplever barnet å befinne seg i et vakuum av absurd galskap som det vil ta år, kanskje hele livet, å prøve å forstå. Sjalusi høres utrolig ut, men er ikke uvanlig i et overgrepshjem.
Barn som utsettes for overgrep, blir i tenårene ofte utagerende. De utvikler en tro på at egen kropp tilhører andre og har liten eller ingen kontakt med sitt indre jeg og egne følelser. Har de blitt invadert som barn, oppfører de seg gjerne seksuelt i tenårene uten at de forstår det selv, samtidig som de i realiteten ikke er i stand til å ha et intimt forhold til andre, verken følelsesmessig eller fysisk.

De opplever hormonelle oppsving og endringer i kroppen, men vet ikke hvordan de skal forholde seg verken til seg selv eller andre på en naturlig måte. Har de i tillegg blitt utsatt for seksualisert vold som barn/ungdom, har de blitt gitt formelen til å bli en fremtidig voldtektsforbryter – spesielt om de er en voldsutsatt gutt, fordi de da har fysisk styrke nok til lettere å forbryte seg seksuelt, dersom de kommer i situasjoner hvor lystene melder seg og de ikke vet hvordan de skal tilnærme seg på en naturlig måte.

De har lært at den eneste formen for fysisk kontakt er gjennom vold. En jente fortalte at hun først som 33-åring hørte og oppfattet ordet ”omsorg”. Hun var høyt utdannet, men hadde hele livet så vidt klart å holde seg flytende. Omsorg hadde hun aldri opplevd, og det var først da hun fikk en sjef som en dag brukte dette ordet, at hun hørte det og forsto at det var en verden der ute som eksponerte dette ordet i praksis.

For en utsatt jente kan det å sende ut motstridende signaler lett misforstås og utnyttes av andre. Utsatte jenter og gutter er så hudløse at de ikke selv klarer å hindre eller forstå hva slags hemmeligheter de sender ut som blir oppfattet som seksuelle signaler. Utsatte ungdommer lever i et kaos hvor de strever med å være "naturlige" og som "alle andre" – men altså på helt feil og svært sårbar måte i forhold til "normalen". Utsatte ungdommer finner ikke balanse inni seg i forhold til hvordan de føler det og hvordan samfunnet rundt dem fungerer.

Utsatte har et stort behov for å bli beskyttet og tatt vare på – på en armlengdes avstand – mens de på den annen side er så hudløse at de signaliserer sex når de kommer i kjønnsmoden alder. Dermed blir de i stedet ofte utsatt for ytterligere seksuelle overgrep, eller de ender opp med å forgripe seg på andre fordi de har et forvrengt syn på hva nærhet er.

Vi blir alle født med et kjønn, men dette er kun barnets eget private område. Også barn har rett på et privatliv, og barn skal lære å respektere egne og andres private områder. Ingen – verken voksne eller andre barn – skal invadere et barns/ungdoms kropp, psyke eller integritet. At små barn i samme alder kler seg nakne og leker har ingen ting med voksen seksualitet å gjøre, og må ikke defineres inn i voksnes seksuelle begreper. Om en voksen stiller seg opp og glor på et nakent barn, merker barnet straks at det blir ubehagelig, og det skal barn beskyttes mot.

Tenåringer/ungdommer er også barn mye lenger enn deres ytre ofte uttrykker. Alle skal vite at ingen er klar for noe de selv ikke forstår eller ønsker. Et barn/ungdom skal være så trygt at det kan utvikle seg i sitt eget tempo i sitt egen private Jeg. Bare en så enkel handling som å banke på døren til et barnerom i stedet for å buse rett inn, er med på å bygge opp et barns integritet og selvrespekt – barnets Jeg. Og et barn som opplever å bli respektert vil selv vise respekt for andre. Barn blir født ekstremt lærenemme med en sterk rettferdighetsfølelse, derfor vet de instinktivt om noe som blir gjort mot dem er galt. Men problemet er at barn også blir lært opp til å måtte stole på voksne og eldre barn, derfor lar de lett egne behov og ønsker komme sist.

Barn har et brennende behov for å bli tatt på alvor, bli behandlet skikkelig og bli snakket til med respekt. Det er så mye barn lurer på, vanskelige situasjoner de opplever, ting de utsettes for og bekymrer seg for, som de gjerne skulle snakket om på en klok og naturlig måte – viktige temaer som absolutt ingen veileder dem i eller tar opp med dem. Barn sulter etter å bli sett og hørt og ikke minst de sulter etter råd og kunnskap om livet.

Barn ønsker å forstå, både seg selv og andre mennesker – for barn skal ikke bare vokse fysisk, de skal først og fremst vokse psykisk. Å se ett barn inn i øynene med vennlighet og respekt – se det for den fantastiske personen de hver enkelt er, og snakke til dette barnet slik en selv ønsker å bli snakket til – ikke ovenfra og ned, men likeverdig – som en snakket til enhver person en har den dypeste respekt og interesse for – da vil man oppleve store samtaler med personer som vokser. Sjelen vår skal vi ha fra vi blir født til vi dør. Å gi dette barnet noe positivt å bygge veien videre med, ved å se evner og behov dette barnet har, da gir man den aller største gaven en kan gi et barn. Barn er så takknemlige for oppmerksomhet så det er lett å bygge opp et barns tro på seg selv, gjennom å gi trygghet, støtte og ros, men dessverre er det like lett å rive et barn ned uten disse gode og trygge rammene. For å få bukt med det siste må vi begynne med det første.

Skolene bør invitere foreldrene og vise dem filmen ”Mitt elskede barn” sammen med barna, og deretter diskutere og debattere, uten pekefinger, men med en forståelse av at vi alle er mennesker som har blitt mer eller mindre godt utrustet til å håndtere vår oppgave som oppdrager/forelder, og uansett hvor vellykket vi er i egne øyne så er det en stor utfordring å oppdra barn. Men om man behandler barn med respekt og verdighet vil jobben bli så utrolig mye lettere. Gi barna rom og tid og muligheter til å bli og være den de er. I bunn og grunn ønsker vi alle å være et godt forbilde for våre omgivelser, og mange foreldre føler seg ofte aleine, og trenger å føle at de står sammen og kan hjelpe og rettlede hverandre – noe det dessverre ikke er så vanlig å oppleve i vårt land.

Om noen foreldre ikke møter opp bør de få et skriv hvor det fokuseres på hva man har vist – filmen – og hva man har diskutert og på hvordan man skal behandle barn – med tid, respekt, rom og verdighet. Foreldre må i mange tilfeller ”oppdras” eller opplyses i forhold til at de ikke har klart for seg hvordan deres oppførsel påvirker deres barn, hvor grensene går og hvor lett det er å skade barn. De sier de gjør så godt de kan, men med litt rettledning vet vi at de har alle evner i seg til å gjøre det så mye bedre, og både voksne og barn vil blomstre.

Barn skal ikke måtte oppdra sine foreldre, selv om mange barn dessverre opplever det er det de gjør. Uten foreldrenes medvirkning kan vi ikke få bukt med dårlige handlingsmønstre som skjer i dag, her og nå.

Artikkelen er et foredrag for lærere og andre som jobber med og for barn og unge – og ”voksne barn”. Artikkelforfatteren er regissør i Callabee Film AS.